Det er ganske nøyaktig et dusin år siden Gruve 13 ble publisert. Siden da har det blitt elleve romaner på fire forskjellige forlag innen sjangere som thrillere, krim, science fiction og urban fantasy.

Ideen om å skrive en liten epistel for hver bok fikk jeg da jeg jobbet med opplegget for et skrivekurs. I disse dager tilbyr stort sett hver eneste forfatter (og hunden hans) slike kurs. Det slo meg at det kanskje var mer interessant å lese litt om bakgrunnen for en bok enn å få de samme skrivetipsene servert i ny, verbal innpakning (tro meg, alt du trenger å vite om skriving som du ikke vet fra før, kan oppsummeres i 10-15 enkle setninger. Utfordringen er å stå distansen ut, styre unna distraksjoner og skrive, skrive skrive).

De fleste forfattere utvikler seg hele tiden selv om vi kanskje ikke er det like bevisst.
I 2004 kunne jeg ikke ha skrevet ‘Speilets bakside’, mens ‘Gruve 13’ anno 2016 hadde blitt en helt annen bok.

Skrivereisen som begynte med ‘Gruve 13’ er forhåpentligvis langt fra over. Med litt flaks er det fremdeles et godt stykke frem til endelig ord er satt (og sagt).

Gruve 13 (2004)  – Forfatteren forlag

Gruve 13 begynte med en refusjon. En såkalt ‘refusjon med konsulentuttalelse.’ Istedenfor  å få standardfrasene som så og si alle aspirerende forfattere får, som…

‘Vi har lest,men… Manus har potensial, men på nåværende tidspunkt….Beklager, vi kan ikke se at…Takk men nei takk og lykke til.’

…fikk jeg denne gangen en relativt fyldig tilbakemelding fra forlaget med en gjennomgang av manusets styrker og svakheter. Og det på tross av at historien var av typen ‘ung sint mann i 30-årene på Løkka’ – med andre ord en fortelling like original som en flaske Ringnes.

Jeg leste tilbakemeldingen grundig og bet meg spesielt merke i siste setning: ‘Kanskje forfatteren burde skrive om et tema han kjenner spesielt godt til.’ På den tiden jobbet jeg i Forsvarsdepartementet, og Norge var i ferd med å sende spesialsoldater til Afghanistan. Bazinga! Frank Halvorsen og FSK-Alpha var født.

Det var ingen tilfeldighet at handlingen i den første boken ble ble lagt til Svalbard. I 2000 besøkte jeg stedet for første gang og fikk bl.a en omvisning hos Store norske og dro på snøscootertur til Barentsburg. Tredøren som sto utstilt i Longyearbyen med kloremerkene etter det som må ha vært en ganske så voksen isbjørn, gjorde inntrykk og fant på sine egen, spesielle måte vei inn i historien. Rosinen i den berømmelige pølsa var likevel å seile med Kystvakten fra Longyearbyen til Narvik med innlagt helikopterbesøk til Bjørnøya og Hopen (Sealynx).

Besøket på Svalbard skjedde to år før jeg i det hele tatt visste at Frank Halvorsen eksisterte, og er et eksempel på at en forfatter (ubevisst) driver med research hele tiden. Du vet aldri når egne erfaringer, folk du møter eller snodige historier du hører, kan komme til nytte. En forfatter er først og fremst en arkivar av egne opplevelser, følelser og historier. I fiksjonen slipper han virkeligheten løs.

Fun fact: Gruve 13 nevnes i Kristin Morks masteroppgave i litteratur – Svalbardromanen (2008)

Fun fact II: Et av de større, norske filmstudioene visste interesse for boken, og det ble jobbet med manus i et par måneder før prosjektet ble skrinlagt pga kostnadene.

Gruve 13 finnes kun som ebok.

Kjøp den på iBooks 

Kjøp den hos ebok.no (Kindle, android etc)