(Først publisert i 2012)
En stolt gamer husker sin første spillmaskin like godt som sin første kjæreste. Onde tunger vil nok hevde at det skyldes at en ekte gamere tenkerpå sin første spillemaskin som sin første kjæreste. Dem om det. I år er det 30 år siden Commodore 64 gjorde datamaskinen til allemannseie. 

Noen veldig få får en hest til tolvårsdagen sin. Andre en sykkel eller ny fiskestang. Jeg fikk en Commodore 64, og det er uten tvil den bursdagsgaven jeg husker best, flere ti-år senere. Men ikke nok med det, de siste årene har jeg tatt meg selv i å stadig oftere spille C-64 spill på ymse emulatorer (program som gjør det mulig å spille CBM 64 spill på PC). Dette forteller meg først og fremst at det ikke bare er snakk om nostalgi.

Det sier også noe om hvor dyktig de første spillutviklerne var til å lage fengende spill med et minimum av ressurser og lagringsplass.

Men det var ikke gitt at Commodore 64 skulle bli en stor spillsuksess. I alle fall ikke i 1976 da Jack Tramiel, eieren av Commodore Business Machines (CBM), fikk en lys ide. Han ville lage en datamaskin ”for folk flest,” og i 1977 så Commodore PET dagens lys.

Den datamaskinen ble aldri noen suksess på hjemmemarkedet, men erfaringene Tramiel og hans designteam gjorde seg, dannet basisen for det som skulle bli den største suksessen i hjemmedatamaskinens historie: Commodore 64.

Mellom 1982 og 1994 ble det solgt mer enn 17 millioner Commodore 64. Ikke bare er C64 den mestselgende hjemmecomputeren noen sinne, hvilke andre datamaskiner kan vise til en salgsperiode på hele tolv år?

Spillenes inntogsmarsj

Konkurransen om spill- og hjemmedatamarkedet på begynnelsen av 80-tallet var tøff. Men Commodore 64 hadde flere fortrinn. Maskinen var langt billigere enn teknisk sett like avanserte maskiner, den kunne kobles direkte til TV og således konkurrere med rene spillkonsoller (som Nintendo NES), og sist men ikke minst ble det lansert en rekke verktøy for utvikling av brukerprogrammer og spill. Det var også viktig at CBM 64 fant et marked på begge sider av Atlanteren. I motsetning til f.eks Nintendo som utøvde streng lisensiering av sine spill, kunne «alle» utvikle spill for C 64.  Og nettopp dataspillets gryende popularitet skulle vise seg å bli den aller viktigste faktoren for C64’s utbredelse. I alt ble mer enn 15.000 forskjellige spill ble produsert (tallet er noe omdiskutert, flere mener at det er høyere!).

Ingen annen datamaskin eller spillkonsoll kan skilte med et slikt antall. Over natten ble gaming en ny hovedaktivitet for mange (i hovedsak) unge gutter. I helgene kom kameratgjengen sammen og spilte til langt ut i de små timer. Den digitale kakofonien som strømmet fra datamaskinens kassettspiller var skjønn musikk i ørene på en ekte gamer. For alle andre var det støy.

I dag er det nesten uvirkelig å tenke på at vi satt i forventningsfull stillhet de femten minuttene det tok for et spill å laste fra kassett. Men etter hvert kom ”Turbo-tape” (ventetiden kuttet ned til lynraske fem minutter). Og endelig fikk C64 en ekstern floppydisk, en mastodont på størrelse med en brødboks.

Tiden foran skjermen økte parallelt med størrelsen på spillsamlingen. Og da, som nå, manglet det ikke på kritiske og bekymrede voksenrøster. Voldelige dataspill  ble brukt som forklaring på alt fra ungdomsvold og asosial atferd til manglende respekt for autoriteter og dårlige karakterer på skolen. 30 år senere vet vi mer, men hver gang Rockstar Games eller id lansereret et nytt spill, føles det som om vi retorisk sett rykkert tilbake til start. Men kimen til dagens moderne spillkultur var sådd, og arven fra C64 klassikere som Winter Games, Pitstop, Uridium, Ultima, River Raid, Fort Apocalypse, Forbidden Forest og Bards Tale lever da også videre i mange av dagens spill.

80-tallets Pirate Bay
Men alt var ikke bare rosenrødt for 80-tallets spillprodusenter. Salget ble etter hvert truet av omfattende piratvirksomhet. Ulike warez-grupper konkurrerte om å være de første som cracket kopisperrene på nye spill.
Deretter la gruppen igjen sin egen signatur i spillet, gjerne med en nidhilsen til rivaliserende warez-gjenger. Piratene hadde liten eller ingen kommersiell vinning av virksomheten sin, men spill som fikk kopisperren brutt ble hurtig sirkulert fra ”hånd-til-hånd” i C64-miljøet (tape-killer). Etter hvert ble spill lagt ut på Bulletine Board Systems (BBS), forløperen til dagens fildelere.

Det lekende mennesket – Homo ludens
Commodore 64 var ikke den første hjemmedatamaskinen. Og ihuga Spectrum-eiere vil nok hevde at den var langt fra den beste. Likefullt mener jeg at den beige plastbiten med 64 kilobyte ram fortjener mye av æren for å ha gitt Homo ludens et nytt utløp for fantasi og kreativitet. C-64 åpnet døren til det digitale universet vi stadig søker oss tilbake til.

Og i det siste har jeg innsett en annen ting også. Det er ikke grafikken, men spillmekanikken; kall det gjerne den kreative ideen bak programkoden, som skaper spillopplevelsen. I så måte bærer mange av dagens enkle, men like fullt fengende småspill på smart-telefoner og nettbrett i seg arven fra CBM 64 og dens like.

Angry Birds kunne like gjerne vært et Commodore 64 spill…