Det som begynte som en spontan oppdatering på Russlands invasjon av Ukraina, ble til slutt en 39-dagers sammenhengende ‘åpen kilde’-rapportering fra konflikten. Dag 39 er det siste innlegget i dette formatet, men krigen i Ukraina er et sentralt tema i podkast- og artikkelserien ‘Gråsoner – den nye, kalde krigen.’ De første innleggene ligger allerede ut på min FB-side, men ‘Gråsoner’ vil om ikke så lenge få sitt eget hjem på nettet også.

Dag 39 av Russlands invasjon av Ukraina (Temadel: Wicked problems)

«Hva er målet til de russiske styrkene? De vil erobre både Donbas og Sør-Ukraina. Hva er vårt mål? Å beskytte oss, vår frihet, vår nasjon og våre innbyggere.» President Zelensky i en tale natt til 3. april. 2022

Det er fristende å forestille seg at krigen girer ned. At vi er tilbake til en begrenset «militære operasjon» i den østre delen av Ukraina. Ja, noen kan til og med ta seg i å tenke at det vil være i Ukrainas interesse å gi etter. Hvorfor ikke bare la Russland få disse områdene langs Azov-havet og ned til Krim? Prisen er tross alt er liten for Ukraina sammenlignet med en fullstendig, russisk overtagelse av landet. Er den ikke?

Slike tanker er farlig. Krigen i Ukraina handler også om oss. Hvilket Europa vi ønsker å bo i. Hvordan vi skal forholde oss til naboen i øst. Jeg mener fremdeles det er riktig av NATO ikke å delta aktiv i krigen, men bortsett fra det må vi bruke alle midler tilgjengelig for å hindre land som Russland til å ta seg til rette.

Selv om en fredsavtale skulle bli undertegnet i morgen, har vi en lang kamp foran oss. En kamp der vi i Vesten må innse at demokrati er noe du må slåss for hver dag. Mot undergraving, desinformasjon, ekstremister på høyre- og venstre side, turbokapitalisme, kameraderi og korrupsjon.

Til slutt handler dette mer om mental innbitthet og motstandsvilje enn evnen til militær mobilisering – men vår militære kapasitet må utgjøre et troverdig fundament som en siste beskytter av vårt demokrati.

Den nest viktigste som skjer i Europa i dag, etter Ukrainas kamp mot overmakten, er valget i Ungarn. Over flere år har ytre høyres Viktor Orbân omskapt landet til noe som ligner en et-partistat.

Orban er Putins beste venn i Europa. Hans kritikk av Russlands invasjon må først og fremst leses som et innenrikspolitisk maskespill for å sikre seg stemmer. Hvordan Orbans omfavnelse av Kreml vil påvirke valget, får vi vite utover kvelden.

I denne siste oppdateringen, på krigens 39-ende dag, kunne jeg skrevet om troppeforflytninger mot øst, om ukrainske styrker som – inntil videre i alle fall – har gjenerobret forstedene rundt Kyiv. Om rakettangrep på Odessa, om henrettede sivile i Bucha og Mariupols forsvarere som mot alle odds holder ut enda en dag. Men jeg tror jeg slutter her. Krigen i Ukraina vil være et nøkkeltema i ‘Gråsoner’ som starter opp neste helg. Men for denne ‘krigsdagboken’ er det slutt.

Takk for at du ble med så langt. Og heng med videre…

Og nå, over til dagens nerding: Wicked problems

Denne gangen beveger vi oss farlig nært inn på det akademiske. Jeg håper du henger med, da jeg tror det kan kaste lys over hvorfor det er så vanskelig å forutse kriger som den som utspiller seg i Ukraina, og ikke minst, hvordan finne en vei ut av uføret.

‘Wicked problems’ kan oversettes til ‘komplekse eller uløselige problemer.’ Begrepet ble første gang brukt i en akademisk artikkel i 1973. Forfatterne var de amerikanske forskerne Rittel and Webber.

Forskerne hevdet at en av årsakene til at ‘wicked problems’ oppstår, er at vi har forenklet virkeligheten (Rittel og Weber bruker begrepet «å temme») på en slik måte av vi går glipp av viktige nyanser.

Vi forstår med andre ord ikke lengre kompleksiteten i verden rundt oss. Kall det gjerne en kardashifisering av virkeligheten.

Russlands invasjon av Ukraina er eksempel på et ‘wicked problem.’

Krigen i Ukraina er ikke èt problem, men et helt knippe problemstillinger.

Det er politiske problemer knyttet til forhandlinger, sanksjoner, økonomisk støtte, ulike allianser, bi- og multilaterale dialoger, rollene til ulike internasjonale organisasjoner med mer.

I tillegg har vi en mengde militære problemstilling, som kan brytes ned til strategiske, operative og taktiske problem. De militære problemstillingene har en direkte forbindelse til, blir påvirket av, og påvirker den politiske sfæren.

Så har vi folkerettslige problemstillinger, miljømessige problemstillinger (for eksempel kjernereaktorer), utfordring for sivilsamfunnet og frivillige organisasjoner, problemstillinger som ukrainsk politiet og politiet i EU må forholde seg til (krig skaper muligheter for kriminelle), og ikke minste humanitære problemstillinger, og ganske sikkert mer som jeg har utelatt.

På toppen av dette (puh) vektlegger de ulike partene (EU, NATO, FN Russland, Ukraina, USA, Kina) forskjellige aspekter ved de problemstillingen som er beskrevet over.

Denne opplistingen bringer meg til følgende to sluttpoeng:

For det første: Det er ikke merkelig at ekspertene som dukker opp i media (noen oftere enn andre) ikke treffer skiva på alle kommentarene sine. Et akademisk fagfelt (statsvitenskap, sosiologi, psykologi, antropologi eller for eksempel militær strategi) kan sammenlignes med en brille du tar på deg.

Gjennom denne brillen blir noen deler av verden fremhevet, mens andre detaljer blir dempet. Tenk på dette neste gang du ser på et debattprogram på tv. Eksperter med et snev av selvinnsikt vil henvise til andre eksperter/kilder om de får spørsmål som de selv ikke har kompetanse på.

Likevel er det mange som uttaler seg mot bedre viten. Det kan være mange årsaket til at de gjør dette. Noen blir revet med, noen føler at de bør gi et svar når de har blitt invitert på tv/radio, mens et lite fåtall nok bare er arrogante og sikker på at det vet best.

For det andre: Noe av årsaken til at Russlands angrep på Ukraina kom overraskende på manga, er at mediene som på daglig basis forsyner oss med nyheter, enten har redusert kompleksiteten i sin beskrivelse av Vestens forhold til Russland, eller har formidlet kun en side av saken (eller begge deler).

Det blir selvfølgelig for enkelt å peke finger mot media. En sendeflate på en halv time som skal romme hele verden må nødvendigvis forenkle, og program som ‘Dagsnytt 18’ er et eksempel på at det mulig å gå i dybden.

I tillegg har hver av oss et selvstendig ansvar til å sette oss inn i problemstillinger som angår våre liv. Kunnskapen finnes jo der ute et sted for den som leter (om du tillater meg en liten X-Files-omskriving).

Hvordan kan ‘wicked problems’ løses? Svaret er ganske kjedelig. For akademikere og politiske beslutningstakere handler det om å se problemstillinger i sammenheng. I Akademia kan dette løses ved at man i større grad har en interdisiplinær tilnærming til komplekse problemstillinger. Innen politikken og i det militære er én løsningen å kjørre beslutningsprosesser gjennom tverrfaglige staber. Men dette er noe man må øve på i forkant. Når ting treffer den berømmelige viften, er det for sent å etablere nye løsninger.

Til slutt: Verden er kompleks. Vi vil aldri klare å avdekke alle sammenhengene som fører til at en krise eller en krig oppstår. Men om vi i det minst avskriver den forenklede ‘årsak-virkning’-tenkningen, er vi et stykke på vei.

Jeg skal i alle fall komme med mitt lille bidrag i ‘Gråsoner.’

Dag 38 av Russlands invasjon av Ukraina

«Hard battles lie ahead. We cannot think that we have already passed all the tests.» President Zelensky om Russlands opptrapping øst i Ukraina (01.04.2022)

Problemet med å oppdatere seg på nyheter tidlig om morgenen, er at jeg biter meg merke i saker som vi har fulgt på denne bloggen helt fra starten av konflikten – og som jeg ønsker å dele med dere. Derfor blir det jammen en liten oppdatering fra meg i dag også.

Husker dere historien om fallskjermjegerne som skulle ta Hostomel flyplass utenfor Kyiv? Dette var en nyhet allerede på krigens første dag. Jeg nevnte også denne avdelingen i forbindelse med nerde-artikkelen jeg hadde om asymmetrisk krigføring og droner.

Nå har BBC en reportasje som avdekker at mye av den informasjonen vi har mottatt så langt, kan bekreftes. Det er snakk om russernes 331 fallskjermregiment – en eliteavdeling som gjorde seg bemerket i 2014 da de ble anklaget for å drepe mer enn hundre ukrainske soldater under en avtalt våpenhvile.

331 er et regiment bestående av yrkessoldater, og de omtaler seg selv som ‘de beste av det beste.’ Det er liten grunn til å tvile på at dette er dyktige og veltrente soldater, men som så mye annet i denne krigen – feilkalkulerte avdelingen den ukrainske motstanden.

Problemene begynte allerede da avdelingen krysset grensen første dagen av krigen. De lettpansrede kjøretøyene til fallskjermjegeren (lette nok til at de kan fraktes med fly) ble et enkelt bytte for ukrainske spesialsoldater (i droneartikkelen nevnte jeg at spesialsoldatene fikk oppdateringer fra dronepilotene).

Flere av disse kjøretøyene ble på et tidlig tidspunkt rammet og ødelagt. Bedre gikk det ikke da styrken prøvde å ta Hostomel. Her ble de overmannet og drevet tilbake.

Ved hjelp av russisk sosiale media, har BBC kartlagt at regimentet mistet 39 soldater og offiserer, inkludert sin øverstkommanderende, fra invasjonen startet og frem til 13. mars. Hva som skjedde mellom 13-29. mars, da regimentet ble trukket ut av Ukraina, kan vi bare spekulere i. Men sannsynligvis er det snakk om mange flere døde og skadde.

331 er i ferd med å bli et symbol på Russlands feilslåtte strategi i Ukraina. Regimentet besto av noen av Russlands best trente soldater. Nå skiftes yrkessoldatene i 331 og andre profesjonelle avdelinger, ut med russiske vernepliktige.

Om ikke yrkessoldatene helt forsto hva de hadde i vente, er de vernepliktig enda mindre forberedt på hva de går til. Det er en tragedie i seg selv.

Noen andre saker:

USA, sammen med andre allierte, ønsker å gi russiske stridsvogner til Ukraina. Stridsvognene befinner seg i tidligere Sovjet-land som Polen og Tsjekkia. (theGurdian). Så kan man spørre seg hva forskjellen er på en stridsvogn og et jagerfly. Den debatten dukker nok snart opp igjen.

Og apropos jagerfly. Skuespiller Sean Penn oppfordret ‘millionærer’ til å sponse kjøp av vestlige fly som for eksempel F-16 til Ukraina. Dette er sikkert en velment oppfordring, men for en pilot å gå fra en MiG-29 til en F-16 er ikke akkurat plug-and-play.

Kina nekter for at de de forsøker å omgå sanksjonsreglene knyttet til handel med Russland. Både USA og EU har advart Kina om at de følger med og vil iverksette mottiltak (FT).

Ukraina benekter at de står bak angrepet på oljelageret i Belgorod. Om de russiske anklagene stemmer, er dette det første, ukrainske angrepet utenfor ukrainsk territorium. (flere medier)

Guvernøren i Odessa sier at tre missiler traff et boligstrøk i utkanten av byen. Det er så langt ingen tegn til et russisk angrep på byen.(BBC)

ISW bekrefter nå at russerne har justert planen sin. Styrker trekkes nå ut fra områdene rundt Kharkiv og Kyiv for å delta i offensiven i øst. Men noen styrker blir værende i defensive stillinger. Den russiske strategien ser ut til å være å ta hele Luhansk og Donetsk oblast – med andre ord hele den ukrainske delen av Donbass.

President Zelensky advarer om at russiske soldater etterlater seg ‘minefeller’ i private hjem og under døde kropper når de trekker seg tilbake. En minefelle kan for eksempel være en håndgranat der splinten (sikringspinnen) er fjernet. Granaten plasseres under en død kropp med sikringsarmen under press. Når kroppen løftes opp, spretter sikringsarmen av, tennstemplet treffer detonatoren og granaten eksploderer. Særlig sivile er utsatt for slike feller.

Til slutt: Meningsmålinger viser nå at stadig flere russere støtter krigen i Ukraina (NYT). Dette er ikke uventet. Det er et kjent fenomen at land (eller folkegrupper) som føler seg isolert/presset fra utsiden søker sammen. Om dette vil vare, eller bare er en forbigående fase, er for tidlig å si.

Om de høyeste anslagene på russiske døde skulle stemme (20.000), kan det tenkes at dette vil få befolkningen til å forandre mening. Men Russland er et stort land. De døde vil hjemsendes på en slik måte at det er vanskelig for befolkningen å få oversikt over tragedien – særlig nå som internett er sterkt regulert og avisene sensurert.

Tidligere oppdateringer og tema-artikler finner du på: www.orjankarlsson.com

Dag 37 av Russlands invasjon av Ukraina

«Russia maintains pressure on Kyiv and other cities, so we can expect additional offensive actions, bringing even more suffering.» NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg (31.03.2022)

«Fortalte du oss ikke at gårsdagens oppdatering var den neste siste før søndag? Driver du med fake news, Ørjan?» Jeg legger meg flat, eventuelt påberoper meg forkjøpsaprilsnarr.

Saken er at da jeg oppdaterte meg på hendelsene de siste 24 timene, slo det meg har var det saker jeg ønsket å dele med dere. Da ble det ble for lenge å vente til søndag. Så her følger en minioppdatering med nyheter jeg tror vil være av interesse:

Flere medier (CNN, BBC, VG, theGuardian) er opptatt av det de kaller informasjonskrigen mot president Putin. I går nevnte jeg tendensene til splittelse i Kreml som britisk og amerikansk etterretning mener å se.

I dag er det den britiske forsvarsministeren som bruker informasjonsstorslegga når han kaller Russland «Et svekket (mindre) land som følge av Putins miskalkulering. Og at Presidenten selv er innelåst i et bur han har bygget seg selv.'»

Tidligere CIA-agent Johh Sipher sier at disse nålestikkene er en form for psykologisk krigføring mot Putin. «Men hvis Putin vet det, hvordan kan en slik strategi virke?» tenker du kanskje.

Som med all informasjonskrigsføring/desinformasjon/fake news, er effekten bedre jo mer budskapet er forankret i virkeligheten. Vi vet allerede at det er tendenser til brann i rosenes leir. Over tid kan denne typen budskap bidra til at konflikten forverres (se for dere førebunkeren i filmen ‘Der Untergang.’

Og apropos brann i rosens leir: Tidligere utenriksminister under Jeltsin, Andrei Kozyrev, sier det alltids er en sjanse for revolusjon i Russland. Kozyrev ble intervjuet på ‘Global Questions’ (gjengitt i BBC) der han sier at Putin ‘feilberegnet alt.’ Han peker også på at den russiske økonomiens avhengighet på råvaresalg har vært en medvirkende faktor til at landet har vært på nedadgående de siste årene.

Men det er ikke bare i Kreml det er tendenser til splid og slitasje. I natt kom nyheten om at president Zelensky har gitt to av sine generaler sparken. Begrunnelsen er at de skal være forrædere. Alvorlige påstander (spesielt i krigstid).

Den europeiske banken for rekonstruksjon og utvikling estimerer at den russiske økonomien kommer til å krympe med 10% i år. For Ukraina er det enda verre. Om krigen tar slutt i løpet av de neste par månedene, og det igangsettes et stort gjenoppbygningsprosjekt, er anslaget at Ukrainas økonomi vil styrke seg med 23%, mens Russland vil ligge på 0% vekst. For russerne betyr dette knapphet på varer, og i verste fall sult og nød i noen regioner.

Det har brutt ut en voldsom brann i den russiske byen Belgorod som ligger 30 kilometer fra grensen til Ukraina. Det er et oljelager som brenner, og brannen er i ferd med å spre seg. Ordføreren i byen hevder at det er ukrainske kamphelikoptre som har forårsaket brannen.

Dette er ikke bekreftet, og selv om det ikke er utenkelig at ukrainske styrker står bak, virker det usannsynlig at angrepet er gjort med helikoptre så langt inn på russisk territorium. Ukraina har så langt ikke tatt ansvar for hendelsen, men om det viser seg å være en ukrainsk ‘spesialoperasjon’ er dette det første, store angrepet mot russisk infrastruktur. Hendelsen kan også være iscenesatt av russerne for ytterligere å rettferdiggjøre invasjonen.

Det meldes nå at ukrainske styrker har tatt kontroll over Tsjernobyl etter at russiske styrker trakk seg ut. Ukrainske myndigheter hevder at en av årsakene til at de russiske styrkene trakk seg ut var at mange av soldatene viste symptomer på strålingssyke. Soldatene skal visstnok ha blitt eksponert for radioaktivitet da de gravde skyttergraver i den såkalte ‘red forrest’.

Det er almen kjent at det øverste laget av jordsmonnet i Tsjernobyl kan være radioaktivt og at det derfor må ligge urørt. Et av tiltakene etter Fukushima -hendelsen i Japan for å få folk til å flytte tilbake til husene sine, var nettopp å fjerne 30-50 centimeter av jordlaget og lagre det som spesialavfall.

Til slutt: Russerne protesterer mot krigen i det stille, ved å plassere ut små miniatyrer med fredsbudskap (se bilde).

Helgelektyre:

The Atlantic: There is no liberal world order. Innsiktsfull artikkel av Anne Applebaum

Politico: The Other Way Trump Could Steal the White House in 2024

Dag 36 av Russlands invasjon av Ukraina

«China is willing to work with Russia to take China-Russian ties to a higher level in a new era.» Den kinesiske utenriksministeren Wang Yi (30.03.22)

Dette blir det neste siste oppdateringen om krigen i Ukraina i dette formatet. Den siste kommer på søndag, og vil inneholde en spesial-nerdedel om hvorfor det er så vanskelig både å forutse og finne en løsning på kriger.

Men folkens, dette er ikke slutten, det er ikke engang begynnelsen på slutten, men det kan være slutten på begynnelsen.

Lørdag 9. april kommer første utgave av ‘Gråsoner – den nye, kalde krigen.’ I første omgang i et format som ligner på disse oppdateringer. Etter hvert komme det også en podkast.

Krigen i Ukraina vil være et sentralt tema så lenge den pågår, men Gråsoner vil favne bredere. Samtidig vil nerding, militære oppdateringer og våpen du ikke gang visste eksisterte, forbli en del av den sikkerhetspolitiske miksen.

Jeg vi benytte anledningen til å takke alle dere som har vært med så langt, herunder for alle tilbakemeldingene, spørsmålene og kommentarene. Bli med videre! Jeg kan ikke garantere at dere alltid vil føle dere beroliget av det jeg skriver, men jeg tror det er bedre å vite.

Toppsaker fra 7 medier

BBC: Nytt håp tennes for å få evakuert befolkningen fra Mariupol.

VG: Jeg kjøper ikke at de er så hjernevasket (Ukrainas ambassadør til FN om den russiske befolkningen).

theGuardian: Konvoi med busser på vei til Mariupol.

Berlingske: To danske giganter forlater Russland (sak om to danske firma).

New York Times: Russland er en ledestjerne for land som Serbia som bærer nag til Vesten.

Aftenposten: Venter en bølge av seksuell vold i Ukraina (forsker om risikoen for at russiske soldater. skal begå overgrep mot sivilbefolkningen).

Aljazeera: Putin skal ha blitt forledet av sine nærmeste rådgivere.

Den store nyheten i dag er altså at Russland har innvilget en dags våpenhvile i Mariupol for at sivile skal kunne evakueres. Det har vært prøvd med humanitære korridorer tidligere, og russerne har også blitt beskyldt for å sende ukrainske flyktninger inn i Russland. Så langt ser det bra ut, men det skal bare en liten misforståelse til for at våpenhvilen brytes.

De dårlige rådene Putin skal ha fått av sine nærmeste rådgivere, har jeg skrevet om tidligere. Om du lurer på hvem denne gjengen er, kan du gå til tema-delen for dag 16 på nettsiden min og lese om The Siloviki, som denne kretsen kalles. Antagelsen om dårlige råd understøttes nå av at amerikansk etterretning skal opplysninger som bekrefter at det er mugge stemning mellom Putin og det militære lederskapet.

Flere medier gjengir uttalelsen fra sjefen for GCHQ (som, om vi legger godviljen til, kan sammenligne med Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) her i Norge), om at Russland katastrofalt mistolket situasjonen i Ukraina.

Dette er heller ikke nytt, men GCHQ (som er europaledende på såkalt signaletterretning – altså avlytte, spore og identifisere ulike former for digital kommunikasjon (de er sikkert brilliante på semafor også)) melder videre at moralen er svært dårlig hos de russiske soldatene. De nekter å følge ordre, eller bruker så lang tid på å gjøre som de blir fortalt at meningen forsvinner.

Ordrenekt er ikke nødvendigvis et tegn på dårlig moral. Den kan tvert imot tyde på sterk moral. Under Nürnberg -rettssakene ble det slått fast at en soldat ikke kan fraskrive seg ansvaret for brudd på krigens folkerett ved å si at hun eller han bare fulgte ordre.

Hver soldat har altså et selvstendig ansvar – det betyr at de plikter å nekte om de oppfatter ordren som et klart brudd på folkeretten. Dette er ikke alltid like lett. Blir du gitt beskjed om å skyte krigsfanger eller forgripe deg på sivile, er det noe som alltid galt uavhengig av omstendigheten.

Får du derimot ordre om å beskyte en bygning der det oppholder seg både sivile og militære, er du ute i en gråsone. Vi har snakket om proporsjonalitet tidligere- altså at maktbruken må stå i rimelig forhold til det du ønsker å oppnå. I slike situasjoner påhviler det også ansvar hos de styrkene som bevisst skjuler seg blant sivile.

Den internasjonale domstolen for krigsforbrytelser etterforsker allerede russernes fremferd i Ukraina. Den anerkjente juristen Phillipe Sands kaller saken for en ‘slam dunk.’ I det legger han at resultatet er gitt på forhånd. Russland er skyldig. Ingen tvil.

Det er ikke ofte jeg anbefaler bøker i disse oppdateringene, men for Sands gjør jeg gledelig et unntak. Boken ‘East/West Street’, som handler om hvordan vi fikk lovene som regulerer forbrytelser mot menneskeheten, har byen Lviv i ukraina som sitt dreiningspunkt. Les den. Den er helt fantastisk (og det sier jeg ikke ofte).

I dag møte utenriksminister Lavrov sitt kinesiske motstykke i Anhui. Det ser nå ut som om krigen i Ukraina, og vestens sanksjoner mot Russland, styrker båndene mellom disse to landene. Det er akkurat slike geopolitiske forandringer jeg tror vil kjennetegne den nye, kalde krigen.

I følge blant andre Institute for the study of war, holder russiske styrker utenfor Kyiv fremdeles stand mot begrensede angrep fra ukrainerne. At angrepene er begrenset, kan også skyldes at det russiske stillingene ligger slik til at de ukrainske troppene mister fordelen de ellers har i urban krigføring.

Selv om det altså har blitt trukket ut styrker fra området rundt Kyiv, er det ingen store forandringer rundt Chernihiv.

Større russiske avdelinger nærmer seg nå Izyum, men det er ingen ting som tyder på at byen vil bli angrepet med det første.

Der det derimot pågår kamper, er i Luhansk og Donetsk, der de ukrainske styrkene fremdeles holder stand. Inntil våpenhvilen i Mariupol, var det også harde kamper der – og det virker stadig klarere at de russiske styrkene har lidd store tap. Men slik det ser ut nå, er det ikke lenge til de har byen under russisk kontroll (se dagens bilde).

Til slutt: I dag er jeg i Kristiansand og snakker om krigen. Du kan møte meg og kollega Miree Abrahamsen på Teateret. Mer info her: https://www.facebook.com/events/1622785818078383?ref=newsfeed

Dag 35 av Russlands invasjon av Ukraina

«There is a difference between what Russia says and what it does.» USAs utenriksminister Antony Blinken kommenterer fredsforhandlingene.

7 medier om fredsforhandlingene i Kreml.

BBC: Russland forsøker å villede med sitt løfte om tilbaketrekning.

NRK: Ukraina og USA kaller det et forsøk på å villede.

Berlingske tidene: USA sender kampfly og soldater mot øst.

New York Times: Russlands løfte om tilbaketrekning møtes med skepsis i Vesten.

CNN: Video viser signifikante ødeleggelser i Irpin.

Aljazeera: Ukraina tror ikke på Russlands løfte om å trekke tropper ut av Kyiv.

Zeit Onlline: Ny, polsk forhandlingsmakt (knyttet til Polens rolle if.m flyktnigstrømmen).

En vag optimisme etter første dag av fredsforhandlingen har blitt erstattet av en gryende skepsis fra det ukrainske militære. De hevder at det vi nå ser på bakken ikke er en nedjustering av russernes innsats, men snarere at det russiske militære rullerer mannskaper og materiell.

At russerne var i gang med en slik ‘stridspause’ ble meldt allerede for tre-fire dager. Om det viser seg at det er dette den russiske forhandlingsdelegasjonen kaller en signifikant reduksjon i kamphandlingene, vil det spre ytterligere mistillit blant forhandlingspartnerne.

Det vi skal se etter de kommende dagen, er hva styrkene rundt Kyiv og Kharkiv foretar seg så snart de har mottatt forsterkninger.

Hva kan vi vente oss videre? Forhandlingene fortsetter i dag (onsdag). Neste steg vil være at Zelensky og Putin møtes. Det fordrer at det foreligger et signert forhandlingsdokument utarbeidet av de to landenes utenriksministre.

For å sette den snart fem uker lange krigen i et økonomisk perspektiv. NYT har regnet ut at krigen så langt har kostet Ukraina 564.9 milliarder dollar i ødeleggelser og tapt fortjenes. Det er sånn ca 3 ukrainske nasjonalbudsjett.

Stridsvognen i forhandlingsrommet er at russerne ikke holder sin lovnad om signifikant reduksjon av krigshandlingene rundt Kyiv og Kharkiv. Som nevnt innledningsvis, er dette i ferd med å bli det store ankepunktet. Observatører på bakken, i luften (ink satellitter) vil følge nøye med på de russiske troppeforflytningene de neste dagene.

Situasjonen på bakken

I går kveld meldte amerikanske myndigheter at de observerer at noen russiske styrker trekker seg unna Kyiv. Samtidig fortsetter luftangrepene på byen. Situasjonen er med andre ord uavklart. Det er uansett ikke snakk om en full tilbaketrekning eller noen form for retrett. (BBC).

ISW konkluderer med at russerne etter all sannsynlighet har (for nå) gitt opp å ta Kyiv, men at de ikke gir slipp på sine fremskutte posisjoner. Årsaken til dette er geografisk. Kyiv er en av de største hovedstedene i Europe i utstrekning. Det er med andre ord krevende for russerne å rykke frem slik at de kommer såpass nært byen at de kan rette artilleriild inn mot sentrum.

Kyiv har blitt truffet av bomber fra fly og av raketter. Samtidig er nok russerne forsiktig med fly for nært byen da dette nok er det område i Ukraina med beste beskyttelse av luftvern.

Når det gjelder Mariupol er vurderingen at det nå bare finnes små lommer av ukrainsk motstand igjen i byen, og at Mariupol høyst sannsynlig vil falle under russisk kontroll i løpet av få dager.

Samtidig har russerne hatt store tap i den urbane krigføringen – det betyr at gevinsten av de frigjorte russiske styrkene etter at byen er tatt, sannsynligvis er liten.

Avslutningsvis spekuleres det i flere medier om det er bevegelse i forhandlingene om å levere polske jagerfly til Ukrainerne. Samtidig er dette neppe noe som vil bli løftet frem under fredsforhandlingene, men kan hende kan forsterkninger av fly bli en realitet (og et sterkt politisk og militært signal) om det viser seg at de russiske lovnadene ikke er til å stole på. I så fall vil vi få en ny runde med krigføring, noe som bringer meg inn på dagens tema.

Dagens (mini)nerding: Asymmetrisk krig og droner

Asymmetrisk krigføring er et begrep som ofte brukes til å beskrive det ulike styrkeforholdet mellom to parter i en krig. Et klassisk eksempel er mellom en stat og en opprørsgruppe – for eksempel Mujahedin vs. Sovjetunionen i 80-tallets Afghanistan eller Taliban vs. Vesten samme sted frem til i fjor.

Begrepet brukes av og til i meningen hybridkrig, og det er stemmer at hybride virkemidler kan være en måte den militært svake parten i en konflikt kan slå tilbake på. Men en hybridkrig kan også utkjempes mellom to likeverdige parter. Asymmetrisk krigføring er med andre ord et mer dekkende begrep for det som nå skjer i Ukraina.

Et annet særpreg ved krigen i Ukraina, er hvordan to tankesett møtes på slagmarken. Russland, i all sin militære makt, virker også fastlåst og retro i måten de kjemper. På den annen siden er Ukraina tvunget til å tenke nytt fordi de aldri kan matche russerne i åpen kamp. Nødvendighet er oppfinnelsens mor – for ikke å snakke om improvisasjonens.

Det siste gjelder særlig for den ukrainske droneavdelingen Aerorozvidka. Den ble startet på privat initiativ etter Maidian-opprøret i 2014 (crowdfunding). Etter hvert kom avdelingen under statlig kontroll, men ble lagt ned i 2019. Da trusselen for krig økte, ble avdelingen hastig re-etablert og koblet sammen med ukrainske spesialstyrker. Resultatet, om dere unnskylder meg en klisje, er det sprengkraft i.

En liten advarsel først: Det er vanskelig å verifisere all informasjon som gruppen deler, men om brorparten viser seg å stemme, har Aerorozvidka skrevet seg inn i ‘David mot Goliat-mytologien’ til gangs. La meg gi dere to eksempler:

Du husker kanskje den første dagen av invasjonen, da russiske fallskjermjegere utførte de de håpet skulle være et overraskelsesangrep på Hostomel flyplass utenfor Kyiv? Til sin egen overraskelse, møtte fallskjermjegeren stor ukrainsk motstand – deriblant av Aerorozvidka. Dronepilotene sørget for at de russiske soldatene hele tiden ble holdt under oppsikt, og når anledningen bød seg slapp de også granater ned på dem. Mye tyder på at hele fallskjermeavdelingen ble nedkjempet.

Som om ikke det var nok, spilte Aerorozvidka, sammen med ukrainske spesialstyrker på firehjulinger, en avgjørende rolle i å stanse fremrykningene til den mye omtalte kolonnen mot Kyiv. Ved hjelp av et presist situasjonsbilde levert av dronepilotene, fulgte spesialsoldatene etter kolonnen i skjul inne i skogen. Målet var de første kjøretøyene i den militære ‘køen.’ Disse ble angrepet og satt ut av spill.

Konsekvensen var at det russiske krigsmaskineriet først stoppet opp og deretter krøp videre i sneglefart. De påfølgende dagene guidet dronepilotene spesialstyrkene inn på ulike mål – i tillegge til at dronene også slapp sprengladninger over russiske soldater og kjøretøy, og hjalp ukrainsk artilleri til å treffe sin mål. På den måten klarte en styrke på rundt 30 soldater å stanse flere tusen soldater og tunge kjøretøy på vei til Kyiv.

Samarbeidet mellom spesialsoldater og dronepiloter er neppe nytt i seg selv. Sannsynligvis driver flere land med lignende partnerskap. Men måten ukrainerne samvirker på slagmarken, og konsekvensen det får for den angripende part – vil nok bli lagt merke til av mange.

Og til slutt – litt kaldt vann i blodet. Vladimir Putin har helt siden han kom til makten (først som statsminister og siden som president i 2000) vært opptatt av russisk historie og hva den kan fortelle ham om de utfordringene dagens Russland står over. En av de Putin virker særlig påvirket av, er den russiske filosofen Nikolai Berdyaev. Berdyaev skriver følgende om Russland og Ukraina:

«Russia cannot and must not lose Ukraine… it must be part of Russia, even against Ukraine’s will… if Ukraine wants to fight with Russia, let it. But whatever price Russia pays for such a war, it will fight to the victorious end.»

Oppdatering dag 34 av Russlands invasjon av Ukraina

«Fear always makes you an accomplice.» President Zelensky i gårsdagens tv-tale der han advarer andre land mot å frykte Russland så mye at de forholder seg passive.

De fleste mediene følger forhandlingene mellom Ukraina og Russland som begynner i Tyrkia i dag. Dette er første gang på fjorten dager de to partene har samtaler på dette nivået. Videre følger oppdateringer på den militære situasjonen og forgiftningen av Roman Abramovich.

Men først – 7 toppsaker fra norske og internasjonale medier

BBC: Sjansen for gjennombrudd i forhandlingene synes liten.

TheGuardian: Ikke press oss inn i et hjørne (klar tale fra russerne if.m. forhandlingene).

VG: Det var galskap. (Norsk fremmedkriger etter å ha vervet seg til den ukrainske hæren, som han forlot etter få dager).

New York Times: Biden sier hans fordømmelse av Putin var personlig, ikke politisk (Det var mao Biden personlig som ønsket

Putin fjernet, ikke offisiell politikk fra USA).

Dagbladet: Ikke spis eller drikk. (Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba med råd til sin forhandlingsdelegasjon)

Financial Times: Russland krever ikke lengre de-nazifisering av Ukraina.

Aljazeera: Britiske myndigheter hevder at russerne bruker leiesoldater i øst. (Wager-gruppen er aktiv igjen.)

Den påståtte forgiftningen av Roman Abramovich og to ukrainske forhandlere har de siste dagene fått mye oppmerksomhet. Ikke så merkelig. Det er jo en spektakulær sak. Men bør vi egentlig la oss overraske?

Forgiftning er en god, gammeldags metode fra KGB og nå altså FSB eller GRU. I 2020 ble FSB anklaget for å ha forsøkt å forgifte opposisjonspolitikeren Alexei Navalny. Navalny overlevde kun fordi han ble sendt til Tyskland for behandling. I 2018 reiste to GRU-agenter til Sailsbury for å forgifte den tidligere KGB/FSB-agenten Sergej Skripal (og hans datter Julia) med giften Novichok. Begge ble reddet, men en britisk statsborger døde. Den mest spektakulære hendelsen i nyere tid var da Alexander Litvinenko ble drept ved at to FSB-agenter puttet det radioaktive stoffet polonium i teen hans.

Hva motivasjonen for å forgifte Abramovih skulle være, er uklart. Men at vi har å gjøre med en stat som bryr seg lite om internasjonale konvensjoner, samtidig som kretsen i Kreml ønsker å spre frykt gjennom måten de tar livet av sine motstandere på, er hevet over tvil.

Dagens fredsforhandlinger er det altså ikke knyttet så store forhåpninger til. Zelensky har allerede vist noen av kortene – nemlig en vilje til å diskutere statusen på områdene Luhansk og Donetsk, og garantere for at Ukraina forblir nøytral.

Russerne på sin side ønsker altså ikke lengre en de-nazifisering av Ukraina. Det kan knapt kalles en innrømmelse da kravet var fullstendig meningsløst til å begynne med. Det spekuleres nå i om Putins ‘minimumsløsning’ er et landbelte fra Donbass og ned kysten av Azov-havet og slik binde sammen Krim med Russland.

Det er lite som tyder på at Ukrainerne er villig til å debattere dette. Det som ligger på bordet, er ønsket om en våpenhvile fra Ukrainsk side.

På bakken har det vært små forandringer, med et unntak. Ifølge nettstedet ISW, skal Ukrainske styrker nå ha gjenerobret byen Irpin nord for Kyiv. Dermed slår ukrainerne en kile i den russiske innsatsen i å isolere Kyiv fra omverden.

Samtidig fortsetter russiske styrker å ta mer og mer av Mariupol og området rundt. Et annet sted der det har vært trefninger, er i og rundt byen Kherson. Den ukrainske mostanden i dette området binder opp russiske styrker.

Det ser ut som russerne de neste dagene vil prioritere å rullere på styrkene, altså få inn ferske og uthvilte mannskaper. Det er ikke utenkelig at ukrainske styrker vil benytte seg av anledningen til å gjenerobre land.

Gå mer i dybden med disse tre artiklene:

Nettstedet ‘Coffee or Die’ har som toppsak et interessant intervju med en ukrainsk MIG29-pilot.

Politico spekulerer i om president Biden forsnakket seg da han nevnte at USA trener ukrainske soldater i Polen.

I artikkelen ‘The world is splitting in two’ hevdes det at verden I økende grad deles i to sfærer – en med sentrum i Washington, den andre i Beijing. Det er ikke lystig lesning.

Og til slutt: Den russiske avisen Novaya Gazeta stopper utgivelsene. Dmitri A. Muratov, redaktøren som fikk Nobels fredspris for sin uredde journalistikk, ser ikke lengre et stort nok handlingsrom til å fortsette med avisens journalistikk. Avgjørelsen fører til at russerne mister en av veldig få, modige stemmer i et stadig mer totalitært regime

Dag 32-33 av Russlands invasjon av Ukraina

«It is an attempt to create North and South Korea in Ukraine.» Den Ukrainske generalen Kyrylo Budanov etter meldinger om at russerne omdisponerer troppene mot øst. (27.03.22)

I tråd med lørdagens oppdatering vil jeg også denne gangen følge de to viktigste sakene i Ukraina akkurat nå: Russlands skifte av strategi og ny utvikling knyttet til fredsforhandlingene.

Men først – 7 toppsaker fra norske og internasjonale medier:

NRK: Zelensky innser at det er umulig å tvinge Russland fullstendig ut.

CNN: Russland ønsker et ‘koreansk scenario.’

Aftenposten: Biden talte om håp og samhold, nå tar hans nærmeste venner avstand (etter kommentaren om regimeskifte i Kreml).

BBC: Ukraina rede til å diskutere om landet skal holde seg nøytralt

NYT: Russland intensiverer angrepene. Mariupol på kanten.

Berlingske tidene: Ukraina lover øyeblikkelig etterforskning av kneskudd (etter video som viser en russisk krigsfange bli skutt).

SVT: Zelensky klar til å kompromisse om Donbass.

Trenden fra lørdag, der medieinteressen var knyttet til den russiske omdisponering og fremstøt på forhandlingssporet, fortsetter. Til uken skal partene møtes i Tyrkia, og det er særlig to saker som er interessant å følge med på:

For det første blir Zelensky stadig tydeligere på at han kan være villig til å diskutere om Ukraina skal forholde seg nøytral, med andre ord (inntil videre) ikke søke medlemskap i NATO. Merk at et medlemskap i EU ikke er åpen for diskusjon fra ukrainsk side.

Zelensky er samtidig tydelig på NATO-spørsmålet i så fall må avgjøres gjennom en folkeavstemning. Dette kan være en måte å kontre det russiske kravet om en fullstendig avmilitarisering av Ukraina – et krav som uansett blir mindre realistisk for hver dag som går.

Dernest åpner ledelsen i Kyiv for å diskutere hvilken status Donbass skal ha i fremtiden. Det interessante er at Krim ikke nevnes i det hele tatt – sannsynligvis av pragmatiske grunner. I Kyiv anser man Krim, for alle praktiske formål, som tapt.

Samtidig advarer en av Zelenskys generaler at man står i fare for å få ‘koreanske tilstander’ i Ukraina. General Kyrylo peker ikke på Donbass, men russernes ambisjoner lengre sør – fra Mariuopl og langs kysten av Azov-havet til Krim. Det er nok for å unngå en slik ‘annektering’ av kyststripe at Zelensky signaliserer villighet til å diskutere Donbass.

På den militære fronten melder ISW at russerne fortsetter å rullere/skifte ut styrker nord for Kyiv i det som kan være en forberedelse for å gjenstarte offensiven mot hovedstaden, herunder avskjære byen fra omverden.

Det spekuleres i om det er general Alexander Chayko som er gitt ansvaret for denne oppgaven. Det ville i så fall være et tiltak fra den russiske overkommandoen til å bedre koordinere de militære operasjonene.

Frontavdelinger skiftes ut med friske styrker som kommer inn fra Hviterussland. At russerne sender kampslitne avdelinger til Hviterussland (tillegg til at det er den korteste veien over grensen for de som har slåss ved Kyiv) er nok også for å skjerme dem fra den russiske befolkningen for skadde og døde.

Selv om det ikke har vært større trefninger de siste 24 timene, har ukrainske styrker fremgang rundt Kherson. Russiske styrker skal også ha trukket seg ut av Chernihvi (som ligger i nærheten av Tsjernobyl), men dette er nok et strategisk mål for dem. Samtidig fortsetter russerne sin fremgang i og rundt Mariupol.

Bildet fra lørdag er altså blitt litt klarere. Russerne trekker styrker fra noen områder, samtidig som de holder stillingene i områder som Kyiv og Kharkiv. Uthvilte avdelinger rulleres med avdelinger som har vært i kamp den siste måneden, og tyngdepunktet flyttes sakte, men sikkert mot øst.

Vi er sannsynligvis inne i første trinnet av en utmattelseskrig der russerne i mindre grad enn tidligere går til motangrep på bakken, men først og fremst satser på at rakettangrep og artilleri skal utmatte ukrainerne – samtidig som ukrainske styrker fortsetter med sine nålestikk-angrep.

Til slutt:

Politico har en interessant artikkel om Tyskland og politikerne som de kaller’ Putins nyttige idioter.’ Her får tyske topp-politikere gjennomgå for 16 år med naivitet. Samtidig tror Politico at Kreml lot seg overraske over hvor raskt tyskerne ‘våknet opp’ til den nye situasjonen. Tyskerne har selvfølgelig laget et nytt ord for akkurat det: «Zeitenwende» – En ny æra.

Den kjente historikeren Anthony Beevor skriver i en artikkel i The Atlantic at president Putins besettelse av ‘Den store, patriotiske krigen’ – som russerne kaller 2. verdenskrig, har hindret ham i å forstå hvor mye krigføringen har forandret seg. ‘Panserangrepet’ på Ukraina må tolkes i et slikt lys, hevder Beevor.

New York Times skriver at det amerikanske Forsvaret nå forbereder seg på en fremtid i Arktis. Det er selvfølgelig Russlands nye, aggressive holdning som fremtvinger dette. Samtidig som øvelse Cold Response 22 foregår i Norge, avholder amerikanerne også en øvelse i Alaska

Dag 31 av Russlands invasjon av Ukraina

«Hovedoppgavene i den første fasen av operasjonen er fullført.» Generalløytnant Sergej Rudskoj, leder av generalstaben for den russiske hæren.
«Det er selvfølgelig bare tull at de har oppnådd det de ønsker.» Tor Bukkvoll, Sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

Dagens oppdatering har kun et tema; nemlig kunngjøringen fra generalstaben for den russiske hæren om at Russland har oppnådd det de ønsker i fase 1, og nå vil konsentrere seg om Donbas.

Donbas på ukrainsk side består av oblastene (fylkene) Luhansk og Donetsk – altså der områdene som har forsøkt løsrive seg fra Ukraina, ligger. Hva betyr dette egentlig for krigen?

Først 6 overskrifter/toppsaker relatert den russiske uttalelsen:

BBC: Flere vestlige land tror den russiske uttalelsen er en implisitt erkjennelse fra russerne om at strategien har feilet.

theGuardina: Russerne indikerer at de vil redusere det offensive fremstøtet.

New York Times/CNN: Russlands retter oppmerksomheten mot østfronten.

NRK: Russland leter etter en seier.

Financial Times: Russland vil konsentrere seg om Donbas i ny fase av krigen.

Aljazeera: Zelensky sier Ukraina har påført fienden signifikante tap. Det ser ut som om Russland tilpasser sin militærstrategi for den østre dele av landte.

De ulike mediene er med andre ord samstemt i at det som er i ferd med å skje på slagmarken er at Russland nå ønsker å forsterke sin innsats i øst. Flere tolker også dette som et tegn på en russisk nedtrapping av krigen

Da jeg leste AFPs første, korte melding om den russiske generalstabens kunngjøring, tenkte jeg med en gang at dette var begynnelsen på slutten. Det vil si; det var det jeg ønsket at det skulle bety. Men hva er egentlig situasjonen på bakken?

Nettstedet ‘Institute for the Study of war’ ser ingen tegn på at generalstabens uttalelse har noen umiddelbar effekt på den russiske innsatsen. De tror den først og fremst uttalelsen er rettet mot den russiske befolkningen. Dette er med andre ord et forsøk på å forandre narrativet, altså fortellingen om krigen, fra russisk side.

ISW skriver at russiske styrker fremdeles står utenfor Kyiv, og det er tegn til at disse blir tilført nytt materiell og mannskaper for å erstatte det som har gått tapt.

Fraværet av en større, russisk offensiv skyldes sannsynligvis det russisk militæres manglende evne til å kraftsamle, snarere en enn ordre fra Kreml om å trappe ned på krigføringen. Denne manglende evnen kan skyldes tap, dårlig koordinering, manglende etterforsyning/reperasjoner, uvilje blant troppene med mer.

Samtidig kan en dreining av oppmerksomheten østover være dårlig nytt for ukrainerne. De stridende, ukrainske avdelingene i området rundt for eksempel Mariupol risikerer da å bli innsirklet og avskåret fra forsterkninger.

Om byen faller, noe som er sannsynlig i løpet av en uke eller to om russerne opprettholder trykket, kan russerne fortsette sørover mot Odessa – som er selve juvelen på Svartehavskysten.

Samtidig som dette skjer, klarer russerne sannsynligvis å holde på de viktigste områdene nord for Kyiv og rundt Kharkiv med færre soldater. Dette skyldes at det er lettere å forsvare seg enn å angripe. På den måten kan russerne frigjøre styrker til østfronen uten å tape for mye terreng andre steder.

Om det virkelige er nye takter fra russerne, eller bare en foreløpig omdisponering for å konsentrere seg om en oppgave ad gangen, gjenstår altså å se. Det er lett å ty til magisk tenking i en slik situasjon; altså at man tolker enhver bevegelse av russiske styrker og uttalelse fra Kreml som en bekreftelse på det du håper skal skje.

Jeg tror mange av oss var i den modusen da de russiske styrkene sto på grensen til Ukraina for 31 dager siden. Vi ønsket ikke å ta inn over oss det som var åpenbart (i alle fall på det tidspunktet da feltsykehusene ble etablert og etterforsynt med store mengder blod).

Samtidig er det grunn til å tro at det er en viss uro blant de militære. Russerne har mistet mellom 6-8 generaler (vanskelig å bekrefte). Russland har en stor hær, men på dette gradsnivået kjenner nok de fleste til hver andre. Det høye tapstallet har nok gjort inntrykk på generalene.

Og apropos inntrykk: BBC viser til ukrainske kilder som hevder at forsvarsminister Sergei Shoigu skal ha hatt et hjerteinfarkt. Om dette er ‘kremlsk’ for at han er fjernet fra stillingen sin, satt i husarrest eller på annen måte ‘forsvunnet’, er vanskelig å si. Noen ganger, selv i Moskva, er et hjerteinfarkt ‘bare’ et hjerteinfarkt.

Oppdatering: Fra rundt klokken 1130 i dag melder flere medier at forsvarsministeren i dag skal ha dukket opp på et møte (video).

Det kan i alle fall bety en av tre ting: 1) En fjær har blitt til ti høns, 2) Opptaket er et stykke desinformasjon, 3) Shoigu har hatt et illebefinnende, men er nå tilbake i jobb. En informasjonsmessig ‘fog of war’ med andre ord.

Det litt kjedelige sluttpoenget er at vi fremdeles må vente å se.

Til slutt:

Hanne Skartveit har en interessant kronikk i VG under overskriften «Vi forsto ikke faren fra øst.

Innlegget gir en god gjennomgang av mentaliteten mange nok hadde med seg inn i det som var begynnelsen på en ny kald krige. Men selve overskriften skurrer. Det har ikke manglet på verken advarsler, gode analyser eller konkrete russiske handlinger fra tidlig på 2000-tallet og frem til i dag.

Da er det kanskje heller slik at vi ikke ønsket å forstå. Det er egentlig et langt mer alvorlig problem. Magisk tenkning fører sjeldent med seg noe godt, særlig ikke i forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Og helt på overtid: Krigen mellom Ukraina og Russland har fått Japans statsminister Shinzo Abe til å vurdere om landet bør gå til anskaffelse av atomvåpen. Tygg på den. Samtidig er det mulig å forstå Abes bekymring. Med et uforutsigbart Nord-Kora og et stadig mer selvsikkert Kina på dørterskelen, står nasjonal sikkerhet høyt på agendaen.

Dag 30 (Tema: Ramzan Kadyrov)

«Dette er den viktigste oppgaven i mitt liv.» Jens Stoltenberg etter at han forlenger perioden som NATOs generalsekretær (24.03.22)

Sivilt/Politisk situasjonsbilde:

En aldri så liten fun-fact for de som også følger meg som forfatter. I løpet av de første tretti dagene av konflikten, har denne bloggen vokst til ca. 42500 ord. Lengden på en standard roman fra min side er +/- 80.000 ord. Førsteutkastet bruker jeg vanligvis 9-10 måneder på å ferdigstille (nei, det blir ikke 6 Ida-bøker i året).

– Det var den store diplomati-dagen i Brussel i går. Først var det ekstraordinært toppmøte i NATO, deretter møttes G7-landene, før president Jo Biden ble invitert på et Rådsmøte i EU. Budskapet fra NATO (og Biden) var tydelig – NATO har aldri stått sterkere sammen. På samme møte vedtok statslederne at våpenstøtten til Ukraina skulle økes.

– Storbritannia øker omfanget av sanksjonene mot 65 nye personer. Denne gangen er blant annet eiere av Wagner-gruppen på listen.

– VG er et av mediene som melder at den første, formelle fangeutvekslingen har funnet sted. 10 ukrainere mot 10 russere.

– NYT har en artikkel om russiske journalister som nå slutter i statskanalene. De angrer på sin rolle i å ha spred propaganda og desinformasjon. Dette er den typen påvirkning som har bidratt til at Putin nå kan selge sitt fiendebilde av Ukraina til den russiske befolkningen.

– Samme avis har en interessant artikkel om hvorfor (amerikansk) etterretning ikke er i stand til å vurdere stridsevnen/kampviljen til andre lands styrker. I Afghanistan var estimatet at den nasjonale hæren ville holde ut i lang tid, istedenfor kollapset den brått. I Ukraina var dommen at landet var for dårlig forberedt (det viste seg å være riktig, for russerne).

– Sent i går kveld (torsdag) melder flere kanaler at EU og USA har inngått en større avtale om handel av LNG (Liquid Natural Gas). Avtalen skal offentliggjøres fredag. Stemmer dette, er det et viktig steg i retningen av å redusere behovet for russisk gass.

– Vestlige ledere fremstår enhetlig i Brussel torsdag. The Atlantic er ikke like sikker på om denne enigheten vil holde. Det er særlig stater som Tysklands avhengighet av russisk gass, i tillegg til en ulik tilnærming til Kina mellom Europa og USA, som kan få samholdet til å slå sprekker. Kan hende vil LNG-avtalen nevnt i forrige punkt hjelpe mot dette.

– UNHCR anslår at opp mot halvparten av Ukrainas barn er drevet på flukt.

– Ryktebørs: Hvor er forsvarsminister Shoigu? Flere medier (theGuardian/CNN/Newsweek) stiller dette spørsmålet. Den russiske forsvarsministeren har ikke vært å se offentlig på 14 dager nå. Riktignok dukket han opp på tv i går, men det spekuleres i om det var et opptak. Som jeg skrev i en faktadel for en stund siden, er Shoigu del av Putins innerste krets.

Militært situasjonsbilde:

– theGuardian har en artikkel der de peker på hvordan den russiske strategien i Ukraina ligner mer og mer på den de benyttet i Syria: Bosetninger lagt i ruiner, målrettede angrep på sivile mål og bombing av flyktningeruter. Det samme utspiller som nå i Ukraina.

– Ukrainske styrker har ødelagt et større, russisk transportskip i Berdiansk havn. Det hevdes at dette skipet ble brukt til å transportere ukrainske flyktninger til Russland (CNN). Det spekuleres i om Ukrainas kapasitet til å påføre denne typen ødeleggelse vil få russerne til å revurdere forsyningslinjen.

– Nettstedet ISW skriver at russiske styrker har hatt moderat fremgang i Donets og Luhansk -oblast (fylke).

– I Maripuol kjemper Azov-bataljonen fremdeles mot russerne. (Det finnes en egen tema-del om denne avdelingen.). Det kan virke som om ukrainske styrker i andre dele av Ukraina enten står imot, eller har noe fremgang. Mariupol blir Azov-bataljonen presset bakover (se vedlagt kart).

– Russiske styrker har nå trengt helt inn til sentrum av Mariupol. Samtidig har byadministrasjonen evakuert byen for å kunne koordinere både den sivile og militære delen av operasjonen fra et tryggere sted.

Tema-nerding: Ramzan Kadyrov – Putins bøddel

Ramzan Kadyrov er en av Putins mest lojale menn. Som president i republikken Tsjetsjenia (i den russiske føderasjonen) har han et stort, privat handlingsrom og en sikkerhetsgaranti fra Kreml og Putin.

Det siste er nok hendig, for Kadyrov har mange fiender i sitt eget land. Men det har ikke alltid vært slik. Faktisk slåss Ramzan Kadyrov mot Russland i den første krigen i Tsjetsjenia.

Året var 1994 og løsrivelsestrangen i de tidligere sovjetstatene var stor. Allerede i 1991, etter det mislykkede kuppforsøket i Moskva, hadde Tsjetsjenia erklært seg selvstendig. Men Boris Jeltsin ville ikke lytte på det øret, og sendte en mindre avdeling soldater til den gjenstridige republikken.

De russiske soldatene returnerte med halen mellom beina. På toppen av dette nektet tsjetsjeneren å skrive under på en ny, og ifølge Kreml, bedre føderasjonsavtale. Da bestemte Jeltsin seg for å bruke storslegga.

Får å sette de oppviglerske tsjetsjenerne på plass, vedtok Kreml å gjennomføre en lynkrig for å få viljen sin (høres det kjent ut?). Resultatet ble det som i dag formelt kalle ‘Den første tsjetsjenske krigen,’ og som noen kaller ‘Russlands Vietnam.’

Vi hopper frem til 1999. En viss Vladimir Putin er nå statsminister i Russland (og blir president neste år). Nederlaget i Tsjetsjenia gnager på ham. Det spekuleres fremdeles på om Putin, i kjent KGB-stil, laget seg et påskudd for å gå til ny krig mot Tsjetsjenia. Foranledningen var boligblokker som ble sprengt i Moskva og to andre russiske byer. I etterkant la Putin skylden på Tsjetsjenske terrorister. Han fikk overveldende støtte fra befolkningen for å gå til ny krig.

I mellomtiden har indre splid i Tsjetsjenia fått Akhmad Kadyrov (som er president) og hans sønn Ramzan til å svitsje side. I den nye krigen kjemper de på samme side som russerne. (jeg vet – det ligner en Game of Thrones-episode).

Sidebyttet betaler seg. Kadyrovene beholder makten. I 2004 blir Akhmad drept i et attentat. Tre år senere tar Ramzan makten i denne krigsherjede republikken, og den har han holdt på siden. Det er forresten i løpet av denne andre krigen i Tsjetsjenia at hovedstaden Groznyj av FN blir kalt ‘verdens mest ødelagte by.’

I dag har Ramzan Kadyrov en egen hær på omtrent 12.000 soldater. Disse har kjempet for russerne i Georgia, Syria og Ukraina. Soldatene har ryktet på seg for å være brutale. Kadyrov mistenkes også for å ha sendt drapsteam for å ta livet av ‘plagsomme’ russiske journalister og opposisjonspolitikere. Dette har aldri blitt bevisst.

Vi spoler frem til 2022. Kadyrovs menn (det er bare menn) ble satt inn i kampene allerede i begynnelsen av krigen. Spesialsoldater ble sendt inn i Kyiv for å ta av dage politikere og andre sentrale personer. De mislyktes spektakulært med oppdraget. Ukrainske sikkerhetsstyrker sporet opp de fleste av disse infiltratørene.

Det skal nå være to bataljoner med tsjetsjenere. Den ene deltar i kampene om Mariupol, den andre holder seg i området rundt Hostomel flyplass nord for Kyiv. Det er derfra Ramzan (ifølge ham selv) skal ha lagt ut en selfie på Telegram. Der advarer han ukrainske soldater om hva de har i vente.

Men som mye annet i denne krigen, er dette en bløff. Ramzan sitter sannsynligvis hjemme i Groznyj mens han lar soldatene slåss for seg.

Her er vi ved kjernen av den tsjetsjenske innsatsen. Dette er først og fremst en psykologisk krigføringsoperasjon. Et forsøk på å skremme de ukrainske forsvarerne med at de nå har nådeløse tsjetsjenere mot seg. Det minner om måten britene brukte Gurkha-soldatene under krigen på Falklandsøyene.

Ukrainske etterretningskilder hevder at de ved hjelp av mobiltrafikk kan fastslå at tsjetsjenerne i nærhet av Kyiv stort sett holder seg langt unna frontlinjen. Inntrykket tsjetsjenerne selv ønsker å skape via Telegram, er derimot langt mer heroisk. Der er det full krig og døde ukrainere hver dag.

Og om du lurer – tsjetsjenerne bruker ikke uttrykket en ‘spesiell militær operasjon.’ De er i krig, og skriver det.

De to tsjetsjenske avdelingene er heller ikke innlemmet i de russiske styrkene, noe som vanskeliggjør koordinering og samkjøring. Den militære effekten russerne får av disse avdelingen er med andre ord nokså liten. Og kan hende er dette, i alle fall for Ramzan Kadyrovs del, det aller beste.

For Kadyrov har nok av fiender i sitt eget land (for ikke å snakke om ulike europeiske organisasjoner og menneskerettighetsforkjempere som ønsker han stilt for retten i Haag). Om soldatene hans nå sendes hjem i likposer, kan grepet om makten forvitre for den en gang så uangripelige lederen av Tsjetsjenia.

Dag 28 og 29 (Tema: Forsvarsbudsjett)

“Ukraine is entitled to its sovereignty, no matter who its neighbors happen to be. In the modern era, great countries accept that, and so must Mr. Putin.” Fra Madeleine Albrights siste artikkel i New York Times, publisert dagen før Russland invaderte Ukraina.

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

I dag er det en måned siden Russland gikk til angrep på Ukraina. En måned med aktiv, varm krig er lang tid. Sammenlignet med andre kriger der stater går til angrep på stater, er det også kort tid. Vi befinner oss sannsynligvis på vippepunktet mellom en situasjon med fastfrosne fronter, tiltagende artilleribeskytning mot byene og i verste fall bruk av ukonvensjonelle våpen, eller – kan vi håpe – første steg på veien til en diplomatisk løsning.

– Debatten om Jens Stoltenberg tar en forlengelse som NATOs generalsekretær er tiltagende. Tidligere NATO-ambassadør Eide sier han 98%s sikker på at Stoltenberg blir værende (Dax18).

– Og mens vi er inne på NATO: USAs president Joe Biden er nå på vei til Europa og Brussel for det ekstraordinære NATO-møtet i dag (torsdag 24). BBC.

– New York Times avslører at både Estland og Ukraina ønsket å kjøpe spionprogrammet Pegasus fra Israel for å få tilgang på russiske mobiltelefoner. Israel satte foten ned av frykt for russiske reaksjoner.

– Flere nettsteder (FT, Euractive, CNN, mfl) melder at NATO nå vil bistå Ukraina med beskyttelsesutstyr mot kjemiske, biologiske og kjernefysiske våpen. På morgenkvisten melder NYT at president Biden har satt sammen en egen gruppe som skal vurdere hvordan USA/NATO bør reagere på en slik hendelse.

– For å holde oss til det ubehagelige temaet ‘masseødeleggelsesvåpen’, så har The Atlantic en artikkel der sjansen for en slik krig analyseres. Konklusjonen er at det ikke ser like mørkt ut som på det mørkeste under den kalde krigen. Men at feil og misforståelser raskt kan føre til en eskalering.

– CNN prøver seg på en analyse av hva vi kan ha i vente i tiden fremover. De peker på følgende fem punkter.

1) Russland kan trappe opp bombingen sin, herunder rette skytset mot byer som Odessa.

2) Å rette oppmerksomheten mot Kyiv kan være en finte for å overføre flere tropper østover.

3) Partene vil fortsette å snakke om behovet for å snakke.

4) Stadig flere ukrainske flyktninger blir deportert til Russland.

5)Mange flere millioner kommer til å flykte, noe som gjør gjenoppbyggingen vanskeligere når den tid kommer.

– I en tale på engelsk oppfordret president Zelensky til globale demonstrasjoner mot krigen og Russland if.m. at de i dag er en måned siden invasjonen.

– Og til slutt, onsdag kom nyheten om at USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright, en av USAs mest markante utenriksministere etter annen verdenskrig, er død. Hun ble 84 år.

Militært situasjonsbilde:

– Byen Irpin, som ligger 20 kilometer nordvest for Kyiv, skal i følge ordføreren i Kyiv igjen være på ukrainske hender. Det skal også være fremgang i og rundt byen Marakiv. Andre steder i landet har det også vært flere tilbakeslag for de russiske styrkene.

Spørsmålet er om de ukrainske styrkene klarer å holde de erobrede områdene når/hvis de russiske styrkene omgruppere og slår tilbake. Styrkeforholdet (i rene tall) er fremdeles overveldende til de russiske styrkene fordel.

– 4 kampgrupper i landene mot øst. Landene de utplasseres i er Bulgaria, Romania, Ungarn og Slovakia. Siden krigen i Ukraina tok til, har NATO deployert 140.000 soldater – 100.000 av dem amerikanske.

– CNN melder at Hviterussland kan bli trukket militært inn i krigen i Ukraina. Skjer det, betyr det en opptrapping. Det betyr også at soldater som er dårligere utstyrt og med mindre erfaring enn russerne, settes inn mot ukrainerne. Oblt. Geir Hågen Karlsen sier at styrkene kanskje blir satt inn i striden mot Kyiv, eller i øst. Hågen Karlsen vurderer også disse styrkene som svakere enn de russiske.

– Nettstedet ‘Institute for the study of war – ISW – har en teori om at mange av forsyningsproblemene som det russiske militære i Ukraina nå erfarer, skyldes at det ikke er utpekt en overordnet offiser (general) med ansvar for felttoget. Det fører til at de ulike bataljonsstridsgruppene konkurrerer om knappe ressurser uten at noen prioriterer hvem som skal få hva når.

– BBC melder at 6 generaler nå skal være drept. En russisk oberstløytnant skal være tatt til fange av ukrainske styrker if.m de siste dagers offensiv. Vestlig etterretning sier at det er bemerkelsesverdig at det fremdeles kjempes rundt Hostomel flyplass. Flyplassen var et russisk mål for dag 1 av krigen. På morgenkvisten i dag melder BBC at ‘demoraliserte, russiske soldater’ skal være omringet utenfor Kyiv.

Tema-nerding: Forsvarsbudsjettet (Dette høres veldig kjedelig ut, Ørjan. Nei. Det blir interessant, jeg lover!)

I tiden fram mot neste års budsjett vil diskusjonen gå om vi har et Forsvar som er tilpasset sikkerhetssituasjonen vi står i. De ulike partiene vil peke på sine alternative budsjett og alternative satsninger i et forsøk på å score poeng og/eller unngå kritikk.

Fakta er derimot at kursen som stakes ut i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk tradisjonelt sett hatt stor, tverrpolitisk oppslutning. Det gjelder også for den siste langtidsplanen som ble vedtatt i 2020 (selv om den første proposisjonen ble sendt i retur til regjerningen av opposisjonen).

Det som ofte skaper stor politisk furore i forsvarsdebatten, er avgjørelser knyttet til om baser skal legges ned eller en avdeling skal flyttes til sted X eller Y (Andøya er en gammel klassiker). Her møter forsvarspolitikken distriktspolitikken, noe som får temperaturen til å stige såpass at jeg tror at de forsvarsinteresserte blant oss også mister gangsynet.

Når derimot status på norsk luftvern eller antall manøveravdelinger diskuteres, har alle bortsatt de mest ihuga forsvars-nerdene hvilepuls.

Er dette i ferd med å forandre seg?

Først litt om selve budsjettprosessen: For å gi Forsvaret bedre økonomisk forutsigbarhet, utarbeides det en såkalt langtidsplan for forsvarssektoren. Den gjeldende langtidsplanen løper i perioden 2021-2024. Hele prosessen starter med noe som kalles forsvarssjefens fagmilitære råd.

I oktober 2019 presenterte forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen et dokument som beskrev hvilke utfordringer Det norske forsvare må forholde seg til i årene som kommer. Bruun-Hanssens fagmilitære råd kom i form av fire alternativ, der alternativ A er det som ivaretar Forsvarets behov best (slik Forsvarssjefen så det), mens alternativ D var en minimumsløsning.

Følgende er hentet fra Forsvarets egne nettsider:

Alternativ A: Etablerer et forsvar som kan møte de aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringene i nærområdene våre. Dette alternativet var forsvarssjefens anbefaling til politikerne.

Alternativ B: Innebærer styrking av utvalgte områder. Alternativet har to varianter: «B-sjø» som gir en styrking av sjødomenet, og «B-land» som styrker landdomenet. (Ps: Domene er bare et fancy ord for område).

Alternativ C: Vektlegger evnen til å bidra i ulike typer internasjonale operasjoner – samtidig som vår daglige nasjonale beredskap opprettholdes.

Alternativ D: Sikrer en nasjonal evne til å løse Forsvarets oppgaver i våre områder i en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Dette er det laveste ambisjonsnivået.

Dagens bilder viser forskjellen på alternativ A og alternativ D. Som du ser, er forskjellen ganske stor.

Forsvarssjefen kommer altså bare med en anbefaling. Deretter er det opp til regjeringen og våre folkevalgte å lande på hvilket alternativ man skal gå for. Politikerne står også helt fritt til å se bort fra disse rådene.

Så, hva ble resultatet?

Lederen for Norges offisersforbund sa at: «Forslaget ligger fremdeles under Forsvarssjefens laveste alternativ i Fagmilitært råd 2019, og svært mye under det alternativet Forsvarssjefen mente var nødvendig for at Forsvarets skulle løse gitte oppdrag.»

Forsker Ståle Ulriksen reagerte slik: «Hovedproblemet i Forsvaret er at det er for få folk. Det er først og fremst et større antall mennesker som trengs for å få Forsvaret til å fungere best mulig. Så dette er skuffende.»

Oberstløytnant Tormod Heier uttalte seg på følgende måte til Dagsavisen: «Dette er langt fra forsvarssjefens anbefaling. Norge vil verken ha kapasitet på luft- eller sjøsiden til å løse de militære oppgavene selv.»

Denne typen reaksjoner er ikke uvanlig etter en budsjettfremleggelse. Og sannsynligvis ville kritikken stilnet om det ikke hadde vært for Russlands angrep på Ukraina. Nå snakkes det om at Forsvaret må styrkes for å møte ‘den nye, sikkerhetspolitiske virkeligheten.’

Problemet med et slik argument er at både Forsvarssjefens egne råd, og for eksempel Etterretningstjenestens åpne rapporter, peker på at denne ‘nye virkeligheten’ allerede var godt synlig i 2019.

Da Forsvarssjefens råd ble lagt frem det året, hadde Russland allerede annektert Krim og støttet løsrivelsen av Luhansk og Donetsk. Før disse hendelsen hadde russerne angrepet Georgia. Sørget for uro i Aserbajdsjan og Moldova. Sendt GRU-agenter med nervegift til Storbritannia. Drevet med valgpåvirkning i USA og if.m. Brexit-avstemmingen, og støttet den militære innsatsen til Syrias president Assad i den mest ødeleggende borgerkrigen i Europeisk nærområde siden annen verdenskrig.

De folkevalgte har en vanskelig jobb. De skal prioritere mellom mange viktige og svært ulike oppgaver. Samtidig er det en grense for hvor overrasket de kan stille seg til det som skjedde natt til 24. februar i år.

I kortversjonen av Forsvarssjefens fagmilitære råd (som vi må gå ut fra at de folkevalgte har lest) er følgende setninger uthevet i sort:

«Russland fortsetter å modernisere og øke sin militære evne og kapasitet. Det har resultert i at landets styrker kan angripe raskt og nesten uten forvarsel. Varslingstidene er dermed redusert til timer og dager.»

Den tidligere forsvarssjefens advarsel fra oktober 2019 står seg godt i mars 2022.

Kjør forsvarsdebatt!

Dag 26 & 27 (Tema: NATO Quo Vadis?)

«My Generals assure me Russian Army is advancing on all fronts. They did not specify if that was forward or backward.» En tweet fra satirekontoen ‘Darth Putin’ – 21.03.2022

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

– En av president Zelenskys rådgivere sier at det er relativt enkelt for Ukraina å bli enig med Russland vedrørende NATO-medlemskap, men at det er uaktuelt å avstå territorium (Politico).

– En russisk domstol kom frem til at Meta (selskapet som eier Facebook) var en ekstremistorganisasjon. Facebook blir derfor forbudt i Russland (NYT).

– Tyskland inngår en langsiktig leveringsavtale av gass fra Qatar (FT og Euractive). Samtidig kommer det lunkne signaler fra Saudi-Arabia om landet kan åpne oljekranene mer.

– President Zelensky er tydelig på at Ukraina ikke vil bøye seg for russiske ultimatum om overgivelse av byer som Mariupol, Kharkiv og Kyiv.

– Statsministerens kontor i Storbritannia (10 Downing Street) sier at Russland sto bak oppringninger til både innenriksministeren og forsvarsministeren i forrige uke. Den som ringte, utgav seg for å være president Zelensky. Falske oppringninger er ikke en ukjent metode for de russiske hemmelige tjenestene, men det er overraskende at telefonsamtalen ble satt over til ministrene da slike samtaler er planlagt god tid i forveien (theGuardian).

– David Beckham har lånt sin Instagram-konto med 71 millioner følgere til en kvinnelig, ukrainsk lege som jobber i Kharkiv. Beckham har vært UNICEF-ambassadør siden 2005.

– EU hevder at Russland bruker EUs energiavhengighet som et våpen (CNN). Unionen har jo rett, men her sparkes det opp åpne dører. Det har ikke manglet på advarsler om dette lengre før krigen. Om EU nå vedtar å boikotte all russisk energi, kan oljeprisen havne på over 300 $ fatet.

– UNHCR melder nå at mer enn 3.5 millioner ukraineren har forlatt landet.

Militært situasjonsbilde:

– Mariupol: BBCs reporter beskriver nå byen som en scene fra en film fra annen verdenskrig. Det anslås at 90% av bygningene i byen har større eller mindre skader som følger av russisk artilleriangrep, missilangrep og bombing. I snitt blir Mariupol truffet av en eller annen form for artilleriet hvert 10’ende minutt. Kamphandlingene foregår nå i sentrum av byen. President Zelensky har ved flere anledninger anklaget Russland om krigsforbrytelser for det som skjer i byen. EUs utenrikssjef Josef Borrell er på linje med den ukrainske presidenten når han kaller det for ‘massive krigsforbrytelser’ (VG). Det blir stadig vanskeligere å se hvordan en ‘reset’ med det sittende regimet i Kreml er mulig gitt det kravet om at de må stilles til ansvar for krigen.

– Odessa har blitt beskutt av russiske krigsskip. Byen er den tredje største i Ukraina, med et innbyggertall på litt over en million. Om byen blir utsatt for like harde angrep som Mariupol vil mange av flyktningen ta seg inn i Moldova, som er svakere stilt for å håndtere en slik flyktningkrise sammenlignet med for eksempel Polen.

– I Kyiv skal minst 8 personer blitt drept av russisk artilleriild mot et kjøpesenter og et nærliggende boligområde. Det er nå innført portforbud frem til 23. mars.

– President Biden advarte i går kveld at vestlige land må forberede seg på cyberangrep. Han nevnte spesielt angrep mot private firma/finansinstitusjoner (CNN).

– President Biden mener Putin nå har ‘ryggen mot veggen’, noe som iflg den amerikanske presidenten øker sjansen for at biologiske og/eller kjemiske våpen blir tatt i bruk.

– President Zelensky sier at forslag knyttet til endringer i statens sikkerhet i en eventuell fredsavtale ikke kan bestemmes av ham alene, men gjennom en folkeavstemning (CNN).-

Dagens nerding: NATO Quo vadis?

For noen oppdateringer siden hadde jeg en to-delt temaartikkel som jeg kalte ‘NATOs akilleshæl.’ Der trakk jeg frem 6 utfordringer for NATO (5+1), og tippet at de alvorligste svakheten ville bli tema for alliansens toppmøte senere i år.

Er det et tema som diskuteres nesten like mye som Putins Russland, så er det nettopp NATO. På den korte tiden siden ‘akilles-artiklene’, har det vært skrevet mye nytt og interessant om alliansen på ulike nettsted. Jeg ønsker derfor å dele noen av disse tankene med dere, krydret med mine egne betraktninger.

I en interessant og oppsummerende artikkel peker Reuters ut de Baltiske statene (nok en gang) som et av NATOs svake punkter. Som noen kanskje husket, nevnte jeg Suwlaki-gapet som en spesiell utfordring. (Suwlaki-gapet er navnet på korridoren fra Polen til Litauen. Grensen på 60 kilometer ligger i strekk mellom Kaliningrad og Hviterussland). Om NATO bestemmer seg for å forsterke de tre baltiske statene, gjøres det mest effektivt over denne grensen.

En annen forsterkningsrute er over Østersjøen. Under den kalde krigen hadde de allierte planer for hvordan de skulle stenge utseilingen til Sovjetunionens baltiske flåte. Det skulle skje i de smale sundene rundt Danmark. På den måten ble fartøyene hindret i å nå Atlanterhavet.

Nå er situasjonen snudd på hodet. Om russerne minelegger eller for eksempel senke et større skip i inn/utseilingsledene, vil det bli både krevende og farlig for de allierte å ta seg frem til havnene i Litauen, Latvia og Estland. Russland har også kort- og mellomdistanseraketter utstasjonert i Kaliningrad (se kart).

Det ovennevnte er bare et lite eksempel på hvorfor ‘den nye, kalde krigen’ ikke er identisk med situasjonen vi hadde da Sovjetunionen fremdeles eksisterte. Da NATO ble etablert i 1949, forpliktet medlemmene seg til forsvarsbudsjetter som skulle sikre en nødvendige avskrekking mot Sovjet. Fra 1990-tallet og utover har de fleste NATO-landene (med unntak av USA) redusert utgiftene til Forsvaret. På sin side har Russland og Kina de siste 10-15årene økt budsjetteten årlig.

For Europas del er bildet litt mer sammensatt. Mange av de gamle Warszawa-pakt medlemmene er nå med i NATO. Samtidig har det jo vært et fyndord blant militærstrateger og sikkerhetspolitiske eksperter at om det skulle bli en ny, stor-europeisk krig, vil den garantert ikke se ut som den gamle.

Nå har altså en krig brutt ut Europa, og det er klart at den mekaniserte, «gammeldagse» krigen er tilbake. En krig der byer angripes og raseres. Som i Syria. Som i Tsjetsjenia. Som på Balkan på 1990-tallet. Det kan se ut som om vår mentalitet, og våre forventninger om fremtiden, har forandret seg raskere enn realiteten på bakken.

Misforstå meg rett. I forrige oppdatering var tema hybridkrig, som jo kombinerer ulike tiltak av både sivil, militær og kommersiell art for å bekjempe en fiende. Kan hende er det bare snakk om å finne balansen mellom virkemidlene. Likevel tror jeg vi må innse at den konvensjonelle, brutale og klassiske landkrigen vil bli med oss inn overskuelig fremtid.

I et slik perspektiv virker det heller ikke som om Russerne har funnet balansen. Etter «bare» tre ukers krig må de ta i bruk vernepliktige soldater. Det er et valg som vil få konsekvenser på hjemmebane når kistene fraktes hjem. CNN melder at russerne i første omgang frakter mange av de skadde soldatene sine til hviterussiske sykehus – sannsynligvis for å skjerme

‘hjemmefronten.’

En annen, merkbar forskjell på den kalde krigen og i dag, er Kina. Dagens forhold mellom Russland og Kina er i dag langt bedre enn forholdet mellom Sovjetunionen og Kina. Bruddet mellom de to kommunistgigantene skjedde rundt 1961, og kilden i den ideologiske konflikten skyldes ulik tolkning og praktisering av marxist-leninismen.

Ironisk nok kan en del av den nye samstemtheten henge sammen med at det russiske samfunnet ikke lengre har kommunismen som ideologisk basis, mens Kina har evnet å tilpasse kapitalismen gjennom det som kalles markedssosialisme.

Hvordan skal Vesten forberede seg på en slik kombinert trussel i fremtiden? Morgenbladets Sten Inge Jørgensen foreslår følgende: Kanskje bør Vesten, og allierte demokratier rundt om i verden, begynne å motarbeide Kinas utsikter til å bli verdens mektigste land?

Tilbake til hovedtemaet – hvor går NATO? Forhåpentligvis vil vi få en indikasjon etter møtet i Madrid. Sikkert er det at om Russland og Kina skulle begynne å marsjere i takt på andre områder enn handel, har trusselen som NATO ble opprettet for å møte i 1949 forandret seg signifikant. I en slik verden er det ikke usannsynlig at rå våpenmakt av den typen vi ser i Ukraina, vil bli en større del av den sikkerhetspolitiske verktøykassen.

Kilder: Reuters, Morgenbladet, New York Times, theGuardian.

Dag 25 (Tema: Hybridkrig og Russland)

“Apart from the bit where voting in a free and fair referendum isn’t in any way comparable with risking your life to defend your country against invasion + the awkward fact the Ukrainians are fighting for the freedom to join the EU, this comparison is bang on.” Lord Barwells ironiske svar til statsminister Jonsons sammenligning mellom Brexit og krigen i Ukraina

Dagens oppdatering på både det sivile og det militære er kortet ned til tre punkter hver. Det skyldes at situasjonen ikke har forandret seg stort siden gårsdagens oppdatering. De har også gjøre med at dagens temaartikkel er av det lengre slaget.

Dette er den 25 strake oppdateringen fra min side om krigen i Ukraina. Den kommende uken vil oppdateringene bli redusert til annenhver dag (tirsdag, torsdag og lørdag).

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

– Rishi Sunak, den britiske finansministeren, ser noen oppmuntrende tegn i de pågående fredsforhandlingene.

– President Zelensky hevder russiske soldater nå begår krigsforbrytelser i Mariupol.

– President Johnson får stadig mer kritikk for en uttalelse der han sammenlignet ukrainernes kamp for frihet med britenes Brexit-avstemning (de fleste medier).

Militært situasjonsbilde:

– Mye tyder på at det er mindre aktivitet blant de russiske styrkene i dag (minus Mariupol). Det kan se ut som styrkene har tatt en såkalt stridspause for å få gjort nødvendige vedlikehold på materiell og kjøretøy, og får frem nye forsyninger (BBC).

– Wagner-gruppen, den statssponsende russiske leiesoldatorganisasjonen som jeg har skrevet om tidligere, har blitt koblet til den høyreekstreme gruppen Russian Imperial Movement (RIM). RIM står på USAs terrorliste. (Guardian).

– Det britiske forsvarsdepartementet hevder at russerne ikke har kontroll over luftrommet over Ukraina (som følge av ukrainsk antiluftskyts). Det spekuleres også i om Tyrkia kan bidra med det russiske S-400-systemet som er det mest avanserte russerne har. En slik våpenhjelp vil garantert skape store reaksjoner i Kreml.

Dagens nerding: Russland og hybridkrig (men ikke helt som de hadde planlagt).

Vi har snakket om hybridkrig tidligere, men her kommer en kjapp oppfriskning:

«En type krigføring som karakteriseres av en kombinasjon av tradisjonelle militære, irregulære og sivile metoder. Angrepene og påvirkningen kan være både synlig og fordekt. De ulike metodene vil variere i intensitet over tid.»

I Norge kaller vi hybride trusler/krigføring for ‘sammensatte trusler.’ Jeg synes den norske definisjonen er mer klargjørende: Sammensatte trusler er en situasjon der en aktør (for eksempel et land) bruker et spekter (forskjellige) virkemidler for å påvirke oss.

Desinformasjon, investering i næringsvirksomhet, sjikane mot myndighetspersoner, valgpåvirkning, innsidere i privat- og offentlige virksomheter, digitale angrep. Disse virkemidlene kan brukes hver for seg eller satt sammen i pakker. Militærmakt kan også være en del av denne pakken (Meld. St. 5 2020-2021).

Summen av virkemiddelbruken kan altså sette en motstander under press ikke bare militært, men for eksempel også ved å ramme energiforsyning, det økonomiske systemet og annen kritisk infrastruktur. Denne måten å tenke krigføring på er ikke noe nytt, men effekten er mye større i dag enn tidligere fordi ‘alt henger sammen med alt.’

Som nevnt i temadelen (Dag 6) ble hybrid-begrepet børstet støv av da Russerne annekterte Krim og understøttet uroen i Donetsk og Luhansk. Mange har ment at hjernen bak det som skjedde i 2014 var general Gerasimov, stabssjefen for de væpnede styrkene. Nå tyder mye på at det er Russland som ved et selvpåført judogrep har utsatt seg selv for hybridkrig. I alle fall er de nå under «angrep» i flere domener områder samtidig.

Se litt nærmere på dagens bilde. Dette er en modell for hvordan man kan ramme en fiende på ulike områder (domener), gjerne samtidig. I hvor mange av disse områdene føler Russland seg presset nå?

Militært: Invasjonen har virkelig ikke gått som planlagt. Russiske styrker får motstand på alle kanter, sliter med logistikken og har sannsynligvis høye tapstall. Særlig antall drepte vil etter hvert sette Kreml under press. I tillegg til den ukrainske militærinnsatsen, understøttes forsvarerne av våpentilførsel fra NATO og EU-land.

Juridisk/Legalt: Som nevnt i en tidligere oppdatering har en av sjefsanklagerne i den internasjonale straffedomstolen allerede vært i Ukraina. Og for et par dager siden foreslo Gordon Brown at det opprettes et eget tribunal for å etterforske Putin. I Storbritannia er oligarkene under etterforskning. Det juridiske presset er høyt og tiltagende.

Samfunnsmessige konsekvenser: Russiske myndigheter har selv steng internett og innført drakoniske ytringsfrihetslover. Internasjonale selskap trekker seg ut. De yngste flykter. Selv om dette punktet er selvpåført fra russisk side, er effekten allerede påtakelig og vil øke over tid.

Kultur: Hele den ukrainske/russiske identiteten og historien er i spill. Russland forteller en historie der Ukraina er en naturlig del av Russland, mens det fra ukrainsk hold vises til en stolt og selvstendig fortid. Kyiv skal ha blitt etablert som by i år 482, mens Moskva først nevnes i 1147.

Politisk: Det politiske presset mot Russland er enormt, både gjennom bilaterale kanaler og via internasjonale organisasjoner.

Diplomatisk: Det er selvfølgelig kryssende grenser mellom det politiske og det diplomatiske. Men et diplomatisk spor som Russland forfølger, er å bruke FN som scene. Men der får de også heftig motstand. Å svarteliste politikere/gi dem innreiseforbud er et annet grep av diplomatisk karakter.

Cyber: Hvor stort omfanget av cyberangrep er mot russiske myndigheter/militære styrker vet vi ikke så mye om. Men det er rimelig å anta at det her pågår en skyggekrig. Anonymous-angrepen er av de mest profilerte.

Informasjon: Dette har jo vært en av de store kamparenaene, der propaganda, strategisk kommunikasjon, misinformasjon, desinformasjon og psykologiske operasjoner utføres av alle parter.

Etterretning: Et godt eksempel på effekten av å bruke etterretning som et virkemiddel, så vi ukene før Russland invaderte. I denne perioden fikk vi daglige forsikringer fra Kreml om at det ikke var planer om å angripe Ukraina. USA svarte med å frigjøre etterretningsinformasjon som viste at russerne ikke snakket sant. Men til å begynne med ble også USAs informasjon sett på som desinformasjon, også av flere i vesten. Det var nok mange som husket Collin Powells tale i FN før invasjonen av Irak, og tok det som nå kom fra Washington med en klype salt. Nå som vi har fasit, vet vi det USA advarte verden om, har stemt.

Økonomi: Økonomiske sanksjoner og kraftig reduksjon av handelen med andre land, bank-kontoer som stenges og pengebeholdninger som fryses, internasjonale selskaper som trekker seg ut av landet, rubelen har mistet mer enn 30% av sin verdi, og Moskva-børsen er fremdeles stengt. Det økonomiske virkemiddelet har blitt bruk i en størrelsesorden vi ikke har sett maken til tidligere.

Infrastruktur: Russisk sivil infrastruktur er stort sett intakt. Men svikt i forsyningskjedene til landet kan etter hvert gå utover dette domenet. Et eksempel er flytrafikken (som er en del av både transportinfrastrukturen og en viktig del av internasjonale forsyningskjeder).

Til slutt: Jeg sier ikke at det pågår en hybridkrig mot Russland. Men ved å se alle de ulike tiltakene/sanksjonene i sammenheng, er det neppe noen tvil om at russerne nå føler effekten av en ‘pakke av ulike virkemidler.’

Jeg tipper at mange av de som har forsket på, og skrevet om hybridkrig, nå følger spent med på utviklingen i Russland.

Dag 24 (Tema: Hypersoniske våpen)

«Gjør vi for mye, blir det verdenskrig. Gjør vi for lite, blir det hungersnød.» Kong Harald etter møte med ukrainske flyktninger.

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

President Zelensky anmoder Russland om å engasjere seg sterkere i fredsforhandlingene. Fortrinnsvis ønsket Zelensky et møte på toppnivå (de fleste medier).

Samtidig beskylder Putin de ukrainske forhandlerne for å fremsette urimelige krav. Dette skal den russiske presidenten ha sagt i en telefonsamtale med den tyske kansleren (BBC).

Gordon Brown, Storbritannias tidligere statsminister, lanserer forslaget om en ny, internasjonal domstol som skal etterforske Putin for hans rolle i krigen i Ukraina. Brown ser for seg en domstol etter modell av Nürnberg tribunalet – altså straffeprosessen mot nazistene etter 2. verdenskrig (theGuardian/Sky).

Dagens toppsak i Berlingske tidene er hvordan det danske pensjonsfondet har tapt penger som følger krigen. Danskens pensjonsfond investerer i aksjer, eiendom og annet – tilsvarende som det norske oljefondet.

Polen ber EU innføre en total handelsstopp med Russland. Det vil i så fall få store konsekvenser også for den europeiske økonomien, og spesielt tyskernes energibehov. (Euractive).

De tre russiske kosmonautene som akkurat har ankommet den internasjonale romstasjonen har vist seg på en tv-sending iført gule og blå uniformer – fargene i det ukrainske flagget. Ved avreise hadde de på seg den standard blå og hvite uniformen, så russerne har skiftet uniform underveis (NYT/theGuardian).

President Biden advarer Kina mot å støtte Russland med militært utstyr. I det samme møtet advarte president Xi USA om ikke å blande seg inn i det som kineserne kaller «Taiwan-spørsmålet.'(NYT)

I en tv-tale til befolkningen sa president Zelensky at et ukrainsk EU-medlemskap kan være noen få måneder unna. En medlemssøknad til EU tar som regel flere år å behandle, og flere statsledere, for eksempel den nederlandske statsministeren – har stilt seg negativ til såkalt fast-tracking.

UNHCR sier at en av fem ukrainere har forlatt sine hjem som følge av krigen. De har enten flyktet til Europa eller er internt fordreven i sitt eget land.

Aftenposten har en artikkel om unge, tjenestepliktige ukrainske menn som har flyktet fra landet istedenfor å bli der og slåss. De har både skyldfølelse for at de tro og føler samtidig lettelse for at de kom seg unna.

Militært situasjonsbilde:

For hver dag som går blir det tydeligere at frontene er i ferd med å stivne. Som nevnt i gårsdagens oppdatering, er det mest aktivitet øst i landet, og da særlig rundt Mariupol. Kyiv og Kharkiv hamres fremdeles med artilleri, i tillegg til en rekke mindre byer som Dnipro.

I Mariupol utspiller det seg nå en regelrett gatekrig der det kjempes fra hus til hus. Disse kampene gjør det vanskelig å fortsette redningsarbeidet for de som fremdeles er fanget i ruinene under det sammenraste teateret. Byens ordfører sier at de ukrainske styrkene gjør sitt beste for å hindre russerne tilgang til sentrum av byen. ‘

Mariupol er på mange måter en modell på hva vi har i vente om russerne bestemmer seg for å gå inn i Kharkiv og Kyiv. En gatekrig i disse storbyene vil føre til død, lidelse og ødeleggelser ulikt noe annet vi har sett i vår del av Europa siden 2. verdenskrig (unntaket er Groznyj).

Russiske styrker har nå etablert posisjonen på tre sider av den ukrainske hovedstaden. Forstedene danner frontlinjen der partene utveksler artilleriild mot hverandre. (NYT)

Ifølge Janes Defence har Litauen nå økt sitt forsvarsbudsjett til 2.52% av brutto nasjonalbudsjett. NATO-målet er på 2%.

Den tidligere britiske ambassadøren til Ukraina mener de russiske styrkene har blitt overrasket over både styrken og besluttsomheten i den ukrainske motstanden. Putin feilvurderte den ukrainske motstandsviljen totalt. (BBC).

Dagens mini-nerding dreier seg om et nytt våpen som russerne skal ha tatt i bruk på slagmarken: Hypersoniske missiler.

Det var BBC som først meldte at russerne nå har tatt i bruk dette våpenet i Ukraina. Missilene skal ha blitt rettet mot et ammunisjonsdepot i vestlige Ukraina. Det er sannsynligvis snakk om missilene som traff i nærheten av Lvivs internasjonale flyplass.

Hva skiller et hypersonisk missil fra et vanlig missil, spør du kanskje (annet enn at det høres ut som et våpen i en science fiction-film fra 80-tallet)?

Hovedforskjellen er hastigheten. Et hypersonisk missil flyr gjennom den øvre delen av atmosfæren (mindre luftmotstand) og kan nå en hastighet på over 5 ganger lydens hastighet. Lydens hastighet er 340 meter per sekund, noe som gir et hypersonisk missil en toppfart på 1700 meter i sekundet.

Et eksempel: Avstanden mellom Oslo og Bergen er i luftlinje 304 kilometer. Et missil som avfyres (fra et kampfly) over Oslo vil treffe Bergen om lag tre minutter senere (+/- missilet bruker litt tid før det når toppfart).

Noen av disse missilene kan manøvreres underveis, det vil si at de kan bytte hvilket mål de skal treffe. Russerne hevder at deres missiler har en rekkevidde på 2000 kilometer.

Den ekstreme hastigheten gjør det vanskelig både å oppdage og skyte ned disse missilene. Det mest bekymringsverdige er om missilet blir utstyrt med en kjernefysisk landing. Den korte varslingstiden gjør det vanskelig å få varslet innbyggerne om å søke dekning.

Det gir også politiske- og militære beslutningstakere kort tid på å bestemme seg for hvordan de skal svare på angrepet.

Vi vet jo ikke på forhånd hvilken sprengladning missilet er utstyrt med. Om beslutningstakerne venter og ser, og det er en kjernefysisk ladning, er det kanskje for sent å gjengjelde angrepet.

Om man regner med at det er en kjernefysisk ladning og iverksetter motangrep, risikerer man å være den parten som startet en atomkrig om stridshodet viser seg å være konvensjonelt.

Et hypersonisk missil kan med andre ord bidra til å øke spenningen mellom to stridende parter. Ikke fordi dette våpenet er kraftigere enn andre våpen, men fordi hastigheten på våpenet fører til at politiske beslutningstakere må fatte veldig vanskelige avgjørelser raskt.

Responstiden, altså tiden man til rådighet for å fatte en slik beslutning, var jo selve hovedpunktet i Cuba-krisen og grunnen til at man nedla forbudt mot å utplassere mellomdistanseraketter i Europa.

Dag 23 (Tema: KGB- Del 2/5 om russisk etterretning)

«I love the Russian people. That’s why I have to tell you the truth (…)Your lives are being sacrificed for a senseless war condemned by the entire world.” Arnold Schwarzenegger med klar beskjed til de russiske soldatene. 17.03.2022

Det ser ut som om krigen, slik situasjonen ser ut nå, er i ferd med å «stivne». Det virker som om den angripende part (russerne) forsøker å holde på territoriet de så langt har tatt, mens ukrainerne noen steder slår tilbake (men ikke med store styrker).

I går skrev jeg at det var grunnlag for litt optimisme. I dag, etter å ha begynte å se nærmere på hva som skjer internt i Russland, er jeg mindre sikker. Ikke fordi krigen går russernes vei, snarere tvert imot. Presset øker på de ansvarlige i Kreml.

Det er sjelden jeg lenker til eksternt innhold, men i dag gjør jeg et unntak. Klippet er fra BBC News som du finner lengre ned, er et sterkt vitnesbyrd om en nasjon som ikke gir seg, tross overmakten.

Jeg håper du tar det tid til å se klippet. For 24 dager siden levde disse folkene i et fritt land. Nå er de under angrep.

Her kunne jeg fortsatt med å skrive «og nesten gang er det vår tur.» Det ville vært for melodramatisk. Jeg tror heller ikke det er sant. Men jeg blir stadig sterkere i troen på at neste gang Russland angriper en europeisk stat som ikke har den samme sikkerhetsgarantien som oss gjennom NATO; er det vår moralske plikt å aktivt bidra med forsvar av dette landet.

En slik innsats kommer også ganske sikkert med en høy pris.

Prisen for å forbli passiv, kan på sikt bli langt høyere.

Se BBCs filmklipp her: https://www.bbc.com/news/av/world-60786964

Sivil/politisk situasjonsbilde:

I en tv-tale sa Putin at det er nødvendig med ‘a natural, self cleansing of society’ og kalt de russerne som støttet Ukraina og var uenig med ham som ‘flies to be spit out’. En tidligere KGB-agent mener Putin snakker direkte til de oligarkene som nå viser sin misnøye med ham. (CNN/BBC).

‘Self cleansing’ leder oppmerksomheten mot elementer som må fjernes (altså personer Kreml ønsker å drepe). Se ellers dagens tema-nerding om KGB.

Og apropos Putin. Dagens bilde er en god illustrasjon på propagandaen som den russiske befolkningen nå utsettes for. På plakaten til høyre står det: Vi ønsker demilitarisering og denazifisering av Ukraina. (CNN) George Orwell ville nikket anerkjennende.

Norge er at av tre land som sammen med USA, Storbritannia og Frankrike nå åpnet beskylder Russland for krigsforbrytelser (theGuardian).

Ifølge NRK planlegger regjerningen å ta imot opp mot 100.000 flyktninger.

Tidligere forsvarssjef Sunde (SP) mener Forsvaret må styrkes raskt. «Vi har ikke tid til lange, byråkratiske prosesser», er Sundes budskap. Sunde er også leder for den nylig utnevnte Totalberedskapskommisjonen (NRK).

President Biden advarer Kina om at USA vil reagere med tiltak mot landet om Kina aktivt støtter Russland i den pågående konflikten (FT).

Nettstedet EurActive mener at Russlands angrep på Yavoriv-basen nær grensen til Polen kan tolkes som et signal til NATO om at alliansen bør holdes seg ute av Ukraina. Yavoriv var blant annet trenigsleir for de som reiste til Ukraina for å delta i krigen.

Berlingske Tidene har en artikkel fra Mariupol der de viser hvordan russernes okkupasjon har gjort forholdene bortimot uutholdelig for innbyggerne. Artikkelen, som fredag formiddag ligger som toppsak på berlingske.dk, inneholder også et filmklipp av et ukrainsk droneangrep mot en russisk stridsvogn.

Det ser ut som om de fleste som oppholdt seg i kjelleren på teateret i Mariupol da det ble bombet, har sluppet fra hendelsen med livet i behold.

To millioner ukrainere har flyktet til Polen så langt. Polske myndigheter anslår at en fjerdedel av disse har fortsatt videre til et annet land.

Militært situasjonsbilde:

Hva har skjedd med Russlands overlegne (sammenlignet med Ukraina) luftstyrke? Før krigen hadde det russiske militæret 1391 fly (alt fra kampfly til transport- og overvåkningsfly) sammenlignet med Ukrainas 132. Russland hadde også 948 helikopter, Ukraina 55.

Ifølge eksperter som CNN har snakket med, skyldes Russland uvilje til å sette inn store luftstyrker to ting.

For det første har Ukraina flyttet sine kampfly til baser utenfor kampsonen. Disse flyene utgjør dermed en konstant trussel mot russiske fly og landstyrker. Dernest, og overraskende for meg,ser det ut som om Ukraina likevel har fått S-300 luftforsvar. Dette er et bakke-til-luftvåpen med svært lang rekkevidde. Det utgjør dermed en konstant trussel mot russiske fly. Det er jo også en skjebnes ironi at våpensystemet ble utviklet og produsert i det tidligere Sovjetunionen.

Byen Lviv, som ligger nær den polske grensen, har blitt utsatt for sitt første, direkte angrep. Ordføreren i byen melder at det har vært et missilangrep mot en bydel som ligger i nærheten av den internasjonale flyplassen (BBC/SKY/NRK m.fl)

Status for krigføringen slik bildet ser ut fredag formiddagr:

– Det russiske momentumet har bortimot stoppet opp som følge av forsyningsmessige problemer og ukrainske motangrep. Unntaket er i øst, rundt Dnipro og Mariupol og i retning av Odessa.

– En rapport fra det britiske forsvarsdepartementet understøtter dette inntrykket. Russiske styrker har hatt «minimal fremgang den siste uken.»

– Artilleribeskytningen mot Kharkiv intensiveres, men de ukrainske styrkene holder fremdeles stand mot russiske fremstøt.

Dagens nerding: KGB (Del 2 av 5 om Sovjet/Russlands hemmelige tjenester)

Da har turen kommer til etterretningstjenesten som har vært hovedfiende for James Bond og i utallige agent/thriller-filmer. Jeg snakker selvfølgelig om KGB eller ‘Komitet Gosudarstvennoy Bezopasnosti’ – Komiteen for statssikkerhet.

KGB ble opprettet i 1954 og organisert på en slik måte at høyerestående medlemmer av kommunistpartiet kunne føre overoppsyn med sikkerhetstjenesten. Det siste man ønsket seg, var en ny Berija (se gårsdagens temadel). At en av KGBs første oppgaver var å spore opp, straffeforfølge og ‘forsvinne’ Berjias støttespiller, var et tydelig signal om ny kurs.

Etter som den kalde krigen ble stadig kaldere, rettet KGB blikket utover landegrensen. Det skulle vise seg at spionmesterne i KGB hadde et fortrinn sammenlignet med andre vestlige etterretningsorganisasjoner. KGB nøt nemlig uinnskrenket makt til å samle inn informasjon fra alle deler av det sovjetiske samfunnet.

I tillegg ble den store, russiske diasporaen brukt til

informasjonsinnhenting. Tv-serien ‘The Americans’ gir et godt bilde av hvordan disse spionene jobbet (om du ser bort fra mesteparten av action-scenene). Ingen annen etterretningstjeneste har klart å infiltrere så mange av sine ‘konkurrenter’ som KGB.

KGBs makt og evne til å utøve politisk kontroll nådde sitt høydepunkt da KGB-sjef Yury Andropov ble utnevnt til leder av Politbyrået. Men etter oppturen må det på et eller annet tidspunkt komme en nedtur. For KGBs del skjedde det da Mikhail Gorbachev tok over som leder av ‘det øverste Sovjet.’

Gorbachev hadde tillit til KGBs utlandsetterretning, men var skeptisk til organisasjonens rolle som politisk vaktbikkje. Den bekymringen viste seg berettiget da flere KGB-enheter deltok i kuppet mot nettopp Gorbachev i 1991. Samme år ble KGB oppløst.

På sitt mektigste rådde KGB over 480.000 ansatte, hvorav 200.000 tilhørte grensevakten. Forskerne er usikker på hvor mange informanter KGB hadde, men mener tallet er ‘flere millioner.’ ‘Flere millioner’ er også anslaget på hvor mange liv NKVD og KGB har på samvittigheten fra 1934-1991.

Etter murens fall og Sovjetunionens oppløsning, dukket det opp tre nye etterretningstjenester: FSB, SVR og GRU. Disse tre spiller hver for seg en sentral rolle i annekteringen av Krim i 2014 og opptakten til Ukraina-krigen. Mer om det i senere fakta-deler.

God og KGB-fri helg!

Dag 22 av (Tema: NKVD – Russisk etterretning del 1/5)

«Ukraine is being decimated before the eyes of the world.”

António Guterres, FNs generalsekretær. 15.03.2022

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

I dag begynner jeg med en mini-nerding. I en tidvis provoserende, men svært interessant debattartikkel i New York Times, argumenterer Bret Stephens for at Vesten bør sette hardt mot hard når det gjelder Russland. Stephens poeng er at Annen verdenskrig bare begynte plutselig da Tyskland invaderte Polen. Han mener at potensialet for en ny verdenskrig hadde akkumulert over tid.

Stephens sikter til Japan’s invasjon av Manchuria I 1931, Italia’s inntog i Abyssinia in 1935, opprustningen som fant sted i Rhinland I 1936 (som var et brudd på fredsavtalen fra WW1), og den spanske borgerkrigen som startet samme år. Og året før Polen ble angrepet, annekterte Nazi-Tysklands Østerrike og Sudetland.

For Putins Russland kan vi begynne med raseringen av av Groznyj i 2000, deretter invasjonen av Georgia i 2008, anekteringen av Krim og støttet til opprørerne i Luhansk og Donetsk i 2014, og nå invasjonen av Ukraina i 2022. I tillegg ser Russlands seg tjent med at land som Moldova (Transnistria) og Aserbajdsjan og Armenia (Nagorno-Kara bakh) har uavklarte grensespørsmål som gjør at landene ikke kan søke NATO-medlemskap.

Om krigen i Ukraina ebber ut i en voldelig stillstand, kan det godt hende at Kreml nok en gang får bekreftet at Vesten er villig til å gå så langt, men ikke lengre. Og nesten gang russerne krysser en fremmed grense uinvitert, vil de være bedre forberedt på både konsekvensene av sanksjoner og våpenhjelp.

Som jeg argumenterte for i går, tror jeg at det å plassere NATO-styrker ut i et land som trues av russisk angrep, må være et av verktøyene i NATOs verktøykasse. Så får vi se hva som kommer ut av NATO-toppmøtet til sommeren.

President Biden kalte i går Vladimir Putin for en ‘krigsforbryter.’ Det russiske motsvaret er at den amerikanske retorikken er uakseptabel og utilgivelig (de fleste medier).

I et videomøte med den amerikanske kongressen uttrykker president Zelensky takknemlighet for USAs støtte så langt, men ber om flere sanksjoner og gjentar ønsket om en flyforbudssone (BBC). Zelensky informerte også om at fredssamtalene med russiske myndigheter har blitt mer realistisk. theGuradian melder at Ukraina og Russland er nær enighet på spørsmålet om nøytralitet, altså spørsmålet om Ukraina må avstå fra å knytte seg til en militærallianse.

Følelsene av at det er fremgang i forhandlingene deles også av BBCs redaktør for internasjonale nyheter. John Simpson tror vi kanskje ser begynnelsen på slutten, men Putin trenger en løsning som redder ansikt.

NYT er ikke like positiv. Dagens overskrift på NYT (online) er: Few signs of resolution as Ukraine war enters 4th week.

Financial Times, gjengitt i Berlingske tidene, hevder på sin side at den nå finnes en 15-punkters fredsplan som partene har jobbet med siden mandag. Det spekuleres i om partene allerede nå diskuterer praktiske løsninger for hvordan de skal få slutt på krigen.

I sum tror jeg det er lov til forsiktig optimisme, samtidig som en liten detalj(eller tue) kan velte hele forhandlingslasset.

Om det går mot en våpenhvile, vil det være svært viktig å hindre misforståelser mellom de stridende partene. Dette kan raskt oppstå situasjonen skje når styrkene skal trekke seg tilbake og støter på hverandre.

Den amerikanske ambassaden Ukraina hevder at russiske soldater har skutt og drep 10 personer i en brødkø i Chernihiv. Dette er (så langt) ikke verifisert av andre kilder.

Marina Ovsyannikova, nyhetsredaktøren som gjennomførte protesten i russiske Kanal 1’s direktesending, sier hun er ‘livredd for sin egen sikkerhet.’ Likevel har hun ingen planer om å flykte fra Russland. Marina avslutter med følgende oppfordring: «Don’t be such zombies; don’t listen to this propaganda; learn how to analyse information; learn how to find other sources of information – not just Russian state television.»

Det burde lages en t-skjorte med budskapet hennes.

CNN melder at det har vært samtaler mellom den USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jack Sullivan og hans russiske motstykke Nikolai Patrushev. Det er flere uker siden amerikanske og russiske myndigheter møttes på tilsvarende nivå.

På NATOs ekstraordinære toppmøte onsdag ble alliansemedlemmene enig om å bruke mer penger på forsvar. Norges forsvarsminister sier dette betyr at vi både må ruste opp her hjemme, og være rede til å bistå våre NATO-naboer (for eksempel Baltikum) når det trengs.

I går dukket det opp en såkalt ‘deep fake’ av president Zelensky opp på Twitter. En ‘deep fake’ er en manipulert versjon av personen som etterlignes. Vi vet at både russerne og amerikanerne har gode kapasiteter på dette feltet – de beste etterligningene er bortimot umulig å avsløre. På twitter ba fake-Zelensky de ukrainske styrkene om å legge ned våpnene.

Militært situasjonsbilde:

Det har skjedd en del på missil-fronten på begge sider av konflikten. USA, med hjelp av allierte i Europa, sender nå eldre russiske systemer som A-8, SA-10, SA-12 og SA-14. Missilsystemene hentes fra tidligere sovjetstater som har faset ut systemene til fordel for mer moderne, vestlige våpen.

Systemene er kanskje gamle, men de har lengre rekkevidde en Stinger-missilene som allerede er levert, og vil slik være en oppgradering. De skal også kunne brukes til å skyte ned cruise-missiler (CNN). Ukrainske myndigheter hadde ønsket seg den mer moderne S-300. Enten kunne ikke, eller ønsket ikke NATO å levere dette våpensystemet.

De allierte, og Ukraina, har også fått seg en overraskelse nylig. Det viser seg at russernes Iskander-M, som er et ballistisk kortdistansemissil, er utstyrt med et hittil ukjent lokkemiddel (decoy) (NYT). Du har kanskje sett på film at fly og helikopter skyter ut såkalte ‘decoy flares’ (narrebluss på norsk) for å forvirre varmesøkende raketter. Nå viser det seg av Iskander-missilet skyte ut små raketter når missilets sensorer registrerer at et fiendtlig anti-luftsystem forsøker å sikte seg inn.

Disse 30 centimeter lange pil-formede rakettene er fullpakket av elektronikk som forsøker å forvirre fiendens rader. I tillegg har de en varmekilde som kan avlede varmesøkende raketter.

The Institute for the study of war (ISW) har i en analyse konkludert med at russiske avdelinger de siste to ukene ikke har gjennomført større, koordinerte operasjoner sammen. Det er også lite sannsynlig at dette vil skje den kommende uken. ISW tror heller ikke at russerne har den kapasiteten som skal til for å sirkle og avskjære Kyiv. Sannsynligvis vil de fleste store troppeforflytningene skje i øst, særlig rundt Mariupol.

Mariupol er (uheldigvis) byen som igjen befinner seg i overskriftene i det som, relativt sett, har vært et roligere døgn i Ukraina. Russerne har angrepet i teater i byen der hundrevis av innbyggere skal ha søkt tilflukt. Antall skadde/døde er fremdeles ikke kjent (de fleste medier).

Amerikanske myndigheter anslår at 7000 russiske soldater har blitt drept i Ukraina så lang. Ukrainske myndigheter mener taller er rundt 12.000. Til sammenligning ble rundt 15.000 russiske soldater drept i den 10 år lange okkupasjonen av Afghanistan på 80-tallet. (NYT/NRK).

Helt på tampen: Noe så usmakelig som en dose selvhevdelse fra min kant.

På min oppdatering for dag 15 av konflikten, spekulerte jeg i om ikke en såkalt ‘finsk’-løsning kunne være en vei ut av krigen for Ukraina og Russland. I et intervju på NRK i går (onsdag) gir sjefsforsker Kristian Åtland ved FFI følgende oppskrift på en mulig fredssamtale.

– At Ukraina skal erklære seg som et nøytralt land.

– At Ukraina skal anerkjenne Krim som russisk.

– At Ukraina skal anerkjenne de to utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk som selvstendige.

Finsk løsning, med andre ord – selv om jeg foreslo at Donetsk og Luhansk skulle få en form for selvstendighet innenfor Ukrainas grenser (en grønlandsk løsning, faktisk).

Nå har nok Åtland tenkt disse tankene minst like lenge som jeg. Poenget mitt er at vi alle kan bidra inn i en slik diskusjon. Det kreves primært at setter av tid til å gå grundig inn i situasjonen (og den historiske konteksten). Der er jo en av grunnene til at vi (på denne bloggen) holder dialogen gående. Så får tiden vise om Åtland og jeg bommet fullstendig på skiva.

(Del 1 av 5 om Sovjet/Russlands hemmelige tjenester)

For å forstå Kreml, er det en forutsetning å kjenne til det russiske sikkerhetsapparatet – altså de tre tjenestene som hver på sin måte har en oppgave innen sikkerhet, overvåking, kontraetterretning og sabotasje (for å nevne noen). Minst like interessant som tjenestenes oppgaver, er personene som er satt til å lede FSB, SVR og GRU. Alle tre tilhører nemlig Putins innerste krets (Tema. Dag 16). De er hans nærmeste rådgivere.

KGBs etterkommere, FSB og SVR har arvet mange av særtrekkene til ‘moderorganisasjonen. Men før vi kommer dit, kan det være lurt å vite litt om hvorfor KGB ble opprettet og organisert på den måten som organisasjonen ble. KGBs forløper, NKVD, var nemlig en etterretningsorganisasjon som nøt bortimot uinnskrenket makt. Det sammen kan hevdes om mannen som lede NKVD. Hans navn ble etter hvert synonymt med terror og død.

Lavrentij Pavlovitsj Berija var ikke en person du ønsket deg som uvenn. Som NKVD-sjef var det bare Stalin som hadde mer makt.

NKVD, eller Narodnyj kommissariat vnutrennikh del –

Folkekommissariatet for innenriksanliggender – eksisterte i perioden 1934-1946. NKVD drev blant annet Gulag-leirene og sto for massehenrettelser av ‘fiender av folket’ både før, under og etter andre verdenskrig.

I mars 1940 møttes representanter for NKVD med Gestapo for å koordinere oppdelingen av Polen. Men NKVD skulle vise seg å bli en nådeløs fiende for Gestapo da pakten mellom Russland og Nazi-Tyskland ble brutt. Det var for eksempel NKVD-agenter som satte fyr på Gestapos hovedkvarter i Kyiv etter at byen falt til Tyskerne i 1941. Brannen spredte seg og ødela store deler av bysenteret.

Etter Stalins død i 1953 tok Berija over inneriksministeriet og allierte seg med Malenkov og Molotov (jepp – sistnevnte var Sovjetunionens utenriksminister og mannen som finnene oppkalte ‘molotov-coctailen etter).

Det var ingen tvil om at Berija siktet høyere enn stillingen som innenriksminister, men ambisjonene hans fikk en brå stopp da Nikita Khrusjtsjov gjennomførte et kupp støttet blant annet av Den røde armes legendarisk general Zjukov.

Berija og hans to kumpaner havnet i fengsel. I løpet av rettssaken ble det avdekket at Berija ikke bare hadde blod på hendene. Han var også det vi dag ville kalt en seksualpredator.

Retten konkludert med at han var «et seksuelt rovdyr som brukte sin makt til å unne seg obsessiv fordervelse.» Nå er det sjeldent lurt å feste for mye tillit til rettens konklusjoner i NKVD og KBG-rettssaker. Men akkurat når det gjelder Berijas mørke tilbøyeligheter mener den kjente historikeren Simon Sebag-Montefiore at kartet passer med terrenget.

Berija ble henrettet senere samme år, i den samme bygningen han selv hadde torturert og drept så mange.

Dag 21 (Tema: Oligarker/Roman Abramovich)

“This is not about us, but about the future of our children, who deserve to live in a world free from tyranny.” Den polske statsministeren Mateusz Morawiecki før reisen til Kyiv sammen med statsministerne i Slovenia og Tsjekkia.

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

Noen innledende ord: Vi er tre uker inn i krigen i Ukraina. Det er omtrent nå vi begynner å venne oss til situasjonen. Boligblokker i brann, artilleriangrep på byer, helikoptre som styrter, stridsvogner som eksploderer, sykehus som raseres. Vi har sett alt sammen før. Det er ubehagelig. Vi trenger ikke å se det igjen. Så vi trekker oss unna. Unngår nyhetene. Beskytter oss selv. Det er en naturlig reaksjon. Det er også farlig. For nå må vi stå løpet ut.

Minne oss selv, og våre politikere, om hva som står på spill.

I Europa.

I 2022.

Den polske, tsjekkiske og slovenske statsministeren hadde i kveld (tirsdag) møter med president Zelensky i Kyiv. Både BBC, CNN og for eksempel NRK kaller initiativet politisk smart og noe som setter president Putin i forlegenhet. Det er også et sterkt signal på europeisk solidaritet.

NATO vil avholde et ekstraordinært toppmøte 24. mars. Det er regjeringssjefene som deltar på dette møtet. Det er også planlagt et ordinært toppmøte i Madrid til sommeren (NATO).

Den russiske Kanal 1-journalisten Marina Ovsyannikova har så langt sluppet unna med en bot på tilsvarende 2.600 norske kroner for demonstrasjonen på direkte-tv. Den moderate reaksjonen fra myndigheten kan tolkes som et forsøk på å glatte over hendelsen. (BBC/CNN/VG og flere)

Kreml innfører sanksjoner mot USA, inkludert å nekte 13 amerikanere innreise til Russland, deriblant president Joe Biden.

I et øyeblikk av galaktisk vennskap fikk den amerikanske astronauten Mark Vande Hei likevel bli med en russisk romkapsel fra den internasjonale romstasjonen og tilbake til jorden. Da hadde Vande Hei vært i verdensrommet i 355 dager. Det fantes med andre ord verken Omikron eller invasjonsfrykt da amerikaneren ble skutt opp for nesten et år siden.

Mer enn 3 millioner har nå flyktet fra Ukraina, ifølge UNHCR.

For å sikre sin egen matforsyning, stanser Russland korneksporten til tidligere Sovjetstater. Det samme gjelder varer som sukker (NRK).

Berlingske Tidene klinker til med følgende toppsak på nettsiden sin: Slik virker en atombombe, illustrert med et filmklipp av en atombombe som eksploderer på repeat.

Den tidligere statsministeren i Ukraina, Volodymyr Groysman (2016-2019) irettesetter Tyskland og Frankrike når han kaller de siste åtte årenes diplomati mellom de to staten og Russland for ‘en total fiasko.’ (EurActive).

Et interessant faktum er at alkoholserveringen i Ukraina har vært stengt siden like etter krigsutbruddet. Jeg er litt usikker på om lignende tiltak er innført i den russiske hæren.

Stay sharp…

Russland trekker seg fra Europarådet, som er et av de viktigste organene for menneskerettigheter i Europa. Torbjørn Jagland ledet Europarådet fra 2009-2019.

Ytterligere to journalister er drept i Ukraina. Det er snakk om Pierre Zakrzewski, en kameramann fra Fox News som hadde oppholdt seg i Ukraina siden februar, og Oleksandra Kuvshynova, en freelancer som også jobbet for Fox.

BBC opplyser at president Zelensky innser at det ikke er noen utsikter for NATO-medlemskap med det første. Dette kan også leses som et signal inn i de de pågående fredsforhandlingene. Det er nok også en utbredt misforståelse at Ukraina var garantert medlemskap i NATO om landet sendte en søknad. Det er slettes ikke sikkert.

Opptak av nye medlemmer skjer kun om de 30 NATO-landene er enig, eller i det minste ikke uenig (konsensus). Det er ikke utenkelig at noen av de allierte ville ment at et ukrainsk medlemskap ville økt spenningen i regionen.

Robert English, en av fakultetslederne ved Central european studies program ved USC gir følgende status for den russiske krigsinnsatsen: «They cant take territory. They are grinding down. They are loosing. Instead, they are terrorizing and killing civilians.»(CNN).

Militært situasjonsbilde:

Ordføreren i Kyiv har innført et 35 timers portforbud som følge av økende intensiteten i artilleri- og flyangrep. På tross av dette, melder Pentagon at det er liten bevegelse i de russiske styrkene. Hoveddelen av de russiske avdelingene står mellom 15-20 kilometer nordvest og 20-30 kilometer til øst for hovedstaden.

Russiske fortropper møter hard motstand i forstedene av Kyiv og Kharkiv.

I Marinupol er derimot situasjonen i forverring for de som ikke har klart å flykte fra byen. BBC meldte i går at russiske styrker holdt 200 personer gissel i et sykehus. FNs humanitære sjef kaller byen ‘The center of hell.’ (CNN).

Oppmerksomheten retter seg nå mot byen Mykolaiv, som er et strategisk punkt på veien mot Odessa. Byen har vært under tung artilleribeskyting den siste tiden, men de ukrainske styrkene holder stand og gjennomfører også motangrep. En ukrainsk soldat intervjuet av CNN beskrev fienden på følgende måte: «Det ser ikke ut som om det vet hva de gjør her. Men de russiske soldatene kan ikke trekke seg tilbake. Da blir de skutt (av sine egne).

Janes Defence melder at russerne har stasjonert 90 helikopter på Machulishchy flybase utenfor Minsk i Hviterussland. Det er primært snakk om 15 Mi-26 transporthelikopter og om lag 70 Mi-8 angrepshelikopter. En mulig årsak til at disse helikoptrene ikke er satt inn i kampen, er at de ukrainske styrkenes bakke-til-luftvåpen gjøre luftoperasjoner for risikable.

Denne antagelsen forsterkes da det i morgentimene kommer meldinger om at minst 3 helikoptre skal ha blitt ødelagt Kehrson (VG).

Janes Defence skriver også at USA nå bistår Taiwan i å utvikle sine asymmetriske kapasiteter. Asymmetrisk krigføring er et påfuglbegrep for hvordan en svak part kan bekjempe en sterkere motstander ved bruk av alternative forsvars- og angrepsmetoder.

Det er dette vi ser spille seg ut i Ukraina nå. Ukrainske styrker vet de er russerne underlegne på slagmarken. Derfor gjennomfører de nålestikkangrep og forsøker å lokke russerne inn byene for å dra fordelen av urban krigføring. Den klassiske’ asymmetriske fienden’ er en opprørsgruppe ala Mujahedin.

‘Det norske forsvaret må ta drastiske grep om det skal stå imot et større angrep,’ er konklusjonen i en ny rapport fra Forsvarets Forskningsinstitutt. FFI skriver at Forsvaret har kritiske svakheter.

FFI er en forskningsinstitusjon som ligger direkte under Forsvarsdepartementet og får sin finansiering derfra.

Rapporten, som ble skrevet før utbruddet av krig i Ukraina, understreker at Norge i fremtiden må være i stand til å håndtere hendelser langs hele krisespekteret. Mangelen på luftvern er en av flere svakheter som trekkes frem.

Tema: Roman Abramovich.

Det begynner å brenne under føttene til Roman Abramovich. Den (tidligere) Chelsea-eieren og russiske oligarken får stadig flere spørsmål knyttet til hvordan han på 1990-tallet tjente en formue på handelen med oljeselskapet Zidnef.

BBC hevder de har sterke indikasjoner på at Abramovich fikk kontroll over selskapet gjennom en fingert auksjon. For den relativt smålåtne summen av 250 millioner dollar fikk han eierskap i et av Russlands viktigste oljeselskap. 10 år senere solgte Abramovich selskapet tilbake til den russiske staten for 13 milliarder dollar. I dagens verdi snakker vi om Onkel Skrue-beløp. Hvordan er dette mulig, spør du kanskje?

På 1990-tallet var den russiske staten bortimot konkurs (den gikk teknisk konkurs i 1998) og trengte penger til å stable seg selv på beina gjen. Måten dette ble gjort på, var å privatisere de store, statseide selskapene.

Energi-selskapene var selve indrefileten i denne privatiseringen. Og der det er store penger å tjene, finner du også individer som er villig til å gå langt for å sikre seg den største delen av kaka.

Det store korrupsjonstiåret i Russland (1991-2001) er beskrevet i detalj av flere forfattere (for eksempel Soldatov, Galeotti og Luke Harding). En klassisk måte å få kloa i selskapene som ble lagt ut til salg, var å bestikke de som hadde ansvaret for å gjennomføre auksjonen. Og om disse personene ikke lot seg bestikke, risikerte de et besøk fra vory’en (den russiske mafiaen).

I ettertid, da Putin kom til makten, straffeforfulgte han noen av de som hadde tjent store penger på privatiseringen. Mikhail Khodorkovsky er kanskje den mest kjente av disse oligarken. Før han havnet i unåde hos Putin hadde han en formue på rundt 15 milliarder dollar.

Khodorkovsky ble anklaget for korrupsjon og satt i fengsel fra 2003-2013 da han ble benådet av Putin.

Med Khodorkovsky-saken sendte Putin et klart signal til resten av oligarkene om at lojalitet til Kreml var en forutsetning for å beholde verdiene (og en luksuriøs livsstil). En del av denne ‘forståelsen’ var at oligarken måtte stille opp med finanser når Kreml/de hemmelige tjenestene hadde behov for midler på utsiden av den offisielle økonomien.

Selv om Abramovichs advokater avviser beskyldningene mot ham, er oppkjøpet av Zidnef et skole-eksempel på hvordan et knippe forretningsmenn (og i noen tilfeller vanlige statsansatte) ble de rikeste i Russland og verden på kort tid.

Taperne var den russiske befolkningen.

Men Vesten er heller ikke uten skyld. USA og de fleste europeiske landene så mellom fingrene på denne aktiviteten og stilte få eller ingen spørsmål om hvor pengene kom fra. Storbritannia stikker seg ut som en frisone for oligarkene.

Enorme summer med russiske penger strømmet inn i landet, og mye tyder på at sentrale politikere ble ‘oppmuntret’ til å se en annen vei. Nå kommer den økonomiske bakrusen, og sentrale politiker innrømmer nå at London (Londongrad) har fungert som en gigantisk vaskemaskin for russiske, skitne penger. For oligarker som Abramovich er dette dårlig nytt. Det samme gjelder for de britiske hjelperne hans.

Dag 20 (Tema: NATOs akilleshæl 2/2)

“They didn’t just take away our future. They took away our past.” Polina Borodina, en dramatiker fra Moskva, om Kremls krig i Ukraina. 13.03.2022

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

New York Times podkast ‘The Daily’ hadde mandag 14’ende en episode som forklarer hvordan krigen arter seg for den russiske sivilbefolkningen, og hvordan de blir påvirket av Kremls propaganda og desinformasjon. Episoden er en øyeåpner for de som er interessert i effekten propaganda i et land som er i ferd med å bli til et stort ekkokammer. NYTs reporter sier hun fikk følelsen av at russerne nå lever i en alternativ virkelighet.

I en kronikk i Dagsavisen fremhever Hedda Langemyr nødvendigheten av å lytte til opposisjonen i krisetider. Det er slikt samhold skapes. Om statsministerens uttalelser knyttet til krigen i Ukraina, skriver hun at: ‘Det er de ordene en politisk leder bruker når han eller hun vet det blir verre.’

En kolonne på om lag 160 kjøretøy har kommet seg ut av den beleirede byen Mariupol. De som har klart å unnslippe, beskriver tilstanden i byen som desperat. (BBC). Samme kanal melder at 2000 mennesker så langt har dødd som følge av kamphandlingene.

Forhandlingene mellom Russland og Ukraina vil fortsette i dag (tirsdag). Mandagens samtaler førte ikke til noe gjennombrudd (de fleste medier). BBC spekulerer likevel om det allerede er utarbeidet dokumenter som vil bli underskrevet de nærmeste dagene.

Berlingske Tidene (fra The Economist) har en artikkel om en britisk frivillig (fremmedkriger) som vervet seg til kamp mot Russland. Etter bare ni timer flyktet Jake, som han heter, tilbake over grensen fra Ukraina til Polen. I motsetning til mange av de frivillige, har Jake militær erfaring. Han hevdet at de utenlandske soldatene ble kastet inn i den verste krigssonen nesten umiddelbart.

NYT skriver at vinneren av Russland-Ukraina-krigen allerede nå kan pekes ut: Kina. NYT hevder at Kina allerede er i gang med tiltak som vil beskytte landet mot de diplomatiske og økonomiske konsekvensene som har rammet Russland.

På lederplass har EurActive en artikkel om etterspillet av krigen i Ukraina. Under overskriften ‘Crime and Punsihment (heisan Dostojevski) advares det om hva som kan skje hvis Putin ikke ser en farbar vei ut av problemene han selv har skapt. Vi snakker atomvåpen.

Financial Times melder at Kina støtter Russland i påstanden om at USA har hemmelige bio-laboratorium i Ukraina. Det er mulig dette er en reaksjon på USAs påstand om at kineserne stilte seg positiv til å bidra med våpenhjelp til Russland, noe som strider mot EU/NATO og flere likesinnede lands sanksjoner. Kina har ikke formelt sluttet seg til et slikt sanksjonsregime.

Igor Ivanov, Russlands utenriksminister i perioden 1998-2004, ber nå partene inngå våpenhvile. Ivanov sier at antallet sivile dødsfall ikke er mulig å rettferdiggjøre. Han er også bekymret for en kjernefysisk konflikt. Ivanov ble utnevnt av president Jeltsin i 1998, og beholdt posisjonen som utenriksminister i fire år under Putin før Lavrov tok over.

En modig journalist/demonstrant dukket opp bak nyhetsankeret i statskanalen Channel Ones direktesending med en plakat der det står ‘Nei til krig, ikke tro på propagandaen!» Hun risikerer opp til femten år i fengsel. Hun skal nå være identifisert som Marina Ovsyannikova. Marina jobber som redaktør i tv-kanalen.

Mer enn 2.8 millioner har nå flyktet fra Kyiv. Den norske regjeringen vurderer opprettelsen av en luftbro for å hente migranter til Norge (NRK/Dax18).

Organisasjonen Human Rights Watch, som er til stede i Odessa, peker på at det russiske militæret bruker samme metode i Ukraina som de for eksempel gjorde bruk av i Syria: Artilleri og flybombing som rammer sivile og militære mål helt vilkårlig. Et annet ord for den type krigføring er ‘terrorbombing.’

Militært situasjonsbilde:

Dagens oppdatering på det militære situasjonsbildet kan gjøres veldig kort: Det siste døgnet har gitt oss mer av det samme.

Russerne forsetter å angripe de store/sentrale byene i Ukraina med artilleri, missiler og bomber. Ukrainerne fortsetter å vise bilder av ødelagte, sivile bygninger. Russerne fortsetter å benekte at det er de som står bak dette. Den russiske fremgangen går sakte, og gir ukrainerne i byer som Kyiv og Odessa tid til å forsterke forsvarslinjen(e).

Den siste byen som nå får juling via artilleri, er Irpin. Irpin ligger like nord for Kyiv (BBC). Og apropos nord for Kyiv. Nordvest for byen ligger flyplassen Hostomel, som russiske og Ukrainske styrker har slåss om siden krigen begynte. Nå har Ramzan Kadyrov, den tsjetsjenske lederen, lagt ut bilde av seg selv med en melding om at han befinner seg på nettopp Hostomel (theGuardian). Kadyrov oppfordrer det ukrainske militære til å legge ned våpnene, eller ta konsekvensene.

Om du ønsker deg en populærkulturell sammenligning for Kadyrov, kan du forestille deg han som ‘The Mountain’ i Game of Thrones – altså Lanisternes bøddel. Kadyrov er anklages for alvorlige menneskerettighetsbrudd av flere internasjonale organisasjoner.

Russiske myndigheter hevder at en ukrainsk rakett har drept 20 stykker i Donetsk. Ukrainske myndigheter tilbakeviser påstanden.

Tema: NATOs akilleshæl (Del 2/2)

I gårsdagens ‘Del 1’ gikk jeg raskt gjennom fem ‘kjente’ svakheter for NATO. Dette er problemstillinger som diskuteres flittig både i og utenfor alliansen. At noe er definert som en svakhet eller et problem, er ikke det samme som at problemet lar seg løse.

Noen ganger må man bare leve med usikkerheten, andre ganger er utfordringene så uoversiktlig at det ikke engang er enighet om hvem som eier problemet eller hvordan det har oppstått.

Slike problemer har et eget navn: Wicked problems. Jeg skal nerde om disse en annen gang.

La oss gå tilbake til der vi avsluttet i går. Slik krigen nå utspiller seg i Ukraina, er det en ‘sjette’ svakhet jeg mener fortjener spesiell oppmerksomhet. Den kan formuleres på følgende måte:

Kan NATOs styrke også være alliansens største svakhet?

Jeg begynte å fundere over dette da jeg fikk tips om en artikkel av John Raines på nettsiden til IISS (International Institute for Strategic studies). Raines hovedpoeng er at krigen i Ukraina (så langt) har vist oss at Russland har som formål å utfordre alliansen direkte på dens eget territorium.

Samtidig evner russerne å sette NATO i sjakk matt ved å gjøre det bortimot umulig for alliansen i å delta direkte i krigen i Ukraina.

Dette oppnå Russland blant annet ved å spille atomkortet. Slik fremsetter Kreml en klar advarsel at om NATO blander seg inn, vil det få store konsekvenser.

Men å forbli passiv kan over tid få ditto store konsekvenser for freden i Europa. Slik situasjonen er i dag, har Russland definert spillereglene. Alle land som ikke er under NATO-paraplyen står nå i fare for å bli utsatt for den samme, ekspansive aggressiviteten som Russland utviser i Ukraina.

Har NATO noe handlingsrom? Svaret ligger i å forandre alliansens strategiske konsept; rammeplanen som definerer hvordan NATO skal opptre i gitte situasjoner. Ukraina er et eksempel på at det nåværende konseptet ikke er tilpasset utfordringene: Vi forblir tilskuere for russiske overgrep og krigsforbrytelser.

Ok, Ørjan. Nå er jeg ikke helt med. Jeg har fulgt med på oppdateringene dine. Tidligere har du skrevet at du synes NATOs respons, altså det å vise måtehold, har vært den riktige fremgangsmåten. Hva har skjedd. Er du i ferd med å bli en hardliner?

Svaret er nei. Men det betyr ikke det er umulig å forestille seg en annen reaksjon fra NATO i forkant av selve krigsutbruddet. Altså før de første russiske stridsvognene rullet over grensen. Se for deg følgende scenario: Hva om NATO allerede befant seg i Ukraina før Russland gikk til angrep (selvfølgelig etter invitasjon fra Zelensky og regjeringen). Ville alliansens tilstedeværelse på Ukrainsk jord forhindret et russisk angrep og de snart tre ukene med sivil lidelse og død?

Det finnes eksempler på at en slik forebyggende strategi har noe for seg. I 1993 sendte FN en styrke til Makedonia (dagens Nord-Makedonia) for å hindre at konfliktene på Balkan skulles spre seg fra Kosovo. Dette var nok en av årsakene til at krigen aldri flyttet seg sørover. Og på grensen mellom Nord- og Sør-Korea står det 28.500 amerikanske soldater. Ikke nok til å stoppe et Nord-Koreansk angrep, men nok til at Nord-Korea forstår både alvoret og konsekvensene om de likevel velger å gå over grensen.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg synes det er et etisk dilemma at vi på den ene siden vet at vi er beskyttet av verdens mektigste militærallianse, samtidig som vi er maktesløse tilskuere til Russlands herjing i Ukraina.

Jeg tror vi må innse de harde fakta. Om vi ikke gjøre forandringer i alliansens strategi, vil situasjonen gjenta seg. Vi har fått nok advarsler: Ødeleggelsen av Groznyj i 1999-2000, angrepet på Georgia i 2008, annekteringen av Krim og understøttelsene av opprørene i Luansk og Donetsk i 2014, og nå: Et fullt militært angrep på Ukraina.

Neste gang russerne mobiliserer på grensen til et naboland, har vi mistet retten til å spille overrasket om de også går til angrep. Men hva om det allerede befinner seg 20.000 NATO-soldater, understøttet av artilleri og med fullt luftherredømme, på den andre siden av grensa? Da er plutselig rollene byttet om. Vil russerne ta sjansen på å sende styrker fra sitt eget territorium og inn i et land de ikke er velkommen. Jeg tror ikke det.

14. juni i år er det NATO-toppmøte i Madrid. Alliansens statsledere har et og annet de må diskutere. Du og jeg, sammen med tusenvis av andre samfunnsengasjerte personer i Europa og resten av verden, deltar allerede i denne diskusjonen ved å utveksle våre synspunkter og meninger i fora som dette.

Det høres kanskje smått ut, men den frie diskusjonen er en av hjørnesteinene i demokratiet.

Dag 19 (Tema: NATOs akilleshæl, del 1 av 2)

«In the name of God, stop this massacre!» Pave Frans. Søndag 13.03.2022

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver advarer Russland om at de vil bli alvorlige konsekvenser om landet bruker kjemiske våpen i Ukraina (theGuardian, CNN).

Den amerikanske prisbelønnede journalisten Brent Renuad ble drept da russiske soldater åpnet ild mot bilen han satt i. En annen journalist ble skadet. Renuad var i gang med å lage en dokumentarfilm om flyktninger og migrasjon. Han var også journalist i New York Times.

VG advarer på kommentarplass om at det nå er fare for spredning av konflikten. Avisen er en av mange som også melder at det pågår samtaler med ukrainske og russiske myndigheter i Hviterussland.

Den ukrainske forsvarsministeren og den russiske vise-forsvarsministeren deltar. BBC melder at det skal være fremgang i forhandlingene, men det er usikkert om dette dreier seg om humanitære spørsmål, eller noe mer overordnet. Partene fortsetter samtalene i dag (mandag).

Og apropos samtaler; Financial Times melder at Kina og USA skal møtes i Roma for samtaler knyttet til krigen i Ukraina.

Bloomberg hevder at Russland nå har mistet tilgang til halvparten av sine økonomiske midler (som følge av sanksjonene).

I Mariupol blir situasjonen stadig verre. Ingen elektrisitet. Kuldegrader. Mangel på mat og vann. Russiske styrker får stadig større kontroll over byen (BBC).

Strømforbindelsen til reaktoren i Tsjernobyl er gjenopprettet. Ledelsen ved anlegget melder at kjølesystemene nå fungerer som de skal.

Mer enn 2.7 millioner Ukrainere har nå flyktet fra Ukraina, ifølge UNHCR.

Berlinske Tidene rapporter at den russiske oppslutningen til krigen i Ukraina øker. Putin har nå over 71% oppslutning, og 52% av de spurte russerne sier nå at de støtter krigen. De fleste som blir spurt, bedyrer at det ikke ønsker krig, men at Russland har rett til å gjennomføre ‘en spesiell, militær operasjon’ mot nabolandet for å beskytte sine egne interesser. Mye tyder på at det russiske propaganda-apparatet har god effekt i et land som blir stadig mer avsondret for impulser utenfra.

theGuardian videreformidler nyheter fra FT om at Russland skal ha bedt Kina om våpenhjelp. USA frykter nå at Kina skal underminere sanksjonene mot Russland. Kinas ambassade i Washington hevder de ikke kjenner til en slik forespørsel.

Militært situasjonsbilde:

Dødstallene etter rakettangrepet på militærbasen Yavoriv ligger så langt på 35, mens 134 personer skal være skadet. Rakettangrepet skal ha vært utført av russiske fly som avfyrte de i alt 30 rakettene på utsiden av ukrainsk luftrom. Yavoiv ligger bare 12 kilometer unna grensen til Polen (se dagens bilde). Det betyr at krigen nå kryper stadig nærmere Lviv, Ukrainas største by i vest, og NATOs yttergrense.

Det russiske forsvarsdepartementet har allerede bekreftet at landet står bak angrepet, og skriver i en pressemelding at 180 utenlandske leiesoldater ble drep i angrepet (de fleste medier).

Det er nå gatekamper i Kyivs forsteder. Ulike media anslår at hovedstaden har forsyninger til å holde ut i 14 dager om alle forsyningslinjer inn til byen kuttes. I Odessa forbereder de seg også russiske fremstøt (CNN).

Ukrainske myndigheter sier de så langt i krigen har mistet 1300 soldater.

AP har intervjuet professor James Hershberg, ved Georgetown University. Han mener dagens situasjon kan sammenlignes med de urolige periodene under den kalde krigen. Hershberg trekker frem flere likheter, som en økende rivalisering mellom USA og Russland (da Sovjet), stedfortrederkriger (proxy war), og en overhengende, kjernefysisk trussel. Den store forskjellen, understreker Hershberg, er at Russland i mindre grad er drevet av ideologi, slik landet var under kommunismen. Når det gjelder faren for ytterligere eskalering konflikten, mener professoren at situasjonen ligner på Cuba-krisen.

Søndags kveld melder ukrainske Interfax og blant annet VG at russiske styrker skal ha brukt hvit fosfor mot byen Popasna i Luhansk oblast. Dette er ikke bekreftet av uavhengige kilder på bakken. Fosforbomber brukes for å lage røykteppe, antenne bygninger, eller angripe personell. De to siste bruksområdene er forbudt gjennom Våpenkonvensjonen, som er et tillegg til Genèvekonvensjonen.

Dagens tema– NATOs akilleshæl (Del 1 av 2)

NATO er verdens mektigste militærallianse med et kombinert militærbudsjett som i sum overstiger beløpet som brukes på forsvar i Russland og Kina (og mesteparten av resten av verden – Kilde IISS.org). Likevel har NATO sine svakheter.

Jeg følte meg sånn passe lur da jeg fant på tittelen til dagens nerding. Følelsen forsvant etter mitt første google-søk. NATO+akilleshæl er en velbrukt kombinasjon. Så før jeg kommer til «mitt» sluttpoeng (som presenteres i morgen), tar jeg dere på en liten rundtur innom andre temaer knyttet til alliansens svak punkter.

Dette er tema som diskuteres flittig både på nettet og i ulike tenketanker rundt om i verden.

Innledningsvis: Akilleshæl er et fast uttrykk for et svakt punkt eller en sårbarhet. Det har sin opprinnelse i gresk mytologi. Thetis, Akilles mor og en havnymfe, senket sønnen ned i elven Styx. Thetis hadde nemlig fått vite av vannet i Stryx ville gjøre sønnen hennes usårbar. Så hun dyppet ham i elven. Men ikke hele kroppen, for Thetis holdt Akilles i hælen da hun dukket ham under vannet. Uvisst for moren (og senere den voksne Akilles) ble hælens hans svake punkt.

Akilles var antikkens største helt, og døde (av en forgiftet pil i hælen) under Trojakrigen. Styx er elven som de gamle grekerne mente fortsatte ned i dødsriket der Hades regjerte.

I moderne tid har navnet Hades blant annet blitt brukt på et fransk ballistisk missil. Hmm, jeg er visst i ferd med å skrive meg vekk fra hovedtemaet. Nok mytologi for denne gang.

Når NATO nevnes i sammenheng med ‘akilleshæl’ kommer følgende fem svakhetene høyt opp på listen:

– De baltiske statene. Det har alltid vært en diskusjon om hvor raskt NATO kan komme de baltiske statene til unnsetning i tilfelle russisk aggresjon. Det handler både om geografi (relativt flate, små land som raskt kan overveldes av en aggressor), og hvor disse landene ligger i Europa. Noe som bringer meg til neste svakhet:

– Suwalki-gapet. Suwalki-hvafornoe? Som ofte ellers, handler også dette om geografi. Vi befinner oss nå på grensen mellom Polen og Litauen. Denne grensen er 103 kilometer lang, og den eneste landkorridoren NATO kan benytte for å få forsterkninger inn til de baltiske statene. Navnet kommer fra byen Suwalki som ligger omtrent midt på grensen på polsk side. Nord-vest for denne grensen ligger den russiske enklaven Kaliningrad. I sør-øst finner du Hviterussland. I en konflikt er det ikke vanskelig å forestille seg at denne grensen enten blir stengt/okkupert, eller utsatt for fiendens artilleri- og flyangrep fra to sider. Etter Russlands invasjon av Ukraina må vi bare gå ut fra at Hviterussland vil bli brukt som oppmarsjområde i en fremtidig konflikt også.

– I en lengre artikkel publisert på Marshall-senterets sider, peker James K. Wither på Svalbard som en svakhet. Det er særlig Svalbard juridiske status som løftes frem som et problem. Rett nok heter det i første artikkel av Svalbard-traktaten at Norge har suverenitet på øya, men Wither hevder at dette herredømmet kommer med forbehold som kan gjøre at NATO i mindre grad er lysten på å iverksette en artikkel-5 operasjon for å frigjøre øya om en annen stat skulle okkupere den. En slik nøling/usikkerhet vil heller ikke også være ugunstig for samholdet i NATO.

– Atlanterhavsrådet (Atlantic Council – en amerikansk tankesmie) peker på Europas kraftforsyning som en svakhet. Et angrep på strømnett og industrielle styringssystemer kan i en kortere eller lengre periode lamme en NATO-mobilisering, advares det om.

– Tidligere sjef for NATOs ISAF-styrke i Afghanistan, general John Allen, skriver på nettstedet EurActive at nye/fremvoksende teknologier er alliansens akilleshæl. Allen tenker her på kunstig intelligens, bioteknologi og for eksempel kvanteteknologi. Dette er områder der generalen mener NATO kan bli utfordret og som vil ha betydning for fremtidens sikkerhetsbilde. President Putin uttalte i 2017 at det landet som i fremtiden er ledende på kunstig intelligens (AI), vil herske over verden (rule the world) (CNN). Det var en måte å formulere seg på som i alle fall jeg tenkte var satt på spissen. Fem år senere, not so much…

Det var altså fem av de vanligste svakhetene som i åpne diskusjoner knyttes til NATO. Et sjette punkt på denne listen kunne kanskje ha vært NATOs politiske beslutningssystem, altså prinsippet om konsensus. Som nevnt i en tidligere oppdatering, betyr dette at ingen av NATO-landene må være uenig i en avgjørelse, som for eksempel at alliansen skal iverksette Artikkel 5.

Min oppfatning er at konsensusordningen er mer en styrke enn en svakhet da den sørger for at alliansen står samlet når en avgjørelse er tatt. I morgen kommer jeg tilbake med det punktet jeg mener er det mest alvorlige problemet for NATO akkurat nå.

Takk for at du henger med!

Bilde: Kartutsnitt vestlige Ukraina

Dag 18 (Tema: Azov-bataljonen)

«We are not giving up. We will not forgive Putin. And we will give hell to every Russian solider, and at the end, hell to Putin.» Petro Poroshenko, tidligere ukrainsk president. 13.03. 2022

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

VG har en interessant artikkel om hvor variert både forventning og erfaring er hos de som melder seg som fremmedkrigere til de Ukrainske styrkene. Artikkelen er et godt supplement til dagens tema(nerde) innlegg: Azov-bataljonen.

Russiske styrker tar ‘merkevarebyggingen’ med bokstaven ‘Z’ et steg videre når de i det som sannsynligvis er en propagandaoperasjon, deler ut matvarer i poser merket med det nå gjenkjennelige symbolet. (Se ellers tema, dag 13).

Oligarken Vladimir Potanin, som leder selskapet Norilsk Nickel, advarer Putin mot å gjøre alvor av å konfiskere verdiene til firmaene som har forlatt Russland (se tidligere oppdateringer). «Et slik tiltak vil sette oss 100 år tilbake i tid som en moderne nasjon, og skape global mistillit mot Russland som vil vare i flere tiår» (E24).

In en artikkel i The Atlantic forklarer Yasmeen Serhan hvorfor kriger er ‘enkle å starte, men nesten umulig å få en slutt på’. Som eksempel viser hun til tidligere og pågående konflikter i Etiopia, Palestina, Kashmir, Syria, og Yemen. Serhan spår konflikten i Ukraina blir langvarig.

13 humanitære korridorer ble i går åpnet for å slippe flyktninger ut av byer som er under angrep. Det kommer forskjellige signaler om hvorvidt disse korridorene har vært et vellykket tiltak.

WHO (Verdens helseorganisasjon) advarer nå om at smittsomme sykdommer kan spre seg blant flyktningene.

I et møte mellom president Putin, forbundskansler Scholz og president Makron avviste Putin en våpenhvile.

Ordføreren i byen Melitopol, Ivan Fyodorov, ble i går kidnappet av russiske soldater (sannsynligvis en av etterretningstjenestene). Fyodorov, som er etnisk russisk, kalte de russiske troppene ‘okkupanter.’ Kan hende hadde russerne forventet noen annet av en person som de ser på som en av sine egne? CNN melder i dag tidlig at russerne nå har innsatt en pro-russisk ordfører i byen. (NYT).

Moldova, en av Europas fattigste land, har tatt imot over 100.000 flyktninger så langt (BBC).

President Putin advarer nå om at Russland ser på forsendelsene av våpen og militært materiell til Ukraina som legitime, militære mål (FT, BBC, theGuardian). En måte å tolke denne advarselen på, er at disse forsendelsene kan bli utsatt for angrep og sabotasje utenfor Ukraina.

Nettstedet Euractive melder at de europeiske helsesystemet gjør tilpasninger for å kunne ivareta opp mot 2.5 millioner flyktninger.

Til slutt: Noe helt annet – eller kanskje ikke. På lørdag henrettet Saudi-Arabi 81 stykker. 81 stykker. Det er den største massehenrettelsen i moderne, Saudi-Arabias historie. Kanskje håper regimet i landet at krigen i Ukraina skulle føre til mindre oppmerksomhet. Sannsynligvis har de rett.

Militært situasjonsbilde:

Alt dreier seg nå om det som etter alle solemerker er en ny russisk offensiv. Flere ukrainske byer er under kontinuerlig fly- og artilleriangrep. I Kyiv nærmer russerne seg fra flere kanter. CNN m.fl. spekulerer om dette er et fremstøt for å sikre russerne best mulig forhandlingskort i de neste samtalene med ukrainske myndigheter.

Danske Berlingske Tidene har en artikkel om den stusselige tilstanden i det danske Forsvaret. Mangel på moderne utstyr dårlig vedlikehold av klær og materiell og kjøretøy som ikke får kjøre mer enn 600 kilometer i året er noen av eksemplene som trekkes frem. Med unntak av de avdelingene som har forhøyet beredskap (noen tusen soldater) mangler resten av hæren nytt utstyr.

Tidligere øverstkommanderende for NATOs styrker i Europa, Wesley Clark, sier at de russiske styrkene nå forsøker å slå to «ringer» rundt Kyiv. Den innerste ringen med soldater vil omkranse selve byen i påvente av ordren om å angripe.

I den ytterste ringen tar russiske styrker kontroll over viktige punkter som broer og sentrale innfartsårer for å kutte forsyningslinjene til hovedstaden. Dette kan også bety at elektrisiteten kuttes. Om dette skjer, blir spørsmålet hvor lenge Kyiv kan opprettholde motstandskampen uten leveranser av mat, medisiner og våpen/ammunisjon.

CNN melder at russerne skal ha gjennomført et rakettangrep mot militærbaser ca. 50 kilometer utenfor Lviv. Det betyr at krigen nærmer den vestlige delen av landet, og ikke minst grensen til flere NATO-land, særlig Polen. Lviv ligger 80 kilometer fra den polske grensen. Det er omtrent avstanden fra Oslo til Kongsberg.

Biovåpen: Som NYT, theGuardian, AP News og flere andre skriver, så har bio-labbene som Russland hevder produserer våpen, lenge vært kjent. Laboratoriene produserer ikke våpen, men forsker på effekten av ulike patogener (organismer som kan fremkalle sykdom). Om ikke annet, så er dette nok et eksempel på at den mest effektive desinformasjonen inneholder en kime av sannhet.

Nettstedet ‘Modern War Institute’ tror at krigen i Ukraina kan gi et tydeligere svar på to spørsmål som har vært flittig debattert i militære kretser, nemlig om urban krigføring er en nødvendighet, eller noen man rett og slett bør unngå, og hvilken rolle sivile spiller i moderne krigføring.

Med en forhåndsunnskyldning til mine militære kollegaer, vil jeg hevde at begge disse spørsmålene er minst like politiske som militære. For å gi et eksempel: Kyiv har sannsynligvis liten ‘ren’ militær verdi – politisk, derimot er det av stor betydning om byen er på russiske eller ukrainske hender. Byen vil være selve jokeren i eventuelle fredsforhandlinger.

Dagens nerding: Den ukrainske Azov-bataljonen

Som nevnt i avsnittet om bio-våpen, så er den mest effektive desinformasjonen den som inneholder en kime av sannhet. Når president Putin og utenriksminister Lavrov hevder at neo-nazister styrer Ukraina, er det blant annet det høyreradikale partiet ‘National Corps’ og dets leder, Andriy Biletsky, de sikter til.

I følge theGuradina har Biletsky ytret støtte til hvit rasekamp og nasjonalsosialistisk standpunkter. Biletsky selv benekter for dette. Det er likevel ikke til å komme unna at Azov-bataljonen, som han stiftet og var den første lederen for, gjør bruk av det vi kan kalle nazistisk estetikk (se dagens bilde), og har en stor prosentandel selvproklamerte nazister.

I Ukraina er det mulig for at ubevæpnede, sivile organisasjoner å bistå politiet ved behov. Men Azov-bataljonen ble etter hvert noe ganske annet en en støtteavdeling for politiet. Den ble dannet som en motstandsgruppe mot de pro-russiske elementene i Luhansk og Donetsk. Navnet kommer fra Azovhavet, som er en ‘bukt’ på nordsiden av Svartehavet.

Under Biletskys ledelse, var Azov-bataljonen blant annet sentral i frigjøringen av Mariupol i 2014. For denne bragden fikk Biletsky den ukrainske tapperhetsmedaljen (3dje grad) og gitt politigraden oberstløytnant.

I 2016, da han ble valgt inn i det ukrainske parlamentet, måtte Biletsky tre tilbake fra alt som hadde med Azov-bataljonen å gjøre da denne typen aktivitet ikke var forenelig med det å være folkevalgt. I dag er det Denys Prokopenko som leder Azov.

I artikler fra BBC, theGuardain, USA Today og for eksempel, aljazzera har medlemmene i Azov-bataljonen blitt fremstilt som nazister. Det vil si, journalistene trenger ikke å fremstille dem som dette, flere av medlemmene innrømmer det helt åpnet. Det kan de gjøre i trygg forvisning om at slike holdninger ikke blir sanksjonert fra ledelsen i bataljonen. Sannsynligvis er anslaget om at 10-20% av de 900 medlemmene i Azov-bataljonen har nazistiske sympatier, for lavt.

Etter at de pro-russiske separatistene tok over Donetsk og Luhansk, fikk Azov-bataljonen offisiell status som en National guard’-avdeling (Heimevern). Spørsmålet du nå kanskje stiller deg, er hvorfor president Zelensky, med sin jødiske bakgrunn, aksepterte dette etter at han vant valget i 2019. Svaret er å finne i Azov-bataljonens merittliste.

Frem til i dag har hele eller deler av Azov-bataljonen vært innblandet i 11 ulike trefninger/kamper mot separatistene, og nå nylig, med russiske styrker. Bataljonen har blitt en militær ressurs.

Dette viser at kontekst betyr noe. Selv om den ideologiske basisen for Azov-bataljonen er på den brune delen av spekteret, omgjorde blant annet Facebook avgjørelsen om å utestenge gruppen fra plattformen da Russland gikk til angrep på Ukraina. Bare sjekk selv, du finner flere Azov-relaterte sider på Facebook, også bilder som viser svastikaen.

I løpet av krigen har Azov-bataljonen aktivt henvendt seg til andre, europeiske neo-nazistiske miljø i Europa for rekruttering. Felles fiende gjør felles sak. Som en finsk neo-nazist skriver på Telegram: «The age-old duty of the Finns has been to wage war against the Russians.»

Thomas B. Pepinsky, en ledende ekspert på motstandskamp/opprørskrig (insurgency) skriver at om krigen i Ukraina utvikler seg i en retning der russerne erobrer de store byene og den ukrainske hæren fragmenteres, går motstandskampen over i en ny fase. I denne fasen vil grupperinger på tvers av det politiske spektrumet finne sammen i et overordnet mål: Å kaste russerne ut av landet.

Første trinn av en slik sementeringsprosess har allerede funnet sted. Det er lett å glemme at en av årsakene til at president Zelensky vant presidentvalget på overlegent vis, var at velgerne var lei av korrupte politikere. Zelensky ble sett på som et friskt pust. Men det gikk ikke langt tid før Zelesnky, som vant med 73% av stemmene, havnet på 20-tallet i oppslutning.

Like før krigen brøt ut, ble Zelensky selv anklaget for korrupsjon og at han brukte statspolitiet for å fengsle sine politiske motstandere. Alt dette er glemt nå. Zelensky og tidligere president Poroshenko står skulder ved skulder i forsvarskampen, og Azov-bataljonen er, inntil videre, stueren.

Det går an å hevde at noe lignende skjedde i Norge under 2. verdenskrig. Da gjorde den kommunistiske motstandsbevegelsen en betydelig innsats mot nazistene – uten at kommunistene fikk noe særlig anerkjennelse for dette i etterkant (tvert imot, vil mange hevde).

Vi bør altså ikke la oss overraske om den ukrainske motstandsbevegelsen, i en situasjon der landets suverenitet og eksistens står på spill, setter ulik ideologi og menneskesyn til side.

Nødvendighet er tross alt oppfinnelsens mor.

Klikk på ‘Blogg.’

Bilde: Azov-bataljonen samles i Kyiv i 2016

Dag 17 (Tema: Kjemiske våpen).

«A tectonic shift in European history.» Fra EUs Versailles-erklæring som ble undertegnet av unionens statsledere 11.03.2022

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

UNHCR melder nå at over 2.5 millioner personer er på flukt. Det er omtrent antallet på den samlede befolkningen i Namibia.

President Biden foreslår å suspendere USAs normale handelsrelasjon med Russland (altså vanlige handelsavtaler). Det betyr at det blir økt toll på russiske produkter i USA. Dette er i tråd med det som Financial Times melder om at G7-landene forbereder tiltak som vil avbryte alle normale handelsrelasjoner med Russland.

Den første forsendelsen av kinesisk bistand til Ukraina har ankommet byen Chernivtsi vest i landet.

NYT spekulerer i om Putins taktikk nå er å bruke høye tapstall som et forhandlingskort. Dette har russerne gjort tidligere, for eksempel i Tsjetsjenia. Men krigen i Tsjetsjenia foregikk for det meste i det skjulte – Russlands aggresjon mot Ukraina skjer nå (nærmest) for åpne scene.

Zelensky sier at krigen nå nærmer seg et kritisk punkt, med russisk kraftsamling rundt strategiske byer, deriblant Odessa.

På EUs toppmøte i Versailles ble det klart at EU ikke kommer til å tilby Ukraina en hurtigtilgang til unionen (se ellers gårsdagens oppdatering). På samme møte ble EU-lederen enig om å øke forsvarsbudsjettetene substansielt (Euractive/theGuradina)

På kommentarplass plukker NRK opp tråden fra artikkelen jeg refererte til i Berlingske Tidene for et par dager siden. NRK peker på at et av russernes store fortrinn i denne krigen, er vår egen ønsketenkning om hva vi håper skal skje.

Berlingske Tidene kaller president Zelensky ‘Russlands mål nummer en.’ I starten av krigen ønsket Putin Zelensky død. Nå kan han ha mer verdi for russerne levende, skriver BT. Med dette mener BT at Kreml trenger en person som den ukrainske befolkningen stoler på når krigen en gang i fremtiden går over i forhandlinger. Den personen er Zelensky. Ukrainerne vil støtte opp om det forhandlingsresultatet han anbefaler.

Militært situasjonsbilde:

theGuardian, basert på ukrainske kilder, skriver at russiske styrker har drept flere sivile enn ukrainske soldater. BBC melder at de russiske angrepen nå har økt i intensitet, og at flere nye byer utsettes for et bortimot kontinuerlig bombardement. En av disse byene er Dnipro som jeg beskrev som et nøkkelpunkt for mulig russisk innsirkling av de ukrainske styrkene i øst.

I løpet av de neste dagene vil det bli klart om det er en slik manøver de russiske styrkene prøver seg på.

I Kharkiv opplever man nå en vedvarende artillerihamring. Andre byer som rammes er Lutsk og Ivano-Frankivsk. Amerikanske militærkilder anslår at hver side har tapt 8-10% av sine soldater og sitt materiell så langt i krigen.

theGuardian melder at Russland ber om en spesialsesjon i FNs sikkerhetsråd der landet vil påstå at det finnes laboratorier for biologisk krigføring i Ukraina, finansiert av USA. Denne påstanden kommer på toppen av lignende påstander om bruk av biologiske våpen.

USA og Ukraina frykter at påstandene fremsettes av

Russland for å gi landet et grunnlag for å ‘slå til først’ eller iscenesette en såkalt ‘falsk flagg’-operasjon. Se ellers dagens temaartikkel.

Noen av dere har stilt meg spørsmål om hvorfor FN ikke involverer seg i konflikten i Ukraina. Svaret er, dessverre, enkelt. Russland vil blokkere et slikt forslag i Sikkerhetsrådet. Så lenge russerne bruker veto-retten, kan FN lite annet gjøre en å fordømme det som skjer.

Beskytningen av Mariupol fortsetter. 400.000 innbyggere skal være fanget i byen. Byens ordfører melder at mer en 1.300 så langt har dødd. Jeg er ingen ekspert på Krigens folkerett, men jeg tar neppe for kraftig i når jeg hevder at det vi nå ser i Mariupol og for eksempel Kharkiv er krigsforbrytelser som utspiller seg i sanntid.

Det er mulig at russerne gjør sitt beste for å treffe militære mål, men verken inkompetanse eller overdreven våpenbruk (proporsjonalitet) er en legal unnskyldning for å drepe sivile.

Vestlige kilder bekrefter at en tredje russisk general er drept i kamp. Denne gangen er det snakk om generalmajor Andriy Kolesnikov. Kolesnikov var øverstkommanderende for Russlands 29ende integrerte armegruppe. I følge theGuardian anslår vestlig etterretning at om lag 20 generaler er satt inn i kampene. At tre av dem allerede har falt i kamp, ansees som et relativt høyt tall.

En mulig årsak er at generalene befinner seg nærmere frontlinjene enn vanlig. Dette kan skyldes dårlig situasjonsforståelse, at de yngre offiserene i er ute av stand til å ta egne avgjørelser, eller er redd for å rykke frem.

Flere medier, deriblant NRK i gårsdagens Dagsnytt 18, gjør et stort poeng av at Putin nå varsler at han planlegger å sette inn 16.000 fremmedkrigere fra Syria i kampene om de store, ukrainske byer.

For det første: Dette er selvfølgelig et propagandafremstøt fra Russland. Et budskap der man ønsker å spre frykt hos forsvarerne.

For det andre: Det er ikke mulig å sammenligne den innsatsen syriske soldater gjorde i forsvar for sitt eget land, med hvordan de vil opptre i en kamp mot en fremmed hær i et fremmed land som syrerne ikke har noen egeninteresse av å angripe.

Litt kontekst til slutt: Husker du da Kreml deklamerte at Tsjetsjenske eliteavdelinger var satt inn i kampen? Et par dager senere kom meldingen om at en av lederne for disse styrkene var drept, og siden har vi hørt svært lite fra den kanten.

Nerding: Vi må (dessverre) snakke om stridsgass (kjemiske våpen).

Den siste tiden har Russland satt ut flere rykte om at ukrainske myndigheter planlegger å ta i bruk stridsgass på slagmarken. Påstanden har blitt tilbakevist på det sterkeste, både av president Zelensky og blant annet av amerikanerne som kaller det russiske utspillet for ‘latterlig.’

Det er det dessverre ikke noe latterlig med bruken av stridsgass. Fra slagmarkene i 1. verdenskrig og frem til vår tid, har det blitt brukt stridsgass. Siden 1918 har vi heldigvis ikke vært i nærheten av det volumet som ble brukt under 1. verdenskrig og i gasskamrene i den den 2. andre verdenskrig. Men frykten ligger der, og det med rette.

OPCW (Organization for the prevention of chemical weapons) er verdenssamfunnets vaktbikkje på dette feltet. Og i perioden etter murens fall var utviklingen knyttet til reduksjon av kjemiske våpen positiv. Ifølge Arms Control Association, hadde Russland verdens største lager av kjemiske våpen på begynnelsen av nittitallet; hele 40.000 tonn.

Sammen med de fleste andre land i verden, gikk Russland med på å destruere all form for stridsgass (inkludert komponenter for å produsere mer). Fristen ble satt til 2012. Den rakk ikke Russland, men med finansiell hjelp fra Vesten hadde Russland i 2015 destruert 92% av våpnene. I 2017 bekreftet OPCW at Russland nå hadde destruert all den giftgassen landet hadde meldt inn.

Men det er jo strålende, sier du. Ja – men gå tilbake i avsnittet over og les på nytt. Setninger du leter etter slutter med ordene ‘hadde meldt inn.’ Spørsmålet noen kritiske røster stilte, deriblant USA, var om Russland på begynnelsen av 90-tallet egentlig meldte inn alle sine kjemiske våpen. Spekulasjonene ble blankt avvist av Russerne. Så forandret alt seg 4. mars 2018 – i Salisbury.

Den dagen ble Sergej og Yulia Skripal funnet bevistløse på en benk i denne søvninge engelske byen. Begge to ble raskt brakt til akuttmottaket, og etter hvert ble det klarlagt at de to emigrerte russerne hadde blitt forgiftet av en form for nervegass. Rask inngripen fra helsevesenet reddet livene deres.

Hvilken nervegass det var snakk om ble endelig fastslått 30. juni samme år. Den dagen fant en mann en tilsynelatende uåpnet parfymeflaske i en container. Han tok flasken med seg hjem til kjæresten, som sprayet litt av parfymen på håndleddet. Like etterpå døde hun.

Britisk politi og militære eksperter fastslo at innholdet i flasken var det samme som hadde forgiftet og nesten drept far og datter Skripal: nervegassen Novichok. Da det kunne bevises at et GRU-team (russisk militæretterretning) hadde blitt observert i Sailsbury på samme tidspunkt som Skripal ble forgiftet, pekte alle piler mot Russland.

Jeg skal la Skipal-saken ligge til en senere oppdatering da jeg skal ‘nerde’ om russisk etterretning. Det som er viktig for dette innlegget, er at funnet av Novichok viser at Russland fremdeles har, og kanskje i hemmelighet produserer, stridsgass. Dette er et klart brudd på kjemivåpenkonvensjonen landet har undertegnet.

Hva vet vi om Russlands kjemiske våpen? Ganske mye, faktisk. Da russerne på begynnelsen av 90-tallet meldte inn beholdningen sin til OPCW, var lagrene av Sarin, Soma og VX (som alle er nervegasser) og varianter av sennepsgass, det de hadde mest av.

Det er bevist at sarin og sennepsgass ble bruk av Irak mot kurderne i Kerbala i 1991. Det er også indikasjoner på at saringass ble bruk av Assads regime i byen Douma i 2018.

Saringass er en svært giftig nervegass. Men til sammenligning er VX mer giftig enn sarin. Hva så med novichok?

Ekspertene anslå nervegassen til å være 5-8 giftigere enn VX.

Vi vet altså at russerne har brukt novichok etter 2017. Vi vet de har kunnskap til å lage både sarin, VX og sennepsgass. Vi har ingen anelse om hvor mye de har på lager av disse kjemiske våpnene. Men når de sender GRU-agenter til Storbritannia med en liten flakong gift som i seg selv er nok til å drepe flere titalls, kanskje hundrevis av personer, er det ikke utenkelig at de Kreml også er rede til å bruke stridsgass mot befolkningen i Ukraina.

Til slutt – ifølge boken «Responding to Terrorism. A Medical Handbook» (Greaves og Hunt 2010), ble nervegassen novichok utviklet for å:

– Unngå deteksjon av NATOs måleinstrumenteter.

– For å trenge igjennom NATO-soldatenes kjemiske beskyttelsesutstyr.

– Være tryggere (for angriper) å håndtere.

– sørge for at gassen ble designet på en slik måte at den unngikk

OPCWs formelle beskrivelse på hva en stridsgass er.

Tygg litt på punkt 4. Novichok er mange ganger giftigere enn nervegassen VX. Likevel må russerne ha ment at de ville ha en god sak om OPCW fant ut om Novichok, fordi nervegassen ikke passet inn i OPCWs formelle mal for giftgasser.

Når russerne hevdet at de ikke brukte nervegass i Sailsbury, skal du ikke se bort til at det er punkt fire de sikter til. Formalistisk sett kan de ha rett. Det er i så fall en masterclass i orweliansk, forvridd desinformasjon.Tidligere oppdateringer og tema-artikler finner du på: www.orjankarlsson.com

Klikk på ‘Blogg.’

Bilde: Kjemisk krigføring

Dag 16 (Tema: The Siloviki – Putins innerste krets)

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

Magdalena Andersson, Sveriges statsminister sa på en pressekonferanse i går at det svenske forsvaret må styrkes kraftig. Målet er et budsjett tilsvarende 2% av BNP (som er NATOs forventinger til sine medlemmer). VG m.fl.

I møtet mellom Kuleba og Lavrov i Tyrkia ble det gjort liten fremgang både vedrørende fred/våpenhvile og humanitære korridorer. Kuleba sa likevel at han gjerne fortsatte samtalene, mens Lavrov hevdet at Ukraina bare ønsker disse møtene for møtenes skyld (Reuters, BBC).

BBC melder at flere oligarker som holder til i England/London har fått verdiene sine frosset, av disse er Chelsea-eier Roman Abramovich. Chelsea kan ikke lengre selge billetter til sine kamper, eller artikler i klubb-butikken. De kan heller ikke signere nye spillere. Kun de med sesongbilletter får dra på kamp.

Kyivs ordfører melder at bortimot halvparten av byens innbyggere nå har flyktet. UNHCR anslår at rundt 2.3 millioner ukrainere har forlatt landet.

Forbrukermakt er også makt. theGuardian melder at salget på drinker som ‘Moscow Mule’ og besøk på russiske restauranter er på nedadgående.

Internasjonale Røde kors advarer om at mangelen på mat og vann i Mariupol begynner å bli kritisk. Samtidig fortsetter bombe- og artilleriangrepene. Russerne insisterer på at de ikke skyter på sivile mål. Dagens bilde til denne oppdateringen (fra NYT) viser tre før-og-etterbilder fra nettopp Mariupol. Så får hver enkelt av oss å gjøre seg opp sin egen mening.

President Putin sier at russiske myndigheter kan ta beslag i verdiene til de selskapene som har trukket seg ut av Russland på grunn av sanksjonene.

Nettstedet EurActive tror ikke det er flertall blant EU-lederne (EU-landenes presidenter/statsministere) om å hurtig-innmelde Ukraina i unionen. Dette på tross av et stor oppslutning for en slik prosess i parlamentet forrige uke. En artikkel i BBC understøtter dette synspunktet. Den nederlandske statsministeren Mark Rute skal være blant de statslederne som er skeptisk til såkalt fast-tracking.

Berlingske tidene har en lang artikkel om kjernevåpen. ‘Vi er i et megafarlig øyblikk i historien, men som under den kalde krigen er det frykten for atomkrig som kan reddes oss,» er langt på vei konklusjonen.

Militært situasjonsbilde:

NYT og CNN ser tendenser til at russerne nå har en viss fremgang utenfor de store byene. Den mye omtalte kolonnen skal ha flyttet seg omtrent 5 kilometer nærmere Kyiv. Samtidig nærmer russiske styrker seg øst for Kyiv.

Det er også tendenser til mer taktisk opptreden fra de russiske styrkene. Stridsvogner og biler kjøres nå av veien og inn i skogen for å bli vanskeligere å oppdage. Men progresjonen er dyrekjøpt både i liv og materiell.

Ukrainske myndigheter opplyser at de nå har kalt tilbake 308 soldater som for tiden er ute i FN-tjeneste.

Flere medier spekuler om Russland planlegger et kjemisk angrep på Ukraina, noe også Pentagon advarer mot. Jeg har tidligere nevnt at russiske styrker utførte kjemiske angrep i Syria, noe som er rapportert og langt på vei bekreftet av for eksempel NYT og Bellingcat.

En klassisk, russisk fremgangsmåte – som nevnt i gårsdagens oppdatering – er at russerne først setter ut et rykte om at ukrainerne planlegger et slik angrep. Deretter iscenesettes dette angrepet fra russisk side i håp om at ukrainerne skal få skylden.

Dette er en såkalt ‘falsk flagg’-operasjon som de siste årene har blitt et russisk varemerke. I en tale sent i går kveld latterliggjorde president Zelensky påstandene om at ukrainerne produserer kjemiske våpen. (CNN, BBC, NYT).

Og mens vi er inne på desinformasjon knyttet til militær aktivitet. NYT har sett på hva russiske myndigheter forteller sine egne borgere. Her er fem smakebiter:

– Forrige uke viste tv-bildene blodige og skadde ukrainere etter et russisk rakettangrep. Kreml sa at dette var ukrainske skuespillere.

– Da et tv-team filmet et artilleriangrep på et boligområde i Kharkiv, hevdet russiske myndigheter at det var ukrainske styrker beskjøt sin egen bebyggelse for å kunne legge skylden på de russiske styrkene.

– Det russiske angrepet på kjernekraftverket Zaporizhzhia, der en bygning tok fyr som følge russisk ildgivning, ble forklart med at russiske styrker forsøkte å beskytte anlegget.

– Da ukrainske sivile ble drept i et artilleriangrep i Mariupol, la russiske myndigheter skylden på neo-nazister.

– Et femte ‘narrativ’ som må med, er at fødselsklinikken som ble bombet i Mariupol. Utenriksminister Lavrov hevdet at området allwerede var tømt for pasienter gjort om til base for en ‘ekstremistisk bataljon’.

Russeren har ikke gjort noe forsøk å bevise disse påstandene.

Om krigen i Ukraina har lært oss noe, så er det at desinformasjon og propaganda virker, særlig mot egen befolkning. Måten russerne langt på vei har klart å isolere sitt eget land mot inntrykk utenfra, er oppsiktsvekkende.

Selvfølgelig drives det med propaganda fra ukrainsk side for å styrke forsvarskampen, men den er ikke i nærheten så villedende og falsk som den vi vi ser fra Kreml.

I gårsdagens oppdatering ble det nevnt at USA skal utplassere Patrioraketter i Polen. Nå har Nederland og Tyskland bestemt seg for å hjelpe Slovakia med det samme (Janes Defence).

‘Hvis Kharkiv faller, faller hele Ukraina,’ er min oversettelse av tittelen på en usedvanlig god artikkel som ligger ute på BBCs nettsider. I artikkelen følger vi en journalist og kameramann som har tilbrakt en uke med de ukrainske styrkene. Dette er ikke en historie jeg ønsker å gjengi i korte trekk. Om du er interessert, synes jeg du heller skulle lese hele artikkelen. Men et lite utdrag kan jeg by på. Journalisten spør en av de ukrainske soldatene hvordan russerne kjemper. Dette er svaret han får: «They fight like stupid animals,» says Reaper. «They fight like it’s 1941 – they have no maneuverability, they just come to the front and that’s all.» Artikkelen finner du her: https://www.bbc.com/news/world-europe-60693166

Dagens nedring: The Siloviki

Det har vært spekulert en god del i hvilke personer som står Putin nærmest. Hvem er det som påvirker presidenten og hans avgjørelser? For et par dager siden hadde NRK et interessant innslag om ulike oligarkene med tilgang til Putin. Putins innerste krets har også vært diskutert i artikler fra New York Times, Financial Times, theGuardian, Sky News, Washington Post, The Atlantic med flere.

I denne floraen av artikler var det en historie i theGuardian som fanget min oppmerksomhet. Her ble begrepet ‘siloviki’ introdusert. Siloviki er et begrep som brukes om Putins ‘sikkerhetsmenn’ (det er alltid menn), altså gamle kamerater som Putin enten ble kjent med i sin tid i KGB, eller som han har møtt sener i karrieren (for eksempel som viseborgermester i St. Petersburg). I dag har sitter disse mennene sentrale posisjoner i, eller i tilknytning til, Kreml og det russiske makt- og sikkerhetsapparatet.

I det følgende blir du kjent med fem av dem som sitter tettest på Putin. Dette er Putins nærmeste krets, både politisk og sosialt. Jeg mener det er mulig å gjenkjenne Putins politiske retorikk og tilnærming til krigen i disse personens holdninger. Observasjonen gir i det minste en indikasjon på hvem Putin lytter til, og blir påvirket av.

Nikolai Patrushev er lederen for Russlands Sikkerhetsråd og kjent som en hauk (en person som i sikkerhetspolitikken ofte legger seg på en tøff/konfronterende linje vs. andre stater). Putin og Patrushev møttes allerede i KGB i Leningrad på 1970-tallet. Patrushev tok over for Putin som sjef for FSB (Russlands innlandsetterretning – tenk PST+). Et særtrekk hos Patrushev er hans hang til konspirasjonsteorier. Han hevder at USA ønsker å ødelegge Russland. I et intervju i 2015 påsto han at USA ønsket at Russland skulle opphøre å eksistere. Han var sjef for FSB da Alexander Litvinenko ble drept med det radioaktive stoffet polonium-210 i London.

Sergei Naryshkin er sjefen for Russlands utenlandsetterretning (SVR – forestill deg en sivil E-tjeneste som også spionerer på egne borgere i utlandet). Naryshkin betegnes som en Putin-lojalist. De to mennene har kjent hverandre siden de møttes i St.Petersburg på 1990-tallet, da Putin i en periode var viseborgermester. Også Naryshkin sprer om seg (og tror på?) konspirasjonsteorier. Han har påstått at det var et ‘Vestlig plott’ som sto bak forgiftningen av Alexei Navalny. Han har også sammenlignet regjeringen i Ukraina med ‘Hitlers okkupasjon’ (høres retorikken kjent ut?). Som leder for Russlands historieforening blir hevdet at han står han for en revisjonistisk historiefremstilling der Russlands storhet fremheves. Dette er et prosjekt Putin også har engasjert seg i.

Alexander Bortnikov er sjefen for FSB (se lengre opp). Dette er etterretningstjenesten som holder befolkningen i Russland under oppsikt. Det er også FSB som kontrollerer grensen. Soldatene du ser på russisk side i Øst-Finnmark er stort sett FSB. Som Nikolai Patrushev, har også Bortnikov kjent president Putin siden 1970-tallet. De møttes også i Leningrad KGB. Og apropos Bortnikov og Patrushev; sønnene deres er begge sentrale i det russiske maktapparatet. Dmitry Patrushev er Russlands landbruksminister, mens Denis Bortnikov er visepresident og styreleder i den statseide VTB Bank. Det finnes et ord for slikt: nepotisme.

Den fjerde personen på Putins ‘innerste sirkel-liste’ er en fyr vi har snakket om i en tidligere oppdatering – nemlig forsvarsminister Sergei Shoigu. Som sjef for det militære, er Shoigu også øverste ansvarlig for Russlands beryktede militæretterretning GRU. Når det gjelder relasjonen til Putin, er den av nyere dato. Shoigu er Putins ‘go to guy’ for fiske- og jaktturer til Sibir. Ser du for deg en Putin i bar overkropp, ridende på en hest? Jeg også, dessverre…

Den femte personen er oligarken og milliardæren Igor Sechin. Sechins navn dukket opp i nyheten nylig da luksusyachten Dilbar ble konfiskert av tyske myndigheter. Dilabr regnes som den største motoryachten i verden. Det 156 meter lange skipet har en verdi på 600 millioner dollar. Sechin er sjefen for det statseide oljeselskapet Rosnef og de facto Putins finansielle sparegris når det gjelder finansiering av prosjekter som tas på utsiden av statsbudsjettet (som Putins luksusbolig ved Svartehavskysten).

Dette er altså de fem mennene som mange mener er Putins viktigste sparringspartnere. Hva betyr deres perspektiv og overbevisning for presidentens egen verdensforståelse?

Personlig synes jeg det forklarer en god del om hvorfor Putin handler som han gjør.

Det nedstemmende er at femerbanden har mest å tjene på at Putin blir sittende. Sjansen for en palassrevolusjon med opphav i den innerste kretsen virker liten. På den annen side – de hemmelige tjenestene har spilt en sentral rolle i tidligere maktskifter i Kreml.

I Putins innerste krets er alle tre tjenestene til stede (FSB, GRU, SVR). Jeg vil gå nærmere inn på de hemmelige tjenestene og deres rolle internt og eksternt i en senere nerding.Tidligere oppdateringer og tema-artikler finner du på: www.orjankarlsson.com

Klikk på ‘Blogg.’

Bilde: Mariupol, før og etter bombing (NYT)

Dag 15 (Tema: Militær taktikk 101)

«There are few things more depraved than targeting the vulnerable and defenseless. The UK Government will hold Putin to account for his terrible crimes.» Statsminister Boris Johnsons reaksjon på meldingen om at en barneklinikk er bombet i Mariupol.

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

Kina kommer med mer klar tale om hva de mener om NATO/EUs sanksjoner mot Russland. En talsmann for president Xi anklaget NATO for å bringe konflikten mellom Ukraina og Russland på bristepunktet (NRK). Som nevnt i en tidligere oppdatering, er nok kineserne også bekymret for hvor stor effekt de økonomiske sanksjonene har. Kinas økonom mot Europa/USA er veldig åpen. Det gjør landet sårbar for lignende tiltak en gang i fremtiden.

New York Times melder at republikanere som tidligere har kritisert Ukraina, nå går offentlig ut og bedyrer at sier at de stiller seg bak kampen mot Russland.

Vadym Denysenko, en av rådgiverne til Ukrainas innenriksminister, sier at landet må stå imot Russland i 7-10 dager til. Det mener han vil være nok til å hindre at Russerne får en seier som de kan bruke som forhandlingskort (for eksempel at Kyiv faller). (Euractive).

Euractive melder også at Tyskland nå skal starte opp sine gamle kullkraftverk i et forsøk på å forebygge konsekvensene om Russland skulle stenge av gassen. For Tyskland, som lanserte begrepet ‘Energivende’ for å beskrive overgangen fra fossil til grønn energi, mot dette være en bitter pille å svelge.

Ukrainske myndigheter rapporterer at den ødelagte kjernereaktoren i Tsjernobyl har mistet strømforsyningen. Dette skjedde etter russiske soldater tok over anlegget. IAEA (Det internasjonale atomenergibyrået) beskriver situasjonen som alvorlig.

Under overskriften ‘En venstreside uten svar’ retter VG søkelyset mot Rødt og SV. Punchline er at særlig partiene til venstre sliter med å få politikken sin til å stemme med det nye sikkerhetspolitiske terrenget i Europa. Når den ellers så veltalende Moxnes utfordres på om Norge kan stå imot et russisk angrep uten NATO, blir han svar skyldig.

Jeg synes selve spørsmålsstillingen er interessant. For tre uker siden ville denne typen spørsmål blitt avfeid som ‘hypotetisk.’ Nå er problemstillingen noe partiene langs hele det politiske spektrumet må ta inn over seg.

Aftenposten hadde i går en livsending der avisen stilte spørsmålet om vi kunne forutsett krigen i Ukraina. Journalist Kristoffer Rønneberg skriver at ‘på mange måter starter denne historien i 2014 med demonstrasjonene på Maidan-plassen og russernes innmarsj på Krim og støtte til separatistene i Luhansk og Donetsk.

Jeg sitter selvsagt ikke på noen fasit, men starten på Rønnebergs historie er nærmere midten av min egen fortelling. Putins tale på sikkerhetskonferansen i München i 2007 var det første, klare faresignalet. Invasjonen av Georgia 2008, herunder støtten til utbryterne i Sør-Ossetia, var det neste. Og etter Krim i 2014, fikk vi se russernes brutale bruk av militærmakt i Syria.

Oljeprisene falt over 10% da Ukrainas president Zelensky i går ettermiddag antydet at han kunne være villige til å inngå kompromiss i forhandlinger med Russland. (De fleste medier).

NYT melder at over 13.000 anti-krig protestanter så langt har blitt arrestert i Russland.

Matvaresikkerhet: Ukrainske myndigheter har bestemt at det fra i dag og ut året er eksportforbud fra landet på sukker, salt, kjøtt, rug, hirse, bygg og bokhvete. For å sette dette eksportforbudet i kontekst: Russland og Ukraina ståt til sammen for 30% av verdens hvete og bygg-eksport (CNN, NRK m.fl).

Dagens (diplomati-) nerding:

Det rapporteres fra Moskva at utenriksminister Lavrov i dag (torsdag) skal møte sitt ukrainske motstykke Kuleba i Tyrkia (BBC). Det er mange som gjør seg betraktninger om hva vi kan vente oss av et slikt møte, og disse varierer fra ‘svært lite’ til at møtet kan være en ‘lovende start’ på veien mot en løsning.

For de som måtte være interessert, her er mine tanker om saken. Jeg funderer på om Ukraina nå nærmer seg en ‘finsk løsning’? Med dette mener tenker jeg på situasjonen som Finland befant seg i etter vinter- og fortsettelseskrigen mot Sovjet i 1939 på begynnelsen av 40-tallet.

Finnene måtte til slutt avstå territorium og forholde seg nøytral. På den annen side beholdt landet sin suverenitet, og kunne bygge opp sitt eget forsvar og ivareta sin utenriks- og forsvarspolitikk. I dag er landet medlem av EU, har et tett samarbeid med NATO og besitter et forsvar som flere land i Europa misunner dem.

Jeg tror Ukraina kan følge en tilsvarende rute som Finland: Landet vil etter alle solemerker bli EU-medlem. Om Ukraina går med på å stå utenfor NATO (men beholde et like tett samarbeid med alliansen som Sverige og Finland) i tillegg til å avstå noe territorium (Krim til Russland og en mulig spesiell status for Luhansk og Donetsk) – kan det by seg en diplomatisk løsning.

Ukraina har allerede, som finnene under vinterkrigen, satt seg i respekt hos russerne (og en hel verden). Om landet fortsetter sin demokratiske utvikling, kan Ukraina i fremtiden ta en sentral og stabiliserende rolle i Øst-Europa. Og om regimet og politikken i Kreml en dag skifter til noe mer demokratisk, kan også muligheten for et NATO-medlemskap komme på bordet igjen.

Sannsynlig? Jeg mener det, men å gi fra seg territorium sitter nok langt inne hos Zelensky og det ukrainske folk. For, kan en slik innrømmelse sette en slags presedens for russisk aggresjon i fremtiden? Etter 2014 ville jeg ment det, nå er situasjonen en annen. Russerne vet nemlig hva de har i vente av både sanksjoner, motstandskamp og våpenhjelp om de prøver seg på Ukraina eller et av de andre, tidligere østblokklandene. Verden av i dag er ikke som i går.

Militært situasjonsbilde

Russisk propagandamaskin i høygir: I de siste dagene har russerne påstått at de finnes kjemiske våpen eller hemmelige amerikanske laboratorium i Ukraina. Dette er en erketypisk fremgangsmåte fra Russland for å skape et grunnlag (pretext) for videre militær handling. Et klassisk neste steg er en ‘falsk flagg-operasjon’ der russerne iscenesetter en situasjon som bekrefter de falske ryktene de allerede har spredd. Dette skjedde i forkant av invasjonen, da russerne hevdet Ukrainske styrker drev med sabotasje og drap i Luhans og Donetsk. Om det dukker opp nyheter langs disse linjene: Vær kritisk. Søk flere kilder. Carry on.

Det er ikke lengre enighet mellom USA, Tyskland og Polen vedrørende overleveringen av MiG29 til Ukraina. I en uttalelse avviser Pentagon at dette kommer til å skje nærmeste fremtid. Dette er en av de første, synlige uenighetene mellom allierte siden krigen startet. (theGuardian).

Den britiske forsvarsministeren meddeler at Storbritannia skal øke våpenhjelpen til Ukraina.

Russland har helt siden begynnelsen av krigen hevdet at soldatene som er sendt til Ukraina er profesjonelle; altså yrkessoldater. Nå har Kreml innrømmet at dette ikke er tilfellet. Innrømmelsen kommer etter at vernepliktige og reservister er tatt til fange av ukrainske styrker. Tidligere har Kreml tilbakevist disse påstandene som propaganda og desinformasjon (Berlingske Tidene).

Samme avis har også en interessant artikkel der de militæranalytiker Kristian Lindhardt er intervjuet. Forskeren er bekymret for at ‘vi vurderer krigen med våre følelser og på den måten ikke anerkjenner krigens realitet.’ Med dette mener Lindhard at vi har en tendens til å forsterke alt som virker som fremgang for Ukrainerne, mens vi ignorerer eller legger mindre vekt på det motsatte. Et eksempel er kolonnen med russiske kjøretøy som nå har blitt et symbol på russisk inkompetanse. Er vi sikker på det forholder seg slik, eller ønsker vi bare det skal være sant? (Berlingske).

BBC melder at en fødsels- og barneklinikk skal være truffet i et flyangrep i Mariupol. De første meldingene er at minst 17 personer skal være skadet i angrepet. Ordføreren melder at minst 1170 personer så langt er drept i russernes angrep. I Mariupol begraves de døde nå i massegraver.

Kampen om Kyiv: Janes Defence, theGuardian, BBC m.fl. har alle oppdateringer om kampene rundt Ukrainas hovedstad. De ukrainske styrker holder fremdeles stand mot russiske avdelinger i den nordvestlige delen av Kyiv. Forsvarsdepartementet anslå at forsvarerne står ovenfor minst seks bataljonkampgrupper (se temakapittel om militære organisering). Øst for byen er også russiske styrker på fremmarsj. Like bra går det ikke for det russiske flyvåpenet. Bare siden 7. mars skal russerne ha mistet minst 3 Su-34 (se gårsdagens oppdatering).

Tema – Militære taktikk 101

I dagens nerding ser jeg nærmere på militær taktikk og manøvrering. Altså hvordan styrkene blir disponert (satt ut) på slagmarken. For de som har lest litt krigshistorie, er dette den type planer som sjefen for en bataljon, en brigade eller en armegruppe som den vi ser i Ukraina, legger for å nå de målsetningene han er gitt.

For den enkelte soldat, stridsvogn eller kompani kan det det store bildet virke uklart. Men om man ser teateret (fra engelsk – theater of war) i et fugleperspektiv – faller bitene på plass.

Ordet ‘manøver’ benyttes for å beskrive en avdelings bevegelser for å nå et strategisk mål. Varianter av dette ordet er ‘flåtemanøver’ og ‘feltmanøver.’

Begrepet «manøverkrigføring» dukket opp i NATO-doktrinene på begynnelsen av 80-tallet. Konseptet beskriver hvordan mobile avdelinger skal slå til mot fienden på de punktene hvor fiendens styrker er svakest.

Konseptet så dagens lys fordi NATO innså at alliansen i Europa var underlegen Warszawapakten både i antall soldater, stridsvogner og kampfly. En front-mot-front konfrontasjon ville gi dårlig odds for Vesten. Manøverkrigføringen ble foreslått som en løsning, og doktrinen henter nok inspirasjon fra de erfaringene som tyske panserstyrker gjorde seg under 2. verdenskrig (bliztkrieg).

Under angrepet på Polen i 1939 og Frankrike i 1940 var det ofte slik at tyske panserstyrker slo til på et begrenset frontområde. På den måten klarte de å bryte gjennom forsvarslinjen og fortsette videre inn ‘på dypet.’ Før forsvarerne rakk å innhente dem, nådde de tyske styrkene frem til de avdelingene som lå bak fronten, som forsyningsavdelinger (drivstoff og ammunisjon) og kommandoområder. Disse ble overrasket og ofte satt ut av spill (panzersjokk).

Biografiene om Heinz Guderian og Hans von Luck er interessant for de av dere som ønsker å nerde videre om stridsvogntaktikk.

Greit det, Ørjan. Men hva har gamle tyskere å gjøre med sitasjonen slik den utspiller seg i Ukraina?

Som jeg har nevnt tidligere, så har russerne rundt 127 bataljonsstridsgrupper i landet. Dette er i utgangspunktet selvforsynte og veldig manøvrerbare avdelinger (den fastfrosne kolonnen utenfor Kyiv forteller riktignok en annen historie). I øst er det derimot mer bevegelse, og nå nærmer jeg meg (endelig) poenget.

En av de mest klassiske militærmanøvrene er ‘knipetangsmanøver’, et ord som også har funnet vei til hverdagsnorsken. Militært sett er målet med en slik manøver å avskjære fiendens forsyningslinjer og stenge/isolerer motstanderens avdelinger inne i et gitt område. Om du ser for deg en knipetang (den typen som har en hull i midten) får du et godt bilde av hvordan dette fungerer.

Når nebbet på tangen knepper sammen, er fienden fanget i en ring av (panser)stål.

Dagens bilde til denne oppdateringen er et kart som viser troppeforflytninger og angrepsakser i Ukraina. Her har du mulighet til å se eksempelt på en mulig knipetangsmanøver frosset i tid.

Finn de to stiplede linjene. Disse peker mot Dnipor som spiller hovedrollen i denne historien.

Om de russiske styrkene fra Kharkiv i nord og Melitopol i sør møtes i Dnipor, kan de klare å innsirkle den ukrainske forsvarslinjen i Donbas og Luhansk. På den måten blir disse avdelingene avsondret fra forsyninger og forsterkninger.

For Ukrainerne er et mottrekket å kraftsamle styrkene og gjøre et forsøk på å slå seg gjennom frontlinjen. En angriper som prøver på dette, vil forsøke å finne det punktet i fiendens forsvarslinje som er svakest (som tyskerne gjorde i Polen og Frankrike). Ofte er dette et punkt med liten dybde. Med ‘liten dybde’ menes det at det ikke ligger flere fiendtlige avdelinger i stillinger bak den første linjen.

Andre faktorer som har betydningen for en angriper, er om forsvarerne kan be om ildstøtte (artilleri, fly eller bombekastere), og om området foran stillingen er minelagt eller har andre hinder (piggtrå, kråketær etc).

Har man tid til å kartlegge området før selve angrepet, kan en rekognoseringspatrulje sendes ut.

I dagens krigføring er situasjonsforståelsen, for eksempel ved hjelp av satellittbilder, mye bedre enn tidligere. Men det er egenskaper ved både terreng og fiende det kan lønne seg å utforske ved hjelp av oppklarings- og rekognoseringspatruljer.

En tommelfingerregel når man skal angripe en fiendtlig forsvarsstilling, er at den angripende styrken bør være minst tre ganger større den som forsvarer. I et angrep på by er forholdstallet nærmere 1 til 10. Det kan du lese mer om i temaet om urban krigføring (Dag 5).

Takk for at du fremdeles henger med.

Bilde: Kart over Ukraina med manøverpiler.

Dag 14 av (Tema: Kjernevåpen)

«If Sweden were to choose to send in an application to join Nato in the current situation, it would further destabilize this area of Europe and increase tensions.» Sveriges statsminister Magdalena Andersson, 08.03.2022

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

Både USA og Storbritannia stadfester at de vil kutte all import av russisk olje og gass. Den amerikanske innkjøpsstoppen vil bli iverksatt rimelig raskt, mens britene trenger tiden ut 2022 til å redusere sin avhengighet av energi fra øst. «We will not be part of subsidizing Putin’s war,» sier president Biden i en uttalelse (theGuardian). Russland kan gjengjelde ved å stenge tilgangen på energi allerede nå.

I en følelsesladet tale til Underhuset i Storbritannia brukte president Zelensky retoriske grep fra Churchills berømte tale: Ukraina ikke vil gi seg, uansett hva som skjer. Vi vil kjempe i luften, på bakken, på strendene og i skogene. Etter talen fikk Zelensky stående ovasjon av de britiske folkevalgte (BBC, theGuardian mfl).

Financial Times advarer at begrenset eksport til Russland, kombinert med høye oljepriser kan føre til en resesjon i Europa.

MacDonalds, Starbucks og Coca-Cola slutter seg til rekken av vestlige bedrifter som trekker seg ut av Russland.

FN justerer tallet på flyktninger som har forlatt Ukraina til over 2 millioner (UNHCR).

NRK melder at president Zelensky åpner for å diskutere Krim og Luhansk/Donbas med Russland. Det understrekes samtidig at dette ikke er en indikasjon fra Ukraina om at landet er villig til å avstå disse områdene.

Gassprisene i USA er nå på sitt høyeste siden 2008 (NYT).

En journalistene fra New York times har de siste dagene kun forholdt seg til krigen slik den ser ut fra Russland. Inntrykket kan kort oppsummeres med: Orweliansk, med begrepet ‘Special military operation’ som kroneksemplet på newspeak.

Nettstedet Euractiv retter et kritisk blikk mot EU, som stenger ut de russiske kanalene Sputnik og RT. Euractive konkluderer med at: «Mature democracies should have little to fear to give authoritarian voices the word if they are self-confident about their shared values. Shutting the door to different views is often a sign of weakness, as it means you do not trust your citizens to critically process information.»

Verdens helseorganisasjon (WHO) melder at angrep på ukrainske sykehus, ambulanser og andre helsesenter har økt den siste tiden. WHO advarer om at landet er i ferd med å gå tom for viktige legemidler og medisiner som insulin og blod.

USAs handelsminister, Gina Raimondo, sender en advarsel til kinesiske selskaper som ikke følger den amerikanske sanksjonslinjen mot Russland. I verste fall kan USA stenge produksjonsfasiliteter og/eller begrense tilgang på tekniske komponenter som de kinesiske firmaene er avhengig av.

Militært situasjonsbilde:

Scott Berrier, sjefen for USAs Defence Intelligence Agency, anslår russiske dødsfall til å ligge et sted mellom 2000 og 4000. «Russerne hadde en dårlig plan,» er hans korte oppsummering av krigen så langt (BBC).

På en høring i kongressen sa CIAs sjef, Ted Burns, at Putin planla å innta Kyiv på to dager. Burns beskrev den russiske presidenten som en person som har: «stewed in a combustible combination of grievance and ambition for many years.» (theGuardian/NYT).

Nok en gang er russiske styrker anklaget for angrep på sivile i Ukraina. I Mariupol blir russerne beskyldt for å rette bombekasterild mot flyktende ukrainere, mens en minibuss med lærere skal ha blitt skutt på da den var på vei til en barnehage i nærheten av Mykolaiv.

Dette er bare to av flere hendelser, men de er betegnede for det som rapporteres daglig (theGuardian). Tidlig om morgen den 9. mars meldes det at over 21 sivile skal være drept i et russisk flyangrep i Sumy (CNN).

USA og Polen diskuterer nå om/hvordan gamle russiske kampfly (MiG29) som eies av Polen kan flyttes over grensen til Ukraina. Dette er ikke bare ‘plug and play.’ Selv om ukrainske piloter kommer over grensen for å hente flyene, er det godt mulig de trenger ekstra opplæring, da de polske MiG’ene kan være utstyrt med andre/oppdatert instrumenter sammenlignet med den modellen pilotene kjenner.

Om Polen lykkes med å overføre jagerflyene til det ukrainske luftforsvaret, er det et ønske om at Polens østlige grensen må forsterkes ytterligere med allierte jagerfly (CNN). Sven Holstmark ved Forsvarets Høgskole er sikker på at disse flyene til slutt vil havne i Ukraina (DB).

I en beslektet sak melder VG (CNN) at USA nå skal sende Patriot-missiler til Polen. Patriot er ansett som et av de mest sofistikerte antiluft-systemene i verden, og er også i stand til å skyte ned mindre mål som de relativt saktegående kryssermissilene.

New York Times beskriver hvordan de europeiske statene på grensen til Russland ikke lengre er like bekymret for styrkeforholdet mellom øst og vest.. Militær styrke dreier seg ikke bare om antall, er en av konklusjonene etter 14 dager med krig i Ukraina.

Janes Defence melder at det russiske kampflyet (multirolle) Sukhoi Su-35S ‘Flanker-E’ er observert på himmelen over Ukraina. Flyet er utstyrt med raketter som søker seg inn på bakke-til-luft installasjoner. Flyets oppdrag er mest sannsynlig å ødelegge eller sette ut av spill Ukrainsk luftvern, muligens som en innledning til et større luftangrep.

Militæreksperter som theGuradian har snakket med, mener at russerne nå har fått orden på sine logistikkproblemer og kan igangsette et større angrep i løpet av få dager.

Dagens nerding tar for seg et mindre hyggelig tema: Kjernefysiske våpen. En liten disclaimer før jeg fortsetter: Jeg er verken fysiker eller CBRN-ekspert. Min ambisjoner med denne artikkelen er å gi en lettfattelig ‘rett i koppen’ forklaring på et ubehagelig og komplekst tema.

Så får du som lese avgjøre om jeg lykkes.

I løpet av Ukraina-konflikten har president Putin spilt atomkortet to ganger. Første gang var allerede på dag 1 av krigen. Da hevdet Putin at en del av rasjonale for å angripe Ukraina var at landet hadde kjernevåpen. Sannheten er, som jeg skrev for fjorten dager siden, at Ukraina frivillig gav fra seg disse våpnene som en forutsetning for å bli selvstendig stat i 1990.

Neste gang kjernevåpen kastet sin skygge over den pågående krigen, var da Putin advarte NATO om at det ville få konsekvenser uten sidestykke om alliansen blandet seg inn i konflikten. Mange tolket ‘uten sidestykke’ som «Kremlsk» for kjernevåpen.

Vi kan grovt dele kjernevåpen inn i to brukskategorier; strategisk og taktisk. Strategisk kjernevåpen er de kraftigste våpnene. Disse våpnene blir ‘levert’ av interkontinentale raketter, ballistiske missiler skutt ut fra ubåter, eller sluppet fra fly.

Hva skal til for at kjernevåpen tas i bruk av Russland? Retuers har nylig publisert en artikkel om dette temaet. Det byråkratisk klingende dokumentet «Basic Principles of State Policy of the Russian Federation on Nuclear Deterrence,» understreker at det er presidenten som gir ordren om at kjernevåpen skal brukes.

Som sitt amerikanske motstykke, har Putin alltid med seg atomkofferten sin. I USA kalles kofferten «The football» mens russerne kaller sin dommedagsboks for «Cheget.»

Presidentens ordre om å benytte kjernevåpen går direkte til generalstaben, som ved hjelp av aktiveringskoder initierer angrepet. Dette gjøres ved at autorisasjonskoder sendes til kommandantene ved utvalgte utskytningsbaser. En slik løsning muliggjør at man kan avfyre det begrenset antall missiler. En annen mulighet kalles ‘perimeter’ og aktiverer alle landbaserte kjernevåpen for umiddelbar utskyting. Dette er den store, røde knappen.

Hvilket scenario kan rettferdiggjøre et helt eller delvis russisk kjernefysisk angrep? Dokumentet jeg refererte til lengre opp, skisserer fire scenarioer:

1) Kjernevåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen blir brukt mot Russland eller landets allierte.

2) Det er indikasjoner på at et kjernefysisk angrep er iverksatt mot Russland.

3) Det er utført angrep på regjeringsfasiliteter eller militære baser som kan påvirke Russlands evne til å gjengjelde.

4) Bruk av konvensjonelle våpen mot staten Russland når statens overlevelse står på spill.

Dette er jo ikke lystig lesning, så nå kan det være greit å ta et steg tilbake. Strategiske kjernevåpen har egentlig ingen militær verdi. De tilhører den politiske sfæren der det er viktig å opprettholde ‘terrorbalansen’, mellom stater som har nok våpen til å utslette hverandre flere ganger.

Under den kalde krigen var navnet på denne doktrinen eller tankesettet: MAD – Mutually Assured Distruction.

Et kjernevåpen er heller ikke bare et kjernevåpen. Overordnet deles disse våpnene inn i kategoriene fusjon- og fisjonvåpen. Fisjonsvåpen er kanskje det vi forbinder med kjernevåpen -; nemlig atomvåpen/atombomben (A-våpen).

Bombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki fisjonsvåpen. Disse har en enorm ødeleggelseskraft og avgir også dødelige doser radioaktiv stråling.

Den andre kategorien, fusjonsvåpen, finnes i hovedsak i to kategorier: Hydrogenbomber og Nøytronbomber. Hydrogenbombene har den kraftigste sprengkraften av alle kjernevåpen, men avgir langt mindre stråling enn atomvåpen(fisjon).

Det finnes egentlig ingen øvre grense for hvor kraftig en hydrogenbombe kan bli. Det kraftigste våpenet som er detonert, er russiske ‘Tsar Bomba’ over Novaya Zemlya i 1961. Amerikanerne kalte bomben for ‘Big Ivan.’ Sprengkraften var på 50 megatonn eller utrolig 3.800 ganger kraftigere enn Hiroshima-bomben.

En annen variant av fusjonsvåpen er nøytronbomben. Dette våpenet avgir kraftig stråling, men har begrenset sprengkraft. Noe usmakelig kan man si at en nøytronbombe dreper alt liv, men lar bygningene stå.

En siste kategori er det som omtales som ‘skitten bombe.’ Dette er ikke et kjernevåpen, men et våpen som bruker konvensjonelt sprengstoff til å spre radioaktivt materiale (for eksempel avfall fra en reaktor) over et begrenset område.

Som nevnt tidligere, så skiller vi mellom strategiske og taktiske kjernevåpen. Strategiske våpen ble nevnt innledningsvis. Et taktisk atomvåpen er et våpen beregnet for et mindre, geografisk område.

Dette er små fisjonsvåpen som kan skytes ut som artillerigranater eller i missiler. Ødeleggelsen er begrenset (relativt til de strategiske). Forestill deg at du istedenfor for å utslett en storby, «bare» ødelegger et kvartal.

Teoretisk sett er det altså mulig å bruke taktiske atomvåpen mot en militær motstander uten at et slik angrep gir for stor følgeskade (igjen, alt er relativt). Virkeligheten er en annen. Om en part i en konflikt tar i bruk et slikt våpen, vil motparten svare med samme mynt, noe som igjen fører til motsvar osv. Til slutt kan en taktisk trefning eskalere til en strategisk storkrig.

Det beste eksempelet vi har på en slik eskalering i bruken av masseødeleggelsesvåpen, er bruken av giftgass under 1. verdenskrig.

Kjernevåpen er med rette ‘den siste, røde streken’ i en konflikt. Forhåpentligvis vil vi aldri komme til det punktet. Det er derfor fordømmelsen var så unison da presidenten for verdens største kjernevåpenmakt truet med å ta i bruk slike våpen.

Filmen Wargames fra 1983 gir et øyeblikksbilde av frykten for atomkrig under den kalde krigen. I filmen simulerer en supercomputer alle mulige atomkrigscenarioer mellom USA og Sovjetunionen, og konkluderer med følgende:

A strange game. The only winning move is not to play.

Konklusjonen er like sann i dag som den var i 1983.

Bilde: Wargames (1983).

Dag 13 (Tema: Bokstaven ‘Z’ og Hviterussland)

«No communication, no water, no electricity, no food in stores. Ships, artillery, planes are shooting. The population is already on the edge. But we’re holding on. I have no words, this is a living hell.» En av prosjektlederne til HALO -en frivillig organisasjon som driver med minerydding i Mariupol. 06.03.2022

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

Moldova har nå bedt om en hurtigbehandling av EU-medlemskap (VG m.fl.) Tidligere har altså Ukraina og Georgia søkt. Moldova har noe annet til felles med Ukraina og Georgia. Landet har også en uavklart grensetvist.

For Moldova er det snakk om Transnistria, som ifølge FN er moldovsk territorium. Russland har anerkjent Transnistria og bidrar med økonomisk støtte. I Ukraina har jo Russland annektert Krim og støttet løsrivelsen av Luhansk og Donetsk. I Georgia har de gjort det samme med Sør-Ossetia, der russerne også har utstasjonert militære styrker. Dette gjør det umulig for de tre landene å søke NATO-medlemsskap. Mønsteret er tydelig.

De humanitære korridorene som skulle opprettes for tredje gang, viste seg kun å gi flyktningene mulighetene til å reise til Russland eller Hviterussland (NRK). President Zelensky kalte løsningen «immoralsk.» På Dagsnytt 18 mener NRKs Simen Ekern at selv presidenten i diplomatiets hjemland Frankrike, president Makron, nå begynner å bli desillusjonert med Kreml.

Ukrainas infrastrukturminister, Oleksander Kubrakov, anslår at skadene som følge av Russlands invasjon så lang beløper seg til 10 milliarder dollar.

FN har oppgradert tallet på flyktninger til 1.7 millioner. Halvparten skal være barn (UNHCR).

Antony Blinken, den amerikanske utenriksministeren, er på rundtur i Baltikum. Han har allerede rukket innom Latvia og Litauen der han forsikrer landet om NATO støtte om behovet oppstår. I dag går turen til Estland (theGuardian).

Nettsedet Euractive har gjort seg noen interessante betraktninger knyttet til russisk desinformasjon. På lederplass (The Brief) mener de at Vesten burde forstått at noe var på gang da media lojale til Kreml økte bruken av ordene “genocide” med mer enn 500% og ‘Nazi’ med mer enn 290% i de tre månedene som ledet opp til krigen.

Det er lett å være etterpåklok, men Euractives observasjoner kan være nyttig som et innspill til hva som kan indikere at en ny konflikt er under oppseiling.

E24 melder at Forbundskansler Olaf Scholz avviser å stanse import av russisk olje, da et slik tiltak vil ramme den tyske befolkningen for hardt.

Financial Times har en interessant artikkel knyttet til cyber/internett. Konklusjonen er at som følge av at verden i mye større grad enn i tidligere kriger er sammenkoblet, er forløpet i den konvensjonelle krigen raskere. FTs punchline er at cyberkrig på ingen måte har erstattet konvensjonell krigføring, den kommer i tillegg.

I går meldte jeg at Danmark øker forsvarsbudsjettet opp til 2% av BNP. I dag kan Janes Defence fortelle at Polen sikter mot 3% BNP, mens Kina øker sitt budsjett med 7.1% fra i fjor.

Lviv, den største ukrainske byen vest i landet, nærmer seg nå bristepunktet for hva den kan håndtere av flyktninger. Det er byens ordfører som melder dette til media. Det oppholder seg nå ca 200.000 flyktninger i byen, mens 50.000 passerer gjennom Lviv hver dag. Lvivs befolkning er til vanlig 820.000.

NRK melder mandags kveld at det tredje møtet mellom ukrainske og russiske myndigheter har ført til en viss fremgang vedrørende organiseringen av de humanitære korridorene. Det gjenstår å se om enigheten får noe praktisk betydning.

Den russiske visestatsministeren advarer at Russland kan slå tilbake mot vestlige sanksjoner ved å kutte tilgangen av Gass til Europa (BBC). Advarselen kommer samtidig som EU nå varsler at de er i ferd med å legge en plan for hvordan energiavhengigheten til Russland kan reduseres eller kuttes helt innen 2030.

(BBC og flere andre medier). Mandag ettermiddag skal Kreml ha fremsatt følgende krav for at russiske styrker skal trekke seg tilbake: Ukraina må skrive inn i grunnloven at landet ikke kan bli medlem av verken NATO eller EU.

Militært situasjonsbilde:

Både theGuradian og BBC har en sak om at generalmajor Vitaly Gerasimov skal ha blitt drept utenfor Kharkiv. Nyheten bekreftes av den uavhengige gruppen Bellingcat. Informasjonen om Gerasimovs død ble fanget opp i en samtale mellom to FSB-offiserer.

I samtalen spør en av offiserene om de kan fortsette dialogen over det krypterte ERA-sambandet, men får beskjed at dette sambandet ikke fungerer i Ukraina. Gerasimov skal være stabssjef for den 41. armegruppen. Blir nyheten om hans død bekreftet, er han den den andre generalen som har blitt drept under den russiske invasjonen av Ukraina.

Om det er slektskap mellom Vitaly Gerasimov og Putins stabssjef Valeriy Gerasimov, er usikkert. Begge kommer fra Kazan i Russland. Som noen kanskje husker, er Valeriy Gerasimov offiseren bak Gerasimov-doktrinen, den russiske varianten av hybridkrig (Tema dag 6).

New York Times sammenligner den pågående støtten til Ukraina med luftbroen inn til Berlin i 1948-49. I en skjebnens ironi bruker NATO nå russisklagede Antonov AN-124 transportfly til å frakte utstyr inn til Ukrainas nærområder, der materiellet lastes av og kjøres over grensen.

Så langt har de allierte gitt Ukraina 17.000 panservåpen (anti-tank). NYT rapporter videre at cybermission-teams fra USA nå er utplassert i forskjellige land i Øst-Europa der de samler etterretningsinfo og forsøker å kontre russiske, digitale angrep. Skyggekrigen er i full gang den også.

Angrepen mot de beleirede byene øst i Ukraina fortsetter, noe som gjøre det umulig for sivilbefolkningen å evakuere selv om de humanitære korridorene er åpne (BBC).

Forsvarets forum melder at både vernepliktige og foreldre den siste tiden har kontaktet Forsvaret med spørsmål om det er trygt å dra inn i førstegangstjeneste. Kan hende bør kommunikasjonen knyttet til vårt NATO-medlemskap tydeliggjøres? NATO er vår sikkerhetsgaranti. Men det er også en garanti som kommer med en kollektiv forpliktelse. Det er derfor vi sender soldater til Baltikum.

Amerikansk etterretning anslår at Russland nå har brukt bortimot 100% av den styrken de hadde oppmarsjert på grensen til Ukraina. Det utgjør omtrent 127 bataljonsstridsgrupper (se tema ‘militær organisering’ dag 11). I tillegg anslå amerikanerne at russerne har skutt ut 625 missiler, for det meste kort- og mellomdistanseraketter (theGuardian). For de som er ekstra interessert i etterretning, kan det være verd å merke seg hvor nøyaktig amerikanernes anslag er.

Mini-nerding: Bokstaven «Z».

De som har fulgt med på dekningen av krigen i Ukraina, kan ikke ha unngått å se bokstaven ‘Z’ malt eller markert med limbånd på russiske stridsvogner og kjøretøy. Bokstaven finnes ikke i det kyrilliske alfabetet (det russiske). Andre bokstaver som er observert, er O, X, A og V.

Militæreksperter mener ‘Z’ står for ‘Zapad’ som betyr ‘vest’ – sannsynligvis en referanse til hvor i landet enheten kommer fra. En annen forklaring er at ‘Z’-symbolet er synlig på lang avstand og blir brukt for å unngå at russiske styrker skyter på hverandre (såkalt ‘friendly fire’ – som leder tankene mine videre til ‘Murphys Law of combat operations’ der det heter at – «Friendly fire isn’t.»)

Bokstaven ‘Z’ har allerede blitt til et russisk symbol for krigen. RT (Russian Television) selger nå produkter med symbolet ‘Z’. Under den serbiske demonstrasjonen nevnt i gårsdagens oppdatering, ble symbolet brukt på flagg og klær, og den russiske gymnasiasten Ivan Kuliak ble refset etter å ha bruk symbolet under en medaljeseremoni i Doha. Kilder (CNN, theGuardian).

En mer skremmende referanse er romanen, og filmen, World War Z.

Dagens tema: Hviterussland

Vi må snakke om Hviterussland. Det største landet i Europa uten tilgang til hav. Landet som noen kaller det siste diktaturet i Europa. Nasjonen som har vært styrt sammenhengende av Aleksandr Lukasjenko siden 1994 (Putin ble først president i Russland i år 2000).

Det er ikke så ofte Hviterussland er i nyhetsbildet, men de siste par årene har det tatt seg opp. Landet fikk verdens øyne rettet mot seg i 2020 da politiker Sergej Tikhanovskij stilte som opposisjonskandidat mot Lukasjenko i presidentvalget. Like etter ble Sergej arrestert i forbindelse med en valgsamling. Hans kone Svetlana Tikhanovskaja, som før dette ikke hadde noen politisk erfaring, bestemte seg for å stille mot Lukasjenko. På valgdagen fikk den sittende presidenten 80% av stemmene, mens Tikhanovskaja fikk 10%.

EU godtok ikke resultatet og innførte økonomiske sanksjoner på medlemmene av regimet de mente sto bak valgfusk og voldshandlinger i forbindelse med valgkampen.

Tikhanovskaja flyktet til Litauen med barna like etterpå. Årsaken var at hun ikke følte seg trygg i Hviterussland. Fra et sparsommelig kontor i Vilnius viste Tikhanovskaja sitt politiske talent, og hun ble raskt en talsperson for demonstrasjonene som etter hvert spredte seg i Hviterussland.

Det er ikke usannsynlig at den høye andelen av unge demonstranter gjorde Lukasjenko urolig. Til slutt satte han inn sikkerhetsstyrker og militære mot sin egen befolkning.

Forutsigbart nok hevdet Lukasjenko at Vesten (EU) sto bak «folkeopprøret», og høsten 2021 gjorde han bruk av det samme virkemiddelet som Russland gjorde i 2015 – han transporterte flyktninger fra Midtøsten til Minsk og busset dem til grensen mot Latvia og Litauen (Hviterussland har ikke grense mot Estland).

Scenarioet som videre utspilte seg, er tilsvarende det Norge opplevde på Storskog i 2015. EU svarte med å skru til sanksjonene og flere land, inkludert Norge, sendte materiellstøtte til de berørte NATO-landene.

Da russiske tropper tok oppstilling på Ukrainas grense vinteren 2021-22, gikk det ikke lang tid før Hviterussland inviterte naboen i øst på besøk. Budskapet fra Minsk var at de to landene skulle gjennomføre felles militærøvelser. Resten av historien kjenner vi.

Russland og Hviterussland har ikke alltid vært bestevenner. Rett nok er landene medlemmer i forsvarsalliansen CSTO (se faktadel dag 7). Men i 2009 skar forholdet seg såpass at Hviterussland truet med å melde seg ut av alliansen.

Foranledningen til konflikten var den såkalte ‘melke-krigen’, der Russland forbød import av 1200 melkeprodukter fra Hviterussland. Begrunnelsen fra Russland var at produktene ikke innfridde et emballasjekriterium.

Dette kan høres trivielt ut, men Hviterussland eksporterte på den tiden 95% av sine melkeprodukter til Russland. Boikotten ble en katastrofe for næringen.

Årsaken til denne importstoppen var sannsynligvis et uttrykk av russisk misnøye med at Hviterussland, som på den tiden nærmet seg EU. Landet hadde nettopp blitt invitert med i EU’s Eastern Partnership, et fellesskap som jobber for å styrke båndene mellom EU og posts-sovjetiske land. På toppen av det hele hadde Hviterussland fått et utvidet lån fra International Monetary Fund (IMF).

Russerne var med andre ord ikke fornøyd med lillebror, og satte ned foten. Det gikk ikke langt tid før Hviterussland forsto at de egentlig ikke hadde noe valg, og fant veien tilbake til sin rolle som russisk vasall-stat.

Nå er altså Hviterussland rammet av de samme sanksjonene som Russland. Vi kan jo fundere på om Lukasjenko angrer på at han ikke tok kampen med naboen da melkekrigen raste som verst.

Tidligere oppdateringer og tema-artikler finner du på www.orjankarlsson.com

Klikk på ‘Blogg.’

I morgen (onsdag) blir det kun en kortere nyhetsoppdatering.

Dagens bilde – Bokstaven Z

Dag 12 (Tema: Desinformasjon som politikk)

“No country would have a greater impact on Russia than China joining the rest of the world in denouncing Russia’s aggression and applying the same sanctions. So far they have not.”
Australias statsminister Scott Morrison under en tale i Sydney 07.03.2022.

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

Putin og Erdogan har snakket sammen. Den tyrkiske presidenten ønsker å bidra inn i en fredsprosess. Putin er tydelig på at Russland kun deltar i en slik prosess om ukrainerne legger ned våpnene først. Det er lite som tyder på at president Zelensky går med på et slikt krav.

CNN meldte på søndag at ukrainske og russiske myndigheter skal møtes til nye forhandlinger mandag. Dette blir i så fall det tredje møtet mellom partene.

Nettstedet Euractive har en artikkel der de ser på muligheten for om det virkelig er mulig å ta Ukraina (og Georgia) hurtig opp som EU-medlem. Som regel tar en slik prosess 4-6 år. Men det finnes et unntak: Da Øst- og Vest-Tyskland ble gjenforent, ble den østlige delen av Tyskland tatt opp som en del av EU over natten.

Det samme nettstedet melder om en pro-russisk demonstrasjon i Serbia, der flere tusen demonstranter viste sin støtte til Putin og Russland på fredag (5. mars). Serbia er et av få land som ikke har innført sanksjoner mot Russland og Hviterussland. Tenketanken OBC Transeuropa spekulerer i om konfliktene i Ukraina kan «smitte over» på Balkan.

Byen Kherson er nå uten både strøm og vann, noe som gjør situasjonen veldig vanskelig for de sivile som fremdeles er i byen. Russiske styrker tok byen sist onsdag (BBC).

I forbindelse med utenriksminister Blinkens besøk i Moldova, ber Moldovas statsminister Maia Sandu om hjelp fra det internasjonale samfunnet – både når det gjelder flyktningene og for å få slutt på krigen (VG). Senere sammen dag advarer Blinken om at krigen i Ukraina kan bli langvarig.

For andre gang på like mange dager måtte evakueringen av Mariupol avbrytes fordi russiske styrker ikke overholdt våpenhvilen (theGuardian). CNN melder at det skal gjøres et tredje forsøk på å opprette humanitære korridorer fra 4 ukrainske byer i dag (mandag).

Tallet på flyktninger fra Ukraina er nå oppe i 1.5 millioner, ifølge UNHCR. Krigen i Ukraina kan føre til den største flyktningstrømmen siden 2. verdenskrig.

En tidligere rådgiver til president Biden hevder at Putin ‘lever i et ekko-kammer av ideologi.’ For mer om dette, se dagens tema-del.

SV i Oslo åpner for at partiet kan forandre sin alliansepolitikk. En beveggrunn for at SV i sin tid ble dannet, var nettopp motstand mot Norges medlemskap i NATO.

Oljeprisen er nå den høyeste på 13 år; 130 dollar (E24). Prishoppet må sees i sammenheng med at USA ser på muligheter for å kutte importen av russisk olje.

theGurdian melder at russiske myndigheter har beordret alle statseide selskaper om å bytte over til det russiske domenet ‘ru.’ Det spekuleres i om dette er et første steg i en prosess der Russland ønsker å koble seg av det globale nettet.

Militært situasjonsbilde:

Russiske myndigheter har, ifølge TASS, varslet høypresisjonsangrep mot ukrainske fabrikker. Russernes ‘høypresisjon’ har så langt vært tvilsomme saker. I tillegg er det ikke slik at alle fabrikker er legitime mål. Om russerne bomber vilkårlig, kan det være brudd på krigens folkerett.

Berlingske Tidene melder at den danske regjeringen vil øke forsvarsbudsjettet med flere milliarder kroner slik at Danmark når NATO-målet på to prosent av BNP.

Ukrainske myndigheter advarer mot at russerne nå forbereder et større angrep på byen Kharkiv. Kharkiv er den neste største byen i Ukraina. Den har et innbyggertall på litt over 1.4 millioner og har vært under konstant artilleri- og flyangrep i over en uke. Hvor mange som har klart å flykte fra byen, er uvisst.

Angrep på Kharkiv og Kyiv er ensbetydende med en blodig, urban krig (se også artikkel dag 5 – urban krigføring). Ifølge Wall Street Journal (som også VG henviser til), skal Russland nå være i ferd med å rekruttere syriske militære for å bistå i disse angrepene. Dette er styrker som har erfaring med urban krigføring etter over elleve år med borgerkrig. I den forbindelse kan det virke som om soldater fra syriske motstandsgrupper slutter seg til den ukrainske siden. Fra tidligere vet vi at Russland også gjør bruk av leiesoldater.

WSJ har også en artikkel der det hevdes at forsvarsminister Sergei Shoigu lovte president Putin en rask seier i Ukraina. Shoigu er med andre ord under press i Kreml. Den russiske forsvarsministeren går i uniform, men han har selv ingen militær bakgrunn.

Nettstedet Janes Defence melder at nederlandske myndigheter skal levere systemet ‘Thales Squire radar’ til Ukraina. Dette er et radarsystem som kan oppdage personell på bakken opp til ti kilometer unna, og stridsvogner/tynger kjøretøy på en avstand av 48 kilometer. Thales-systemet kan brukes til å lede artilleriild inn på disse målene.

CNN melder mandag morgen at USA og Polen nå drøfter hvordan de kan tilby MIG-jagerfly til Ukraina. President Zelensky har bedt om denne typen våpenhjelp. I en artikkel fra Reuters 4. mars hevdes det at ukrainske flyvåpenet fremdeles har en ‘signifikant’ del kampfly og helikopter intakt. Mig-29 og Sukhoi Su-27 er landets primære jagerfly, mens luft-til-bakke-angrepsfly er Su-24 og Su-25.

I morgentimene mandag kommer det melding om at ukrainske regjeringsstyrker skal ha gjenerobret byen Tsjuhujiv øst i landet (DB).

Dagens nerding. Jeg må komme med en liten advarsel først: Dagens tema er av mer filosofisk karakter, og jeg håper du leser det jeg skriver med kritisk blikk. Jeg sitter ikke inne med sannheten, samtidig mener jeg forfatter Timothy Snyders tanker er både interessante og relevante. Jeg har derfor tillat meg å drodle litt rundt teamet han tar opp.

Tema: Omskriving av historien – desinformasjon som politisk basis.

I det siste har det vært skrevet mye om desinformasjon, falske nyheter og propaganda. Desinformasjon er en integrert del av russernes rettferdiggjøring av krigføringen i Ukraina, og denne prosessen har fortsatt videre etter krigsutbruddet. Forskjellen nå er at desinformasjonen og propaganda i stadig større grad rettes mot egen befolking. Denne strategien fungerer fordi den russiske befolkningen i liten grad har tilgang på andre media enn de som er godkjent av Kreml.

For resten av verden er det annerledes. Når den russiske ambassadøren til FN går på talerstolen og hevder at Russland ikke angriper sivile mål, blir det bare tragikomisk. Men dette diplomatiske narrespillet har en viktig effekt. I Russland ser befolkningen det som en bekreftelse på at det faktisk er ‘Russland mot verden.’

Jeg har skrevet om desinformasjon tidligere, i innlegget om hybridkrig (se tema for dag 6). Dette innlegget skal handle om mer alvorlig. Nemlig hvordan desinformasjon og propaganda over tid utgjøre den politiske basisen og slik former et helt folks syn på verden.

Fenomenet ikke nytt. Hitlers tredje rike var bygd på en løgn. Men løgnen fant næring i en kollektiv følelse av det hadde blitt gjort urett mot Tyskland i oppgjøret etter 1. verdenskrig. Det er ingen tilfeldighet at Hitler fraktet den såkalte Compiègne vognen, jernbanevognen der Tyskland signerte våpenhvileavtalen etter 1. verdenskrig, tilbake til det eksakt samme stedet da han ba Frankrike signer kapitulasjonsavtalen i 22. juni 1940.

Det er mulig å se en parallell mellom Hitlers besettelse i å omgjøre uretten etter 1. verdenskrig med Putins kongstanke om å gjenopprette Russlands storhet som Sovjetunionens ubestridte leder under den kalde krigen.

Også demokratier kan rammes av retroaktiv historieskrivning. I USA ser vi dette i måten ytre høyre lager seg et narrativ (en historie) om hvordan valget i 2020 ble stjålet fra dem. Denne fortellingen bringer de nå med seg inn i årets mellomvalg og presidentvalget i 2024. Ytre høyre vil hevde at de har sannheten på sin side. At den hvite delen av befolkningen systematisk diskrimineres av de liberale elitene i Washington. At denne uretten rettes opp.

Stop the steal, mao.

En måte å tolke denne type politiske historiefortelling på, finner vi i forfatter Timothy Snyders bok «The Road to Unfreedom: Russia, Europe, America.» Snyder kaller Putins politikk for ‘Politics for eternity. En mulig norsk oversettelse kan være ‘stillstandspolitikk.’

I Putins Russland er det lite som forandrer seg annet enn forskjellene mellom fattig og rik. Propaganda har tatt over for praktisk politikk, og fienden (Vesten) er alltid den samme. Om du synes dette høres ut som Orwells 1984, har du rett.

Snyder kaller motstykket til denne politikken for ‘uunngåelighetspolitikk.’ Dette er en (naiv) tro på at samfunnet hele tiden (uunngåelig) beveger seg mot noe bedre.

Tenk bare på hvordan vi i Vesten ser på vår egen historie: Rett nok har det vært noen tilbakeslag her og der, men i sum har Europas historie vært en fremgangsmarsj fra de greske bystatene og frem til i dag.

Et motargument er at den samme fremgangen har brakt med seg et kapitalistisk system som langt på vei har ført til industrialisering og alvorlige klimaforandringer. Et motargument til motargumentet er at landene som scorer høyest på pressefrihet, lykke og demokrati alle ligger i Europa.

Ingen ting er enten sort eller hvitt, og Snyders modell er kun ment som et par briller du kan ta på deg for å se visse særtrekk ved verden.

Snyders tese er at USA nå er på vei fra den vestlige måten å se verden på, og over i ‘stilstandspolitikkens’ sfære. Det er i så fall dårlig nytt for oss alle.

Hva betyr ‘stillstandspolitikk’ i praktisk? For å forklare dette, låner jeg Snyders definisjon: «Eternity politicians (stillstandspolitikere) suppress facts in order to dismiss the reality that people are freer and richer in other countries, and the idea that reforms could be formulated on the basis of knowledge. The 2010s have seen the deliberate creation of political fiction – outsized stories that commanded attention and colonised the space needed for contemplation.»

Puting og Trump er begge mesterlige eventyrfortellere. De spinner en historie løselig basert på fakta og krydrer den med løgner, propaganda og referanser til en svunnen tid. Dette er historier for følelsen, ikke tankene. Vi blir revet med før vi rekker å reflektere over hva vi faktisk blir fortalt.

Over tid blir disse fortellingene til sannheter som forsteines og danner grunnmuren i samfunnet. Det er en årsak til at Putin ser på oppløsningen av Sovjetunionen som en av de største katastrofene i det 20’ende århundre. Sovjetunionen var stillstandspolitikkens foreløpige høydepunkt. En egen sfære av sirkulær tid der hver ny dag lignet den forrige, og ting sjeldent forandret seg, aller minst fiendebildet.

Denne måten å se verden, er fremmed for de som tror at utviklingen over tid beveger seg i riktig retning. Det er derfor ikke rart at vi i Vesten leter etter alternative forklaringer på hendelser som Putins invasjon av Georgia i 2008, annekteringen av Krim i 2014, valgpåvirkning av Brexit og USA, og nå krigen i Ukraina. Dette er hendelser som ikke passer inn i vårt verdensbilde/vår fortelling. Vi lar oss overraske over disse handlingene. Vi forstår dem ikke. De strider mot det vi tro/de vi forventer skal skje.

For de som derimot mener gamle mønstre gjentar seg, gir disse hendelsene mening. Fienden fra den kalde krigen er den samme fienden som i dag. Et eksempel på et slikt narrativ, og som sett fra vestlig hold virker helt urimelig, er at NATO har en langsiktig plan om å innsirkle Russland og til slutt knekke landet. I en slik kontekst gir invasjonen av Ukraina mening. Russland kjemper for sin egen eksistens. Konspirasjonsteorien har blitt en del av samfunnets fundament.

Kan vi finne et tidspunkt der verdenshistorien kunne tatt en annen kurs? Snyder hevder det. På 1991-tallet åpnet det seg en dør til en alternativ utvikling. Nemlig dagen da Boris Jeltsin klatret opp på en stridsvogn utenfor russernes ‘hvite hus’ under det mislykkede kuppet i Moskva 1991.

Det demokratiske eksperiment ble kortlevd, noe som kanskje er et uttrykk for hvor vanskelig det er for et land å komme seg ut av et stillstandspolitisk system.

Det er mange årsaker til at Russland forandret seg, men forble det samme som før muren falt. Oligarkene som etter hvert omga en stadig mer svekket Jeltsin, sørget for at presidentens etterfølger nyttårsaften 1999 var en de kunne ‘gjøre forretning med.’

Utad virket maktoverdragelsen mellom Jeltsin og Putin tilforlatelig. Innad i Kreml ble det allerede lagt planer for fortsettelsen. Slik sementert et skinndemokrati seg i Russland. Et skinndemokrati som for alle praktiske formål kunne vært tuftet på det sovjetiske Politbyråets uforanderlighet. Maktoverdragelsen hadde for øvrig et kodenavn: Operasjon etterfølger.

Siden den dagen oligarkene og Kremls sterke menn pekte ut ‘etterfølgeren’, har Putin holdt på makten, selv da han tok steget ned som statsminister. I dag er det Putin, ikke oligarkene som setter agendaen.

På det politiske området har Putin lykkes med å gjenskape en moderne versjon av det gamle Kremls makt- og styringsstruktur. Utad har han tviholdt på det gamle fiendebildet. Dette er stillstand i praksis.

Da er det kanskje passende å avslutte med presidents Jeltsins egne ord i hans fratredelsestale nyttårsaften 1999: «Jeg vil gjerne be om forlatelse. Jeg trodde vi kunne klare spranget til en lys fremtid i ett byks. Men vi beveget oss fremover ved å begå feil, ved å fatte ulykksalige beslutninger. Mange har opplevd enorme rystelser i denne vanskelige tiden.»

Kilde sitat – Vårt land.

Dagens bilde: Meet the new boss, not the same as the old boss…

Dag 11 (Tema: Militær organisering og klasevåpen)

«The United States, EU and NATO should pay attention to the negative impact of Nato’s continuous eastward expansion on Russia’s security.” Kinas utenriksminister Wang Yi samtale med USAs utenriksminister Antony Blinken.

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

Det har vært nye samtale mellom president Zelensky og president Biden. I tillegg til forsikringer om fortsatt støtte både økonomisk og i form av våpen, ble det diskutert nye sanksjoner mot Russland. Biden ønsker fremdeles ikke å vurdere muligheten for en ikkeflyvingessone over landet (New York Times).

Direktøren for Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) sier han har vært i kontakt med ledelse av kjernekraftverket som ble angrepet natt til fredag. Han bekrefter at driften nå går som den skal ved anlegget, men at det over tid er fare for mangel på kvalifisert personell.

Den israelske statsministeren Naftali Bennet møtte i natt president Putin for å snakke om krisen i Ukraina. President Zelensky har bedt Israel ta en rolle i meklingen. Bennet reiser videre til Tyskland for samtaler med den tyske kansleren (NRK / BBC).

Statsminister Boris Johnson har lagt frem en plan på seks punkter for, som Boris kaller det, ‘beseire Putin.’ I kort foreslår den britiske regjerningen følgende: Opprettet en internasjonal humanitær komite for Ukraina, støtte Ukraina i forsvarskampen, øke det økonomiske presset på Russland ytterligere, sørge for at det internasjonale samfunnet står imot en snikende normalisering av situasjonen, jobbe for en diplomatisk løsning – men bare med full støtte fra den ukrainske regjeringen, og avslutningsvis – tiltak for ytterligere å styrke sikkerheten og motstandskraften i NATO-landene. (Kilde: De fleste medier).

Johnsons plan er kanskje ikke revolusjonerende, men punktet om å unngå normalisering er et godt poeng. De fleste av oss kan vel kjenne på følelsen av at det nå har blitt for mye krig. Vi ønsker et friminutt. Til slutt stenger vi kanskje alt som har med konflikten å gjøre ute og gå videre med våre egne liv.

For de fleste av oss tror jeg dette allerede har skjedd med borgerkrigen i Syria. Etter elleve år er den knapt synlig i mediebildet, noe som gjør at Assad slipper unna med det meste i et allerede utarmet land.

Jeg tror at om Ukraina mister oppmerksomhet og støtte i Vesten, er det første trinn på stigen som leder til at Russland kan oppnå målsetningen sin.

På en markering i forkant av kvinnedagen 8.mars sa president Putin at sanksjonene mot Russland er det samme som en krigserklæring (VG m.fl).

Han truet samtidig med at Ukraina nå risikerer å opphøre som selvstendig stat.

Putin advarer også om at opprettelsen av en ikkeflyvningssone vil bli sett på som en krigshandling fra de statene som måtte delta i en slik ordning. (CNN). Dette er samme typen retorikk som den russiske presidenten gjorde bruk av da han reagerte på våpenhjelpen til Ukraina.

I en samtale med USAs Antony Blinken gjorde den kinesiske utenriksministeren Wang Yi det klart at konflikten må løses gjennom forhandlinger, ikke eskalering og sanksjoner. Yi understreket videre at Kina ville blokkere (i Sikkerhetsrådet) tiltak som blir sett på som eskalerende.

Noen av dere har kanskje lagt merke til den store mengden internasjonale studenter som de siste dagene har forsøkt å komme seg ut av Ukraina. Ukraina har nærmere 80.000 studenter fra Afrika, Midtøsten og Asia. Universitetene i landet blir sett på som gode, og en utdannelse ved et av dem kan være en nøkkel til jobb i Europa.

Mastercard og Visa, verden største kredittkortselskap, trekker seg nå ut av Russland, noe som ytterligere vanskeliggjør russeres økonomiske situasjon (CNN).

Elon Musk har lovet president Zelensky flere Starlinkterminaler som muliggjør kommunikasjon via satellitter.

FN anslår at over 1.3 millioner ukrainere nå har flyktet fra landet. Polen advarer om en humanitær krise av katastrofale dimensjoner. Utlendingsdirektoratet i Norge har understreker at alle ukrainere kan søke om beskyttelse i landet vårt. Ifølge statistisk sentralbyrå (SSB) bor det litt i overkant av 7.200 ukrainere i Norge.

Militært situasjonsbilde:

CNN melder tidlig på søndag at russiske fly skal ha bombet den ukrainske stridsvognsfabrikken Malyshev Factor i Kharkiv sønder og sammen. Som nevnt i Dag 4-artikkelen, har Ukraina produsert sine egne stridsvogner (T-84).

Ukrainske myndigheter har lagt ut en video på sosiale media som viser er russisk militærhelikopter bli skutt ned av en Stinger-missil. Videoen er videreformidlet av flere nyhetsmedier og har flere millioner visninger.

Den ukrainske utenriksministeren sier at mer enn 66.000 ukrainere som jobber i utlandet har returnert til landet for å delta i krigen. I tillegg kommer utenlandske frivillige. På bare få dager skal tilfanget til det ukrainske militære ha økt med nesten 100.000 soldater (Financial Times/theGuardian).

Flere norske og utenlandske medier har artikler med eksperter som mer eller mindre gjentar hverandre når det gjelder mulige utfall av krigen (russisk seier innen noen uker, langdryg krig, stillstand, diplomatisk løsning, russisk tilbaketrekning, år med okkupasjon (Afghanistan-scenario etc). Lite nytt, med andre ord.

En nyhetssak om at den mye omtalte kolonnen mot Kyiv egentlig bare har tatt en pause mens den forbereder seg til nytt angrep er ditto gammelt nytt (Dagbladet som refererer til en rapport fra Institute for the Study of War).

En pause, (eller omgruppering/ reorganisering) er bare en annen måte å uttrykke at de russiske styrkene har behov for forsyninger, vedlikehold og en ny plan.

En interessant forklaring på hvorfor en slik pause er nødvendig, kommer fra Frank Gardner, BBCs sikkerhetskorrespondent. Han foreslår at deler av det russiske militærets underprestasjon i Ukraina skyldes at styrkene har vært organisert i såkalte bataljonskampgrupper. Hva er det – spør du kanskje?

Her følger en liten pre-nerding før dagens hovednerde-tema. Det er på tide vi snakker litt militær organisering:

Veldig forenklet kan man si at (Hærens) avdelinger organiseres på følgende måte: Lag (8-15 soldater), tropp (25-40 soldater), kompani (80-200 soldater) og bataljon (700-1000 soldater) – tallene er omtrentlig og vil variere fra land til land (og forsvarsgren til forsvarsgren).

En tropp består da av 4-5 lag, et kompani av 4-5 tropper, en bataljon av 4-6 kompanier, og en brigade av (minst) 5 bataljoner og ulike støtte/spesialkompani. I Norge er Brigade Nord (Brigaden i Nord-Norge) den mest kjente brigaden vi har.

En Brigade er en komplett manøveravdeling (det betyr at den har alle de enhetene som skal til for å kunne operere selvstendig – altså både kampelementer og støtteelementer (forsyning, sanitet, luftvern, verksted etc).

En brigade har altså rene panserbataljoner og infanteribataljoner. Disse stridsbataljonene er igjen avhengig av drivstoff og støtte fra et drivstoffkompani eller for eksempel et verkstedkompani for å holde det gående over tid.

En bataljonskampgruppe, som det nevenes innledningsvis, er en selvstendig enhet – et slags miniunivers av måten en brigade er organisert på. Fordelen med en slik organisering, er at du får en rekke små men raske enheter som på eget initiativ kan avansere og dra nytte av at fienden gjør feil/motstanden bryter sammen. Men disse gruppene har lavere utholdenhet enn en brigade, og om planen om rask fremrykning ikke fungerer som ønsket, kan de fort møte veggen. Det er også mye vanskeligere for overkommandoen å koordinere 30 selvstendige kampgrupper enn for eksempel 6 brigader.

Om den russiske militærledelsen mangler evne til å utnytte potensialet i denne typen grupper, kan det være noe av forklaringen på at russernes første fremstøt mislyktes. Det kan igjen bety at de nå går tilbake til en mer kjent, men gammeldags struktur. En slik reorganisering tar tid.

Dagens tema: Klasevåpen

For en del år tilbake raste det en diskusjonen om klasevåpen burde forbys. Resultatet så langt er at 123 land helt eller delvis har sluttet seg til klasevåpenkonvensjonen, deriblant Norge. Verken USA eller Russland har signert. Det har heller ikke Ukraina. Det samme gjelder for land i vårt nabolag som Finland, Estland og Latvia.

Men hva er klasevåpen, og hvorfor bør disse forbys?

Enkelt forklart består et klasevåpen av en beholder som inneholder en mengde mindre sprengladninger (bomblets). Forestill deg en bombe, en artillerigranat eller en rakett som istedenfor å eksplodere når den treffer målet, heller åpner seg og drysser mange mindre sprengladninger over et større område.

Du husker kanskje det jeg skrev om termobariske våpen (vakuumbomber)? Der understreket jeg at våpenet en angriper bruker mot fienden må være presist (treffe det militære målet) og at effekten (sprengkraften) må stå i forhold til det som våpenet skal ødelegge (proporsjonalitet).

Problemet med klasevåpen, særlig om de brukes i byer, er at de rammer helt vilkårlig. De små sprengladningene kan falle ned hvor som helst. Ofte detonerer de heller ikke når de treffer bakken. Da er det en fare for at et barn eller andre sivile plukker ladningen opp fra bakken, med fatale konsekvenser.

De finnes to hovedtyper av klasevåpen. Den ene er den jeg har beskrevet i avsnittene over, altså en beholder som inneholder en rekke småbomber. En annen variant er at beholderen inneholder små miner.

Det er lett å forestille seg det militære bruksområdet for et slikt minevåpen: Tenkt deg at du får beskjed om at fienden har brutt gjennom frontlinjen og er på vei mot ditt område. Ved hjelp av såkalte cargo-granater som skytes ut med artilleri, legger du et minefelt mellom deg og den fremrykkende fienden. Som følge av dette, forsinker du fienden og kjøper deg selv tid til å planlegge et forsvar.

Problemet er bare det at du ikke har oversikt over hvor alle de små minene i granaten du skjøt ut, har blitt av. Et minefelt skal merkes på et kart slik at det kan fjernes etter en konflikt. Miner som slippes fra cargo-granater kan ligge skjult i bakken i flere år etter at krigen er over. Flere tiår senere kan en person som ikke engang var født den dagen granatene ble skutt ut, tråkke på minen.

CNN og nettstedet Bellingcat har vist filmklipp som tyder på at russerne har brukt klasevåpen i angrep på en ukrainsk by. Det er sannsynlig at disse våpnene vil bli brukt igjen, og det av begge sider. Ukraina har som nevnt heller ikke undertegnet klasevåpenkonvensjonen.

Uansett hvordan du snur og vender på det, er taperne sivilbefolkningen.

Som en ekstratjeneste vil alle innleggene mine også være tilgjengelig på mitt nettsted. Dagens tema (nerding) er nå angitt for hvert innlegg slik at det blir enklere for deg å finne det du leter etter. Nettstedet oppdateres med et døgns forsinkelse. Du vil med andre ord kun finne det nyeste innlegget på FB.

Arkiv: www.orjankarlsson.com

(Klikk på ‘Blogg’)

Bilde: FN – Flytkningstrømmen fra Ukraina til ulike land.

Dag 10 (Tema: Putin og Den russisk-ortodokse kirken)

«The days to come are likely to be worse, with more death, more sufferings, and more destruction.«
NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, 04.03.2022

Sivilt/politisk situasjonsbilde

President Zelensky kommer med hard kritikk av NATO som ikke ønsker å opprette og håndheve en ikkeflyvningssone (no fly zone) over Ukraina. Årsaken er at de allierte frykter at russiske og NATO-fly skal havne i kamp over Ukraina (se gårsdagens artikkel).

Nå som russerne i økende grad tar i bruk fly for å bombe ukrainske byer, er det likevel flere eksperter som tror at Vesten i løpet av en uke vil opprette en slik sone, muligens etter modell av ikkeflyvningssone som ble håndhevet på Balkan under krigen der (BBC).

Jens Stoltenberg uttaler at Sverige og Finland ‘lett’ kan bli med i NATO. Dagsavisen peker på hvordan NATO kommer nærmere inn på Russland i Norden. Oppslutningen om militæralliansen er stigende i begge landene. BBC melder at finnenes ønske om NATO-medlemskap har steget fra ca 30 prosent til 53 prosent. BBC spekulerer på om tallet nå er nærmere 60 prosent. En forandring på 30 prosentpoeng er høyst uvanlig på så kort tid.

BBCs Brussel-korrespondent Kevin Connoly er uvanlig tydelig i sitt budskap. «Vi må slutte å si at det er utrolig at vi nå har en krig midt i Europa. Denne krigen er ikke mer utrolig en utbruddet av første eller annen verdenskrig. Spørsmålet vår generasjon må stille oss, er om vi feilvurderte hvordan Russland skulle behandles etter Sovjetunionens fall.»

Som nevnt i gårsdagens artikkel, har russiske myndigheter nå innført nye, inngripende lover.

Dumaen (det russiske parlamentet) har vedtatt en lov som gjør det ulovlig å publisere ‘falske nyheter’ om landets væpnede styrker…

Ta deg en pause og tenk over den herlig ironien i denne loven. Strafferammen er på 15 år. Selv om Putin, utenriksminister Lavrov og forsvarsminister Shoigun alle nå kvalifiserer for straff etter sin egen lov, tror jeg neppe de blir å se bak lås og slå i Lubyanka med det første.

Siden vi likevel er inne på forbrytelse og straff; theGuardian melder at sjefsetterforskeren ved den internasjonale strafferettsdomstolen (ICC), Karim Khan, er på vei til Ukraina for å etterforske krigsforbrytelser. Som nevnt i en tidligere oppdatering, så kan både politiske beslutningstakere, så vel som soldatene på bakken straffeforfølges. Det er neppe en trøst for ledelsen i Kreml at cellene i Haag er mer komfortable enn i KGBs gamle skrekkfengsel.

Som del av den nye lovgivningen i Russland, er nå tilgangen til Facebook, Twitter og andre sosiale medier stengt for brukerne.

Og apropos sensur; Verken Russland eller Kina vil sende kamper fra engelske Premier Leauge siden FA (Football Association) kommer til å markere sin støttet til Ukraina.

Nettsiden Børsen melder at nå trekker også Microsoft seg ut av Russland. Selskapet forklarer at dette er i tråd med myndighetens sanksjoner. Den siste i rekken av selskaper er Samsung, som nå stopper alle forsendelser til Russland.

Innbyggerne i de østlige av de ukrainske byene vil få stadig større problemer med å komme seg ut av Ukraina. Det betyr at en ny fase i flyktningsituasjonen er under oppseiling; de internt fordreven. Byer går tom for mat, strømmen kuttes, sanitærforholdene er elendige og helsetjenesten er sviktene. Eneste måten å nå frem til disse flyktningene, er gjennom opprettelse av humanitære korridorer som de stridende partene må enes om.

Det ovennevnte er et av temaene i forhandlingene mellom ukrainske og russiske myndigheter. Siste nytt i saken (0815 lørdag) er at russiske myndigheter varsler at en humanitær korridor er opprettet inn til Mariupol.

Oppdatering 11:20: BBC melder at våpenhvilen brytes. Ordføreren i Mariupol hevder russiske styrker bruker artilleri mot områder som ligger i den avtalte humanitære korridoren.

Oljeprisene er nå de høyeste de har vært på 9 år. Gassprisene er også kraftig stigende, noe som igjen vil påvirke strømprisene på det europeiske kontinentet.

Militært situasjonsbilde

Havnebyen Mariupol er under pågående, intenst angrep og det meldes om store sivile dødsfall (BBC, theGuardian, CNN,VG).

Russerne gjør også bruk av kamphelikopter som beskyter bebyggelsen. I morgentimene i dag spekuleres det om russerne er i ferd med, eller allerede har tatt over kontrollen i byen.

Så langt er det bare Kherson av de store byene som er under russisk kontroll. Men det å ‘ta kontroll’ over en by er ikke det samme som at okkupanten ‘har kontroll.’ For forsvarerne er neste trinn en geriljakrig.

Geriljakrig er en er en utmattelsesstrid – en variant av ‘døden ved tusen små kutt.’ Uttrykket har sitt opphav i en kinesisk torturmetode (du kan sikkert se de for deg). I overført betydning beskriver ‘Death by a thousand cuts’ en negativ forandring som skjer over tid.

En slik forandring kryper uoppdaget inn på oss. En geriljakrig fungerer på denne måten. De okkuperende soldatene får aldri fred. Det er alltid et angrep, kamerater som dør eller blir skadet, som bare forsvinner. Usikkerhet sprer seg, og til slutt kneler okkupasjonshæren som følge av utmattelse og intern strid.

Det var dette som skjedde da Sovjetunionen til slutt trakk seg ut av Afghanistan. Men dette er også en fryktelig tilværelse for sivilbefolkningen og motstandsbevegelsen. Ofte er det snakk om å leve årevis i en stillestående gråsone av frykt og usikkerhet.

CNN melder at russerne har satt inn mer enn 1000 leiesoldater i kampen om Ukraina. Det fremkommer ikke fra hvilken firma/gruppe leiesoldatene kommer fra. Det er uansett dårlig nytt for sivilbefolkningen. Leiesoldater tar ofte mindre hensyn til sivile. Se ellers gårsdagens artikkel om Wagner-gruppen.

Da er det på tide med dagens nerde-tema. I dag handler det om det tette forholdet mellom Kreml og den russisk-ortodokse kirken.

Krigen og kirken

Den 5. januar 2019 skjedde det noe som slo en solid kile inn mellom Ukraina og Russland. På denne dagen publiserte Bartholomeos den første, den 270’ende patriarken av Konstantinopel, en såkalt tomos – et dekret som gjorde den ukrainske kirken selvstendig fra den russisk-ortodokse kirken.

Med dette ble makten som de geistlige i Moskva utøvde over sine trosfeller i Ukraina, brutt. Hvorfor blir dette sett på som et nederlag ikke bare for den russisk-ortodokse kirken, men også for Putin? For å finne svaret må vi ta et par steg tilbake. Som alltid i Russland, er sammenhengen sjelden synlig ved første øyekast.

Russland er et landene i verden med den største diasporaen. Ifølge tall fra Wikipedia, lever det i dag et sted mellom 20-30 millioner russere utenfor landets grenser. Og landet med fleste innbyggere som identifiserer seg som russere er Ukraina. (8 millioner av 44 millioner innbyggere).

I mellomkrigstiden, og særlig etter 2. verdenskrig var diasporaen et yndet mål for KGB når de ønsket å rekruttere agenter og informanter i andre land, særlig USA. Vitenskapsmenn og andre som jobbet tett med landets myndigheter, var et prioritert mål for den sovjetiske etterretningen.

Ved å legge press på familien hjemme i Sovjet var det mange emigranter som følte seg tvunget til å løpe KGBs ærend. Det var også nok av de som spionert ut av ideologiske og økonomiske grunner Journalistene Soldatov og Borgans bok ‘The compatriots’ kan anbefales for de som vil vite mer om denne perioden.

Hva har KGBs rekruttering av agenter å gjøre med bruddet mellom den ukrainske og russiske kirken, spør du kanskje? Jeg på vei dit, men veien er snirklet, så hold ut…

Religion generelt og den russisk-ortodokse kirken spesielt hadde dårlige kår bak jernteppet. Men da muren falt, forandret dette seg. Forandringen skjøt virkelig fart da Putin i 2012 stilte til valg for sin tredje periode. For å sikre seg seieren, søkte han støtte hos de ulike religiøse lederne. Han fant virkelig tonen sammen med den russiske-ortodokse kirkens overhode, patriark Kirill.

I et av de første møtene gikk Kirill så langt som å kalle Putin for et ‘guds mirakel.’

Som New York Times skriver i flere artikler mellom 2010-2020, så er kan det virke som om Putin raskt forsto kirkens samlende potensial, samtidig som Kirill fant seg en politisk støttespiller som kunne gjenreise kirkens innflytelse i det russiske samfunnet. Kort fortalt utviklet de to mennene en ny form for Russkiy Mir – Den russiske verden. Et felles kulturelt, religiøst historisk og språklig univers som alle russeren, uansett hvor de lever i verden, deler. I Kirill og Putins variant av dette fellesskapet ble den politiske ideologien fra den kalde krigens dager (kommunismen) byttet ut med den russisk-ortodokse variant av kristendommen.

Slik blir Russkiy Mir et verktøy for å påvirke diasporaen. En måte å appellere til patriotisme og ved behov, presse russere utenlands til å løpe regimets ærend – på samme måte som KGB brukte ideologi for å oppnå det samme i sin tid.

Du ser kanskje hvor vi er på vei? Da den oppviglerske Bartholomeos, Konstantinopels patriark – kuttet båndet mellom den ukrainske og russiske kirken, løste han også opp det kirkelige fellesskapet mellom de to landene. Over natten mistet Kirill religiøs makt og innflytelse i Ukraina, mens det fra Putins ståsted førte til en svekkelse av fellesskapet i den ‘den russiske verden,’ og derigjennom redusert innflytelse på russerne i nabolandet.

Hva mener så patriark Kirill om Russlands angrep på Ukraina? Ifølge det franske statseide medienettverket France24, har Kirill sagt følgende: «We have to do everything to preserve peace between our people and at the same time defend our common historic homeland from all external actions which can destroy this unity.»

‘Defend our common historic homeland…»

Kirill kunne formulert seg mye enklere: Ukraina er Russland.

Arkiv: https://orjankarlsson.com/…/krigen-i-ukraina-dag-for-dag/

Bilde: Det russiske militærets kirke. Noen av freskene i kirken portretterer scener fra russisk militærhistorie

Dag 9 (Tema: Termobariske våpen – vakuumbombe)

«Dette er jo på linje med galskap, egentlig.»
Statsminister Gahr Støre om kampene i og ved Europas største kjernekraftverk – NRK Nyhetsmorgen – 04.03.2022

Sivilt/politisk situasjonsbilde

I dag handler det meste om brannen på Europas største kjernekraftverk, Zaporizhzhia sør i Ukraina. Ulike medier rapporter at:

5 av de seks reaktorene skal allerede ha vært nedstengt da brannen startet.

Brannen, som fant sted i et tilstøtende bygg, skal nå være slukket.

Norske myndigheter har tilgang i sanntid på målestasjoner i området. Det er så langt ikke oppdaget en økning i strålingen.

Atomkraftverket er en nyere modell enn den i Tsjernobyl.

Russiske myndigheter skal i morgentimene ha tatt kontroll over kjernekraftverket.

Dette vil være den nyheten som, naturlig nok, får mest oppmerksomhet i dag. Ulike eksperter vil skissere forskjellige scenarioer. Det vil snakkes om behovet for å kjøpe jod-tabletter, om/når man må holde seg innendørs, beredskapslager med mat og vann, vindretning og en rekke andre ting.

Mitt råd til de som ønsker å holde seg oppdatert på situasjonen, er å gå inn på sidene til Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA.no). Der får du den informasjon du trenger.

theGuardian spekulerer i om Russland i dag vil innføre såkalt militærrett. Dette er en form for militær unntakstilstand der sivile rettigheter reduseres, noe som vil begrense presse- og ytringsfriheten i landet enda mer. I tillegg vil dette gi makthaverne i Kreml andre og sterkere fullmakter. Årsaken til at man tror dette kan skje, er et ekstraordinært møte i Russlands sikkerhetsråd senere i dag.

BBC og flere andre medier melder at det i gårsdagens samtaler mellom Ukraina og Russland ble bestemt at det skulle opprettes såkalte ‘grønne korridorer’ der hjelpeorganisasjoner og sivilsamfunn kan yte bistand til de områdene som trenger det.

Økonominettstedet Bloomberg melder at ukrainske håndverkere, prosessarbeidere, fagfolk og sjåfører slutter i sine jobber i Europa og reiser tilbake til hjemlandet for å slåss.

Berlingske tidene har en stor artikkel i dag der de intervjuer pro-russiske dansker som støtter Putins angrep på Ukraina. Artikkelen er interessant lesning fordi den viser at også de som har full tilgang på hele nyhetsbildet (i motsetning til befolkningen i Russland) kan finne grunnlag for å rettferdiggjøre Russlands invasjon av Ukraina.

Militært situasjonsbilde

BBC: En ekspert på militærstrategi fremholder to utfordringer for de ukrainske styrkene de kommende dagene. For det første. Om de nordlige og sørlige russiske styrkene møtes, kan en større mengde ukrainske avdelinger blir isolert/avsondret.

For det andre: Etterforsyning. Mange av de ukrainske avdelingene har vært i kamp i over en uke. Hvordan etterforsynes disse? Det er vel og bra at Vesten sender våpen, men våpnene må også fraktes inn i Ukraina og ‘finne’ brukerne.

Kampene om de ulike byene i Ukraina pågår som i går. Så langt er det bare Kherson som er tatt av russiske styrker, men Mariupol er under voldsomme angrep, særlig med artilleri.

Slaget om atomkraftverket: Som noen av dere kanskje husket i en tidligere post, skrev jeg litt om krigens folkerett og proporsjonalitet. Det er helt åpenbart at kamphandlinger/artilleribeskytning i nærheten av en atomreaktor ikke er i tråd med Krigens folkerett (i et verstefallsscenario kan konsekvensene for sivile bli katastrofale). Som oberstløytnant Hågen Karlsen sa på NRK nyhetsmorgen i dag, har begge parter et ansvar. Forsvarerne bør unngå å legge seg i forsvarsstilling ved et slikt anlegg, mens angriperne må vise måtehold og vurder ulike konsekvenser i forkant av at de går til angrep.

Kan atomkraftverket kalles et legitimt, militært mål? Det er vanskelig å si, men om russiske styrker tar kontroll over kraftverket (som ukrainske medier og også IAEA melder nå i morges) kan det i alle fall brukes som et politisk pressmiddel. Med det mener jeg at makthaverne i Kreml kan true med å stenge av energitilgangen til 20% av Ukrainas befolkning. I tillegg kontrollerer jo også russiske styrker atomkraftverket i Tsjernobyl.

Ok – jeg greide ikke helt å holde meg unna nerdingen. Dagens mini-militærnerd er:

Termobariske våpen /vakuumbombe

Flere medier melder at russerne har tatt i bruk såkalte termobariske våpen i Ukraina. Ordet er satt sammen av de greske ordene for ‘varme’ og ‘trykk’ – og det er faktisk en god beskrivelse for effekten av dette våpenet. I motsetning til vanlig eksplosiver som gjør bruk av svartkrutt eller en mer sofistikert sammensetning som TNT, RDX og HMX, består et termobarisk våpen av en væske.

En enkel måte å forestille seg et slikt våpen på, er å se for seg en ballong fylt med bensin. I midten av denne ballongen ligger det to sprengladninger. Den først ladningen får ballongen til å sprekke og spre bensinen utover i luften(uten at den antennes), den neste ladningen antenner bensindråpene slik at de eksploderer i en enorm ildkule.

Ok – dette var veldig forenklet, men nå ser du i alle fall for deg ildkulen, ikke sant?

For å gjenta meg selv med et litt mer teknisk språk: Først utløses en mindre ladning som sprer drivstoffdråpene (aerosoler) ut i luften. Deretter sprenges en større ladning som antenner dråpeskyen.

Når aeroslonen antennes, bruker de opp alt oksygenet i luften rundt, og skaper i tillegg til intens varme og en formidabel trykkbølge. Drivstoffet er dessuten tilsatt aluminiumspartikler eller annet metall som bidrar til at ildkule utvider seg raskt.

På grunn av trykk/vakumm-effekten er termobariske våpen egnet til å angripe personell som oppholder seg i festningsverk, betongbygninger eller for eksempel hulesystemer/skyttergraver. Dette fordi trykket som oppstår i mindre kammer/rom/huler blir mye større enn ute i åpent lende.

Det er vakuumet som oppstår i kjølvannet av trykkbølgen som dreper ved at det gjør stor skade på indre organer, for eksempel at det får lungene til å revne.

Skulle et termobarisk våpen brukes ute i det fri, er de som befinner seg i nærheten mindre utsatt for trykk. Dette skyldes at trykkbølgen har flere veier den kan ta veien. Men dråpeskyen som antennes gjør luften supervarm og er livsfarlig å puste inn. I tillegg er brennstoffet i termobariske våpen giftig i seg selv.

En artikkel fra theGuardian fra 2007 sammenligner effekten av den termobariske bomeben som russerne kaller ‘The father of all bombs’ – til å være tilsvarende et mindre kjernefysisk våpen (taktisk våpen). Den russiske ‘father’-bomben besto av 7 tonn flytende drivstoff, iblandet blant annet aluminiumspulver. Effekten ble målt til 39.9 tonn TNT.

Det russiske ‘father’ må bli sett på som et motsvar til det amerikanske ‘Mother of all bombs (MOAB)» som amerikanerne brukte mot utvalgte hulesystem i Afghanistan

Militære våpen skal kun brukes mot distinkte, militære mål. Våpenkraften skal også stå i et proporsjonalt forhold til det målet våpenet skal ramme. Menneskerettsjuristen Marc Garlasco, intervjuet på nettstedet New Scientist, mener dette tilsier at termobariske våpen umulig kan være lovlig ihht Folkeretten.

Takk for at du leser.

Dagens bilde: Kjernekraftverket Zaporizhzhia sett fra luften.

Dag 8 (Tema: Wagner-gruppen / leiesoldater)

«I am not a politician. I never experienced war. So even to talk about it I feel bad because I am very privileged. I sit here in peace, and I do the best I can, but you have to stop asking me these questions. I have no answers for you.»
Chelseas trener Thomas Tuchels svarer på spørsmål fra pressen om Roman Abramovich’s eierskap i klubben. Nå kan Thomas slappe av. Oligarken har bestemt seg for å selge Chelsea.

Sivilt/politisk situasjonsbilde

Store, multinasjonale selskap som Apple, Google, Ford og ESSO tar alle grep for å distansere seg fra, eller redusere sin aktivitet knyttet til, Russland.

DNB melder i sin markedsrapport (02.03) at det er kraftig fall i rentene i eurosonen. De skriver at «markedsreaksjonene lot ikke vente på seg; investorene gikk fra å prise inn mer enn fem rentehevinger (på 0,25 prosentpoeng) fra ECB (Den europeiske sentralbanken) de kommende tre årene, til å prise inn rundt tre. Hva dette vil bety for Norges bank rentesetting, er usikkert.

Bloomberg skriver at russerne tok ut 14 milliarder dollar fra russiske banker ila den første dagen av invasjonen.

I en artikkel om fransk politikk, skriver theGuardian at etter Marine Le Pen ble konfrontert med sin nære relasjon til Putin, har populariteten hennes steget et prosentpoeng. Le Pen vil sannsynligvis bli president Marcrons utfordrer i andre runde av det franske presidentvalget.

Ifølge TASS (det russiske nyhetsbyrået) planlegger Georgia nå å levere en EU-søknad. TASS hevder de har fått opplysningen fra kilder i den georgiske regjerningen. Nyheten bekreftes etter hvert av vestlige medier.

FNs generalforsmaling fordømmer Russlands invasjon. Dette kan de gjøre fordi det i motsetning til Sikkerhetsrådet ikke er noen land som har vetorett der. På den annen side har ikke fordømmelsen noen juridisk makt.

På tross av artilleriangrepene mot ukrainske byer, møter den ukrainske delegasjoner sine russiske motstykker til nye samtaler.

FN anslår at over 1 million Ukrainere nå er på flukt. 250.000 av disse har dratt fra landet bare det siste døgnet. I tillegg til disse, kommer de som er internt fordrevet. theGuardian rapporter at frykten for at Kyiv skal bli omringet av russiske styrker, gjør at stadig flere dra ut av byen mens det ennå er tid.

Det russiske forsvarsdepartementet innrømmer for første gang tap i Ukraina. I en pressemelding skriver de at 498 soldater har dødd så langt. Tallet er sannsynligvis for lavt, samtidig som det ukrainske anslaget på over 6000 nok er for høyt.

Ukrainske myndigheter melder at mer enn 2000 ukrainere skal ha mistet livet som følge av kampene så langt.

Den internasjonale folkerettsdomstolen bekrefter nå at de etterforsker krigsforbrytelser i Ukraina. Folkerettsdomstolen kan straffefølge både de som utfører krigsforbrytelser ‘på bakken’ (soldater og offiserer), men også de som står bak krigen – politikere og sentrale embetsmenn.

Og til slutt, en nyhet fra en annen del av verden. BBC melder om et massivt strømbrudd på Taiwan som følge et uhell ved et kjernekraftverk. 5 millioner husstander skal være uten strøm. I oppdateringen min for dag 6 av konflikten skrev jeg litt om hybridkrig. Spørsmålet du kan stille deg, er om strømbortfallet på Taiwan kan skyldes noe annet enn teknisk feil? Et uhell på et kjernekraftverk skaper, naturlig nok, uro i befolkningen. Hvem kan se seg tjent med det? Samtidig er hybridkrig et kaninhull i seg selv. Som regel er et strømutfall bare et strømutfall.

Militært situasjonsbilde

Havnebyen Kherson har falt til russiske styrker, det melder byens ordfører til BBC. De pågikk lenge kamper rundt havnen og jernbanestasjonen, men nå skal russiske styrker tatt full kontroll.

Samtidig meldes det at russerne har omringet Mariupol og iverksatt kraftig beskytning med artilleri. Her skal det være flere hundre omkomne i granatangrep mot sivil bebyggelse (BBC).

De nye russiske angrepene på Kharkiv, Mariupol og Kyiv bringer oss inn i en ny fase av krigen. En fase som ligner på måten russiske tropper brukte tungt artilleri på byer i Syria, og Tsjetsjenia i 1999. Til VG sier sjefen for den norske etterretningstjenesten at han tror at «russerne grunnet liten fremgang på slagmarken kan bli nødt til å gå fra lette, raske styrker til tyngre styrker og større ildkraft.»

Det er dette vi ser utspille seg i Kharkiv og Kyiv nå.

Ut fra måten de russiske styrkene nå angriper på, blir det stadig tydeligere at de ønsker å ta kontroll over en sone som går fra Donetsk som ligger ved Azov-havet og ned til Krim-halvøya og derfra til Odessa og sannsynligvis lengre sør. Klarer russerne dette, blir Ukraina et land uten kyst – isolert fra Svartehavet.

Den ukrainske utenriksministeren Dmytro Kuleba sier at mer enn 1000 utenlandske frivillige ønsker å verve seg for å kjempe for Ukraina.

I flere medier diskuteres det om NATO bør opprette en flyforbudssone over Ukraina. I så fall må sonen håndheves med militærmakt, noe som øker risikoen for at jagerfly fra NATO og Russland havner i kamp over Ukraina. Det vil igjen øke spenningsnivået. Generalsekretær Jens Stoltenberg har så langt avvist at NATO kommer til å ta på seg en slik oppgave.

—-

Dagens nerding handler om russiske leiesoldater. Det vil si, Kreml kaller dem leiesoldater for å skape distanse mellom seg selv og Wagner-gruppen, som den meste kjente av disse firmaene kalles.

Ifølge New York Times er Wagner-gruppen finansiert over det russiske forsvarsbudsjettet, og har ved flere anledninger operert sammen med både russiske soldater og deres allierte.

Litt bakgrunn: Wagner-gruppen ble opprettet av Dmitriy Valeryevich Utkin, en tidligere oberstløytnant med forbindelser til GRU (den russisk militæretterretning) og en veteran fra begge krigene i Tsjetsjenia. Det hevdes at Utkin også var en sentral skikkelse i spesialstyrken Spetsnaz, som i Norge kan sammenlignes med en blanding av Forsvarets spesialkommando (FSK) og Marinejegerkommandoen (MJK).

Wagner-gruppen gjorde seg bemerket for første gang i 2014. Av årstallet har du kanskje allerede gjettet hvor styrken hadde sitt første oppdrag? Riktig, i Luhansk, et av utbryterområdene i Ukraina. Dit dro leiesoldatene for å understøtte separatistene. På den måten unngikk Kreml å bli beskyldt for å sende russiske soldater inn i Ukraina. Det russiske forsvarsdepartementet benektet selvfølgelig at de har, eller hadde noe med Wagner-gruppen å gjøre.

Wagner-gruppen, som i dag anslås å kunne mobilisere rundt 6000 mann, har treningsfasiliteter i Russland og etter sigende også et kontor i St. Petersburg. Tjeneste i Wagner-gruppen er åpen for andre enn russere. Det skal etter sigende finne en egen serbisk og til og med en ukrainsk enhet i organisasjonen.

Om det bare hadde blitt med oppdraget i Luhansk, er det godt mulig at Wagner-gruppen hadde blitt en fotnote i historiebøkene. Det er ikke mangel på private firma som profiterer på å gjøre de mer lyssky jobbene for stater og store firma. Et amerikanske eksempel er Blackwater, som etter anklager om å ha drept sivile i Irak, byttet navn til Xe-Services (re-branding løser det meste).

Tilbake til Wagner-gruppen. Hendelsen som virkelig rettet søkelyset mot denne gruppen, skjedde i Syria, da Russland og USA møttes på slagmarken.

Krigen i Syria var, og er, kompleks. Og den ble ikke mindre innfløkt da både russiske og amerikanske styrker deployerte (som de militære liker å kalle det) til landet. Russerne støttet Syrias president Bashar al-Assad, amerikanerne ønsket å bli kvitt ham. Men de to militærmaktene hadde også en felles fiende: IS.

For å unngå misforståelser, etablerte de to landene et system der de tok kontakt med hverandre om de befant seg i samme område. Systemet fungerte bra helt til den 7. februar 2018.

Forestill deg at du er en amerikansk soldat på vakt. Avdelingen din på snaue førti soldater bevokter en base i nærheten av en oljeinstallasjon i Syria. Basen ligger på et sted som, om du googler ‘Middle of nowhere’, vil komme høyt opp på listen.

Så, der sitter du på vakt da du plutselig blir oppmerksom på aktivitet et stykker unna basen din. Stor aktivitet, faktisk. Det dreier seg om flere stridsvogner og andre kjøretøy. Stridsvognene er russiske, men det er ikke så merkelig – Assads hær kjøper sine våpen fra Russland.

Du anslår at det det er en avdeling på 500 soldater, omtrent en bataljons størrelse. Du gjenkjenner også uniformen til Assads soldater, men oppdager også skikkelser i noe som minner om russiske uniformer. Ikke bra. Observasjonen din blir bekreftet av sambandsenheten på basen din. De har avlyttet radiotrafikken og hører at noen av soldatene snakker russisk.

Hovedkvarteret ditt tar kontakt med den russiske ledelsen og advarer dem om at de nærmer seg en amerikansk stilling. Russerne avviser dette og hevder at det ikke er russiske soldater i nærheten. Samtidig nærmer den fremmede avdelingen seg basen din, og uten forvarsel går soldatene til angrep.

Stridsvogner, stormpanservogner og soldater til fots angriper basen. Soldatene blir understøttet av bombekasterild. Styrkeforholdet er virkelig ikke på din side: 500 mot 40…

Dette er ikke en amerikansk heltehistorie. Ei heller ender denne dagen i ørkenen som en oppdatert versjon av ‘General Custers last stand.’ Etter en innledende, intens ildstrid, ber de amerikanske soldatene om luftstøtte, og det snur oddsen til deres fordel.

I tre timer hamrer amerikanske F-22 jagerfly og Apache-kamphelikopter løs på den angripende styrken. Når støvet letner, ligger det over 200 døde tilbake på slagmarken. Ingen av dem er amerikanske.

Dødstallet er NYTs anslag, som basert estimatet i dokumenter fra Pentagon. Andre kilder hevder at antallet døde er lavere, et sted mellom 45 og 150. Flere dager etter kamphandlingen dukker det også opp meldinger på russiske sosiale media som påstår at minst 200 av Wagner-gruppens kontraktører ble drept i angrepet. Senere, i den russiske avisen Novaya Gazeta, raporteres det et dødstall på 13 stykker. Samtidig hevder en lege med koblinger til Wagner at han har navnet på 65 av de døde, og at familiene deres fremdeles venter på levningene.

Som med alt som har med Wagner, og for den saks skyld russisk militær aktivitet å gjøre, er ikke sannheten enkel å avdekke. Det vi derimot vet, er at Wagner-gruppen fremdeles er aktiv – noe som betyr at leiesoldatene er rede til å ta på seg den type oppdrag som Kreml ønsker å distansere seg fra.

Det gjelder også i Ukraina.

Der har Wagner Group vært før.

Som alltid – takk for at du følger disse postene. I morgen (fredag 4. mars) blir det ikke noen ny nerde-del da jeg jobber med en litt større/tidkrevende sak.

Bilde: En variant av kjenningsmerket til Wagner Group.

Dag 7 (Tema: Forsvarsalliansen CSTO)

«Putin thought he could roll into Ukraine, and the world would roll over. Instead, he met a wall of strength he never anticipated or imagined: he met the Ukrainian people.»
President Biden i hans State of the Union-tale 02.03.2022

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

Ifølge Financial Times sender Kina et uventet sterkt signal til Russland når landets utenriksminister Wang Yi uttaler: «China deplores the outbreak of conflict and respect the territorial integrity of all countries”. Yi sender også et stikk til NATO når han sier at ‘regional security cannot be achieved by expanding military blocks.’

Tirsdag ettermiddagen advarte det russiske forsvarsdepartementet Kyivs befolkning om at Russland nå planlegger å beskyte mål i den ukrainske hovedstaden. Angrepet på tv-tårnet noen timer senere er sannsynligvis et eksempel på hva hovedstaden har i vente. (BBC)

theGuradian spekulerer i om Russland nå kommer til å satse mer på kryptovaluta. Det er mye som taler for dette. I en pressemelding fra det russiske nyhetsbyrået TASS sier Putin følgende: «Of course, we also have certain competitive advantages, especially in the so-called mining, I mean a surplus of electricity and well-trained personnel available in the country.»

Kina er også inne lignende tanker. I en artikkel i Bloomberg spekuleres det i om Kina nå ønsker å satse på e-CNY, eller ‘digital yuan» for å unngå avhengigheten av SWIFT-systemet. Kina har allerede et pilotprosjekt på elektronisk valuta. Den effekten som vestlige sanksjoner har hatt på russisk økonomi, har tydeligvis ikke gått upåaktet hen hos kineseren (se ellers gårsdagens post).

Og mens vi er inne på økonomi. Den russiske sentralbanken melder at Moskva-børsen vil holde stengt for tredje dagen på rad.

TASS melder at Ukraina og Russland skal møtes til nye samtaler i dag (onsdag 2. mars). I første runde kom ikke partene frem til annet enn å identifisere tema de kunne gå videre på. I går kveld krever president Zelensky bombestopp fra russerne om samtalene skal fortsette.

EU vil ta de russiskeide tv-kanalene RT (Russia Today) og Sputnik av luften. Det har lenge vært kjent at disse kanalene trofast fronter budskapet til regimet i Kreml. Europeiske journalister frykter mottiltak fra Kreml, for eksempel at vestlige journalister ikke skal få lov til å rapportere fra Russland.

I en avstemning i EU-parlamentet ble det overveldende flertall for å gi Ukraina EU-kandidatstatus. Parlamentets avgjørelse er nå videresendt EU-kommisjonen med anmodning om å effektuere dette ønsket så raskt som mulig.

FN anslår nå at mer enn 700.000 har flyktet fra Ukraina. Noe steder meldes det om over 20 timers ventetid på grensen (NRK).

Militært situasjonsbilde:

Flere kilder på hevder at russerne bruker et utdatert sambandssystem som er lett å jamme.

‘Å jamme’ et system betyr at man sender støy på samme radiokanal, eller bruker andre elektronisk mottiltak for å gjøre det vanskelig for fienden å kommunisere. Jeg har ikke klart å få verifisert disse meldingene hos de større nyhetsmediene, men tar saken likevel med da den passer godt inn i bildet av et lite velorganisert russisk felttog (så langt).

I de siste dagene har flere eksperter og kommentatorer snakket om at de russiske styrkene nå komme til å angripe kritisk infrastruktur. Kritisk infrastruktur er et fancy begrep for alt som skal til for at samfunnet vårt skal fungere, som for eksempel elektrisitets/energitilførsel, kommunikasjon, vannforsyning, lege og sykehus, forsyningskjeder som sørger for tilgang på medisiner og mat med mer. I tillegg er en viktig samfunnskritisk funksjon at landet styres som det skal (politi, offentlig administrasjon, regjerning og Storting/de folkevalgte kan gjøre jobben sin). Angrepet mot tv-tårnet i Kyiv er et eksempel på ødeleggelse av kommunikasjonsinfrastruktur.

En interessant spørsmål knyttet til den lange kolonnen på vei mot Kyiv er hvorfor den ikke blir angrepet fra luften. Ukrainerne har jo lykkes med dette tidligere ved hjelp av for eksempel droner. I kolonnen står kjøretøyene tett i tett og burde være enkle mål. Oberstløytnant Geir Hågen Karlsen i et innslag på NRK trodde dette hadde å gjøre med at russerne denne gangen rykker frem under en luftvernparaply. Dette manglet de sannsynligvis da de gjorde de første fremstøtene, og fikk betale en dyr pris for det.

Apropos kolonnen. Bare synet i seg selv er avskrekkende, men en soldat er ikke nødvendigvis en frontlinjesoldat. Så mange som 1/3 (kanskje mer) av de styrkene vi ser på veien mot Kyiv er støttepersonell av ulike kategorier: Sanitet, verksted, logistikk, transport, feltkjøkken, stabsfunksjoner (ledelseselementer), sambandsenheter, nærforsvarstropper (for logistikk og ledelse), militærpoliti med mer.

Tidlig i dag melder BBC at fallskjermsoldater har blitt sluppet over Kharkiv. Nyheten følges opp med at byen i morgentimene er utsatt for et voldsomt artilleriangrep, blant annet mot det regionale politihovedkvarteret. Foreløpig estimat er 21 døde. Borgermesteren i Kharkiv sier at ukrainske styrker fremdeles har kontroll over byen.

Kilde: Ukrainske myndigheter.

—

Så er det på tide med dagens nerde-innlegg. Denne gangen blir det en tematisk samrøre mellom det politiske og det militære når jeg skriver om….

…Alliansen du (kanskje) aldri har hørt om.

Groucho Marx skal ha sagt at han «ville nekte å bli med i en klubb som ville ha ham som medlem.» I så fall, velkommen til CSTO, The Collective Security Treaty Organization, forsvarsalliansen som i motsetning til NATO, mister medlemmer.

CSTO har sine røtter i tiden like etter Sovjetunionens oppløsning, nærmere bestemt 1992. På det tidspunktet mente flere av de gamle sovjet-statene at det var behov for en ny forsvarsallianse. De som først tok initiativet til et dypere, militært samarbeid var: Russland, Armenia, Kazakhstan, Kirgisistan, Tajikistan, og Usbekistan. I 1993 tiltrådte ytterligere tre stater; Aserbajdsjan, Hviterussland og Georgia. Derfra gikk det nedover.

I 1999 bestemte 6 av statene å fornye forsvarspakten for ytterligere 5 år, mens Aserbajdsjan, Georgia og Usbekistan hadde fått nok. Med fornyelsen av traktaten fikk også alliansen sitt endelige navn; CSTO.

I 2007 inngikk CSTO en samarbeidsavtale med SCO – Shanghai Cooperation Organization, hvor blant annet Kina, India og Pakistan er medlemmer. SCO er et samarbeid tuftet på økonomi, politikk og sikkerhet. Landene som deltar i dette samarbeidet utgjør 40% av verdens befolkning og 20% av den globale økonomien (GDP).

Tilbake til CSTO. En forutsetning for å kunne delta i alliansen er at du ikke samtidig er med i en annen forsvarsallianse. Ja, du har helt rett om du nå tenker «som NATO?» Selv om det ikke uttales eksplisitt, ser nok medlemmene av CSTO på NATO som sitt motstykke. Det har likevel ikke hindret dem i «å låne» NATO-alliansens kjente artikkel 5: Et angrep mot en stat er et angrep mot alle stater.

I CSTO-paktens artikkel 4 heter det: An aggression against one signatory would be perceived as an aggression against all.

En gryende NATO-aspirasjon kan ha vært en av årsakene til at Georgia meldte seg ut av CSTO i 1999.

I 2008, da NATO-medlemskap sto øverst på Georgias politiske agenda, ble landet invadert av sin gamle CSTO-partner Russland, som også utplasserte styrker i den georgiske utbryterrepublikken Sør-Ossetia. På den måten ble Georgias NATO-drøm effektivt slukket for overskuelig fremtid.

Høres historien kjent ut?

CSTO-landene avholder årlige militærøvelser, og formannskapet går på rundgang. I 2015, etter at Russland hadde annektert Krim og støttet utbryterrepublikkene i Donbas og Luhansk, kontaktet CSTOs forman FN og tilbød å sende en fredsbevarende styrke til Donbas. Sjelden har vel uttrykket ‘bukken og havresekken’ passet bedre. FN takket forutsigbart nok ‘nei’.

5. januar i år ble CSTO-styrker sendt til Kazakhstan for å hjelpe regimet med å slå ned en gryende misnøye mot den sittende regjerningen. Noen av dere husker kanskje en nyhetssak på NRK der det ble vist bilder av russiske soldater på vei ut av et transportfly i hovedstaden Nur-Sultan. Det reportasjen ikke nevnte, var at dette faktisk var russere på CSTO-oppdrag.

I disse dager hører vi at hviterussiske styrker er på vei inn i Ukraina (den estiske presidenten hevder at hviterusserne er der allerede (NRK 1. mars)). Om dette er et eget samarbeid mellom Russland og Hviterussland, eller noe som skjer i rammen av CSTO, er ikke klart. Spørsmålet vi i alle fall kan stille oss, er om Russland ser noe rolle for CSTO i Ukraina-konflikten – særlig om krigen skulle spre seg.

De fem andre landene i alliansen er ikke i nærheten av å være like mektig militært sett som Russland, men til sammen har de seks nasjonene en befolkning på 194 millioner mennesker.

Dette er videre land som produserer en signifikant del av verdens olje, gass og sjeldne mineraler.

Ok – nok allianseprat for denne gang.

Takk for at du henger med!

Dagens bilde: En munter gjeng på CSTO-alliansens møte i Nur-Sultan, Kazakhstan, 8. november 2018

Dag 6 (Tema: Hybridkrig)

«I condemn those who trust in the diabolic and perverse logic of weapons”
Pave Frans, 27.02.202

Sivilt/politisk

Regjeringen har nå vedtatt at vi også kan sende våpen (direkte) til Ukraina. I første omgang sender vi 2000 M72. M72 er en lett panservernrakett (engangsbruk) egnet til å ødelegge kjøretøy og lette panservogner. M72 biter ikke på russernes stridsvogner, som T-14 eller T-80.

Russland (Interfax) advarer Norge og andre land om at landene vil være ansvarlig for skaden våpnene de sender påfører russiske avdelinger.

I dagens Politisk kvarter på NRK hevder forsker Cecilie Hellestveit at den norske våpenleveranse til Ukraina gjør oss de-facto til stridende i konflikten, herunder at den gir Russland en viss rett til å komme med et (proporsjonalt) motsvar. Det latinske begrepet på dette er ‘casus belli’ – altså årsak eller grunnlag for krig. Hellestveits ståsted tilhører nok ikke majoriteten i den norske offentligheten, men vil nok bli diskutert i mon de kommende dagene.

theGuardian skriver at ‘Russia faces point of no return,’ og sikter til de økonomiske sanksjonene mot landet. En nærmest halvering av rubelverdien, kombinert med skyhøy rente gjør livet vanskelig for vanlige folk så vel som forretningsmenn.

Ifølge FN er mer enn 500.000 ukrainere nå på flukt. Dette kan bli den verste humanitære katastrofen i Europa på 70 år. Polen har bedt om støtte fra EU til å håndtere flyktningstrømmen (DG ECHO).

President Erdogan sier at Tyrkia vil begrense tilgangen til Svartehavet for russiske skip. Regelverket, den såkalte Montreux konvensjonen, er ganske komplisert. Det kan hende at Erdogan kun kan hindre/begrense skipstrafikk inn til Svartehavet, men ikke ut.

Oljeselskapet Shell, verdens fjerde største om man måler i markedsandeler, signaliserer at de trekker seg ut av Gazprom (Russlands statsoljeselskap) og også ut av Nord Stream 2 (gassrørledningen fra Russland til Tyskland over Østersjøen).

Storbritannia stenger nå havner for russiske skip (theGuardian).

NRK viser til en forskningsrapport som hevder at Europas gasslager kan være tømt innen slutten av mars om Russland stenger kranene.

Russlands FN-ambassadør Vasily Nebenzya fortsetter å avvise at sivile mål blir angrepet i Ukraina. Nebenzya er i ferd med å utøve et større selvbedrag enn selv ‘Komiske Ali’, den irakiske informasjonsministeren som under Gulf-krigen helt til det siste benektet at det fantes amerikanske tropper i Bagdad – selv da Ali selv kunne se de amerikanske stridsvognene.

theGuardian og VG er to av flere medier som melder at det russiske nyhetsbyrået RIA på lørdag publiserte en nyhetsartikkel som gratulerte Putin for å bringe Ukraina tilbake Russland, og for å ha tatt den store (heroiske) kostnaden ved å gå til krig. Dette er sannsynligvis en forhåndsgodkjent artikkel som ble publisert ved en feiltagelse. Artikkelen gir et interessant glimt i hvordan Kreml (Putin) ser seg selv. For noen dager siden skrev jeg en post der denne ‘lengselen’ etter Russlands fordums storhet er en viktig drivkraft for Putin. Publiseringen i RIA forsterker dette inntrykket.

Militært situasjonsbilde

De russiske rakettangrepene på ukrainske byer begynner nå å ligne på terrorbombingen Russland utførte mot Tsjetsjenia og særlig hovedstaden Groznyj i (1999-2000) (NRK). Titalls mennesker skal være drept i angrepene mot Kharkiv. President Zelensky kaller dette og tilsvarende hendelser for krigsforbrytelser. Som nevnt i går, har Folkerettsdomstolen i Haag bestemt seg for å etterforske disse hendelsene. Verken Hviterussland eller Russland anerkjenner domstolen.

Ukrainske myndigheter melder at kystbyen Mariupol skal være omringet av russiske styrker. Det kommer nå også meldinger fra samme hold om at 70 ukrainske soldater skal ha blitt drept i et flyangrep i byen Okhtyrka.

En mer enn 60 kilometer lang militærkolonne er på vei mot Kyiv. Kolonnen består av stridsvogner, mobilt artilleri, forsynings- og vedlikeholdskjøretøy med mer. Se for deg en kø med kjøretøy fra Oslo og forbi Sande sør for Drammen.

Spørsmål nå er hva som skjer når denne kolonnen kommer til utkanten av Kyiv. Risikerer russerne et frontalangrep på byen, eller

ønsker de å svekke motstanderne gjennom rakett- og artilleriangrep? Siden russiske styrker også nærmer seg fra sør, kan Kyiv risikere bli omringet. Det betyr at forsyningslinjene til byens sivilbefolkninger og forsvarere blir kuttet. Kan hende ønsker russerne å ‘sulte ut’ byen. Men for russerne er dette også en kamp mot klokken. Sanksjonene biter allerede godt. Spørsmålet er hvor lenge de kan opprettholde momentet?

Se ellers gårsdagens post om urban krigføring.

Et annet spørsmål er om Kreml i det hele tatt hadde sett for seg at kampene skulle blitt så heftig som de nå har blitt. Kanskje håpet de å oppnå større innrømmelse fra Ukrainske myndigheter i forkant? Det bringer oss til dagens militære nerde-innlegg: Hybridkrig

I forbindelse med annekteringen av Krim i 2014 ble begrepet «hybridkrig» eller «hybrid krigføring» slengt rundt i medier og blant eksperter som en vinglete frisbee. Hybridkrig er et av disse begrepene som mange tror de vet hva betyr, men når det blir bedt om å forklare det, begynner de å flakke med blikket.

Det finnes ikke en standard definisjon på hva hybridkrig er for noe, men en amerikansk militærteoretiker ved navn Frank Hoffmann skrev i 2007 avhandlingen: Conflict in the 21st Century – The rise of hybrid wars. Her definerte Hoffmann hybridkrig som:

«Hybrid wars incorporate a range of different modes of warfare including conventional capabilities, irregular tactics and formations, terrorist acts including indiscriminate violence and coercion, and criminal disorder.»

Dette kan virke diffust, men Hoffmanns poeng (basert på hans studier av en rekke terrorbevegelser og geriljagrupper) er at det finnes andre måter å føre krig på enn den ‘vanlige’ konvensjonelle krigen (tenk 2. verdenskrig). Disse ‘nye’ måtene kan til og med være mer effektive enn vanlig krigføring

Det er omtrent her i vår fortellingen at vi ankommer et mildt ironisk dreiningspunktet. En person som tydeligvis har lest Hoffmanns avhandling grundigere enn de fleste, er en fyr ved navn Valery Gerasimov. Dette er ingen hvemsomhelst. Gerasimov er general for den russiske forsvarsstaben. I 2013 publiserer han en kort artikkel i det russiske ukesmagasinet Military-Industrial Kurier. Her hevder Gerasimov at:

«The very ‘rules of war’ have changed. The role of nonmilitary means of achieving political and strategic goals has grown, and, in many cases, they have exceeded the power of force of weapons in their effectiveness.»

Den yrkesmilitære Gerasimov skriver altså at det finnes ikke-militære virkemiddel som lar en nasjon nå sine politiske og strategisk mål på en bedre måte enn ved militær makt. Dette er essensen i den såkalte ‘Gerasimov-doktrinen’ som danner grunnlaget for russisk hybridkrig.

Det er ingen tvil om Gerasimov var inspirert etter Hoffmann. Men der amerikaneren skrev en 72 siders avhandling, trengte Gerasimov bare 2000 ord. Faktisk er det mange i dag som tror at det var russerne som ‘fant opp’ hybridkrig – men det var altså en amerikaner. Så kan det selvfølgelig hevdes at grupper som Hezbollah har holdt på med sin form for hybridkrig lenge.

Uansett, det nye med Gerasimovs doktrien er at den utvider ‘hybridbegrepet.’ Det viktige er å holde en konflikt under kokepunktet, altså unngå åpen krig. Fienden må forvirres, rammes og overraskes gjennom en rekke, ofte (for fienden) usammenhengende hendelser.

Måten russerne presset Ukraina og den vestlige verden på før selve krigsutbruddet, er et godt eksempel på hybridkrig. Russland stasjonerer store militære styrker på grensen for å vise at de mente alvor. De truet med å skru av gassen til Vesten, blokkere utseilingen til Svartehavet, slutte å kjøpe ukrainske varer etc. Samtidig satte de i gang en voldsom propagandakrig med den hensikt å forme et narrativ – en fortelling som Kreml kunne bruke som begrunnelse i tilfelle et militært angrep likevel skulle vise seg nødvendig.

Kremls narrativ er at Ukraina ble styrt av anti-russiske narkomane neo-nazister. Så snart dette «regimet» (Putins ord) meldte Ukraina inn i NATO, ville alliansen bruke landet som et oppmarsjområde for ytterligere utvidelse østover. Alt som er nevnt i avsnittet over, er virkemiddel som general Gerasimov kalte ‘ikke-militære virkemidler.’ Men Ukraina lot seg ikke presse, – og hybridkrigen gikk over i varm krig.

En av årsakene til at russerne ikke lyktes med å få Ukrainerne til å gi dem det de ønsket (et lojalt regime i Kyiv, avstå fra NATO og EU-medlemskap, aksept for at Krim er russisk og at Luhansk og Donetsk er selvstendige regioner) var at de vestlige etterretningstjenestene hele tiden avslørte de russiske planene.

Du husker sikkert debatten før krigen brøt ut i Ukraina. Her var det flere som mente at NATO og USA ‘pisket opp’ stemningen ved å påstå at Russland hadde planer om å angripe. Det etterretningstjenestene gjorde, var å ta i bruk det mest effektive virkemidlet mot hybridkrig (og da særlig propaganda og desinformasjon): Nemlig å avsløre løgnen.

Det er to årsaker til at NATO og USA kunne være så sikre i sin sak:

a) De hadde god etterretning.

b) de kjente lusa på gangen.

Russland hadde nemlig gjort det eksakt samme før, da de annekterte Krim. Du husker kanskje begrepet ‘små grønne menn?’ Et par dager før disse soldatene dukket opp på Krim-halvøya, forsikret utenriksminister Lavrov at Russland kun hadde fredelige hensikter. Den gangen ønsket vi å tro på ham og Kremls forsikringer, selv om situasjonen ‘på bakken’ tilsa noe annet. Men ikke denne gangen.

I Ukraina forregnet russerne seg.

Selv om den russiske armeen skulle lykkes med det Putin fremdeles insisterer på å kalle ‘spesielle militære operasjoner’ – en forskjønning av ordet ‘krig’, har Russland allerede tapt. Det finnes ingen vei tilbake for Ukraina. For å tøye litt på et sitat fra Peter den Store: Russland er ‘av Europa’ – mens Ukraina er ‘en del av Europa’.

Nå som vi har litt bedre forståelse for hybrid krigføring og Gerasmimov-doktrinene, la oss se på de tiltakene som Vesten (inkludert land som Japan og Australia) nå retter mot Russland: Det er snakk om økonomiske sanksjoner, politisk- og diplomatisk press, sterkt redusert tilgang på vestlige varer og tjenester, stenging av luftrom for russiske fly og havner for russiske skip, våpenstøtte til Ukraina, trusler om straffeforfølgelse i Folkerettsdomstolen, utestengelse fra kultur og -idrettsarrangementer, frysing av bankkonti og trusler om beslag av eiendom og aktiva til mektige personer i Putins nærmeste krets og så videre.

Som du sikkert ser, så denne opplistingen som tatt rett ut av Gerasimov-doktrinen. Nå er det Vesten som gjør bruk av ikke-militære virkemidler for å nå et politisk og strategisk mål, nemlig å tvinge Russland til å trekke seg ut av Ukraina.

Jeg skal ikke spå om fremtiden; men om Vesten lykkes med sin hybrid-kampanje, en kampanje som i mye mindre grad er bygd på bløff enn russernes (vi har allerede gjort alvor av truslene våre om økonomiske sanksjoner, redusert tilgang til SWIFT etc) kan dette vise seg å bli selve oppskriften på en vellykket hybrid-kampanje. Men vi venter fremdeles på fasit.

En liten finurlighet helt til slutt: Husker du Kinas voldsomme reaksjon på de økonomiske sanksjonene mot Russland? En slik reaksjonen kan jo tolkes som en støtte til et land som kineserne har gode relasjoner til. Men det finnes en annen mulighet også. Det er ikke utenkelig at Kina har latt seg overraske over hvor kraftige og effektfullt de økonomiske sanksjonene har vært – og ikke minst – hvor samlet Vesten står i gjennomføringen av disse. Økonomi er kinesernes akilleshæl. De har store økonomiske interesser i utlandet, blant annet enorme utestående lån til USA. Hva om denne svakheten brukes mot dem? Hvorfor skulle vi det, spør du kanskje. Vel, bytt ut ‘Ukraina’ og ‘Russland’ med ‘Taiwan’ og ‘Kina’, så forstår du hva jeg mener.

Takk for at du følger disse postene. Håper også dagens militærnerding var av interesse.

Dag 5 (Tema: Urban krigføring)

«Indeed, over time, Ukraine belong to us. They are one of us and we all want them in (the EU).»
EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, 27.02.2022

Sivilt/politisk bilde

Oppdatering kl 10.50: I går snakket vi om problemet med etterforsyning av de russiske styrkene. I dag er dette et av hovedtemaene på feks VG-tv. For dere som synes dette er interessant, er det bare å tune inn.

FN vil i dag gjennomføre et eget krisemøte om situasjonen i Ukraina der alle 193 medlemmer deltar.

Flyforbudssone: Så å si hele Europa er nå stengt for russisk flytrafikk, inkludert Norge. Aeroflot, som leaser de fleste flyene sine fra vestlige selskap, risikerer også at flyene blir satt på bakken da de ikke får tak i reservedeler og lignende. (theGuardian)

VG melder at i alle fall to kjente oligarker (Oleg Deripaska og Mikhail Fridman) kritiserer krigføringen i Ukraina. Et mulig tidlig tegn på at sanksjonene begynner å virke.

Det norske oljefondet fryser sine aksjeposter i russiske selskap. E24 spekulerer i om dette er første steg i å trekke seg helt ut av Russland. Og for de som måtte lure, dette er det regjeringen som har vedtatt. Oljefondets fondsforvaltere jobber i siste instans for de folkevalgte (og oss).

Videre på økonomifronten, BBC melder at bekymringen øker for at Russland nå skal redusere, eller helt skru av, oljeforsyningene til Europa. De europeiske energiministerne planlegger et krisemøte.

Ved børsåpning i Moskva skriver theGuardian at den russiske rubelen er i fritt fall.

FN (UNHCR) anslår nå at så mange som 368.000 personer har flyktet fra Ukraina og inn i naboland.

Våpen til Ukraina: Det ene landet etter det andre legger prinsippene til sine og ønsker å levere våpen til Ukraina. Tidlig i går kom både Tyskland og Norge på banen. Norge satte foten ned ved våpen og ammunisjon (men ikke annet forsvarsmateriell). Det viste seg etter hvert at den foten ikke sto særlig støtt, og at det nå åpnes for (i alle fall indirekte) salg av våpen også. (flere kilder).

BBC rapporterer at Hviterussland kan være i ferd med å sende tropper for å støtte Russland. Det er i så fall en ytterligere eskalering av krigen. I tillegg åpner president Lukasjenko for utplassering av russiske atomvåpen.

På fotballfronten er det stadig flere klubber og forbund som nekter å spille mot russiske lag. Sportingnews melder nå at flere klubber enten har trukket seg fra, eller vurdere å trekke seg fra avtaler med russiske sponsorer (som Aeroflot).

De første samtalene mellom Russland og Ukraina holdes på grensen til Hviterussland. Så langt har det ikke kommet noen konkrete tilbakemeldinger. De fleste medier (BBC, CNN, theGuardian, Berlingske Tidene m.m) mener Putins økte atomberedskap må sees i sammenheng med samtalene – et tiltak for å øke presset. Dette fordømmes på det sterkeste av EU, NATO, Storbritannia og USA, for å nevne noen.

Militært situasjonsbilde:

Søndag (på dagen) ble sannsynligvis en litt roligere en fryktet for Kyivs innbyggere, mens kampene i Kharkiv bølget frem og tilbake. Ut på kvelden 27.02 rapporterte flere medier (VG, BBC ,mfl) at det var store panserkolonner på vei mot Kyiv. Reuters hevder at kolonnen er fem kilometer lang. Tidligere har ukrainske styrker angrepet slike kolonnet underveis.

I sin siste oppdatering melder BBC at russiske styrker har tatt havnebyen Berdyansk, mens Kyiv, Kharkiv og Cherihiv er utsatt for artilleri/rakettangrep.

At bykrigen ser ut til å intensiveres, bringer oss over på dagens ‘smale’ tema: urban krigføring.

Du skal ikke langt tilbake i historien før du finner kriger der byene (stort sett) ble spart. Slaget ved Gettysburg under den amerikanske borgerkrigen er et klassisk bilde av en tid der hærene stilte opp på hver sin side av slagmarken og gikk i kamp. Waterloo er et annet. Selvfølgelig er de ikke så enkelt. Byer var ingen frisoner under den amerikanske borgerkrigen. Og under Napoleons felttog inn i Russland led sivilbefolkningen grusomt den også. Men angrep på byer var i utgangspunktet ikke normen.

Dette var i høy grad også tilfellet under første verdenskrig, der enorme skyttergravsystemer over tid ble til små byer i seg selv. Men dette skulle forandre seg snaue to tiår senere.

En forløper til det som skulle komme, finne vi i den spanske borgerkrigen, der særlig Luftwaffes terrorbombing av den baskiske byen Guernica i 1937 gjorde sterkt inntrykk på Europas befolkning. Et av Picassos meste kjente bilder er av denne hendelsen.

Hendelsen i Guernica skulle blekne bare få år senere da den annen verdenskrig satte kloden i brann: Sjokkangrepet på Polen i 1939, de ekstremt brutale kampene i Stalingrad (aug 42 – feb 43), hus-til-hus kamper i Normandie etter de allierts landgang, Luftwaffes terrorbombing av London, og de alliertes terrorbombing av stort sett alle store byer i Tyskland, stormingen av Berlin og atombombene over Nagasaki og Hiroshima (og brannbombene over Tokyo som på en uke drepte over 100.000).

2. verdenskrig var en katastrofal krig for sivilbefolkningen fra Tokyo til Narvik.

I nyere tid kan kampene i Fallujah nevnes som spesielt brutale, for ikke å snakke om den syriske borgerkrigen som nå er inne i sitt 11 år. En av de mest groteske hendelsene i denne pågående krigen (det er dessverre mange å velge mellom) var da et russisk helikopter slapp tønner med klor (av den typen du bruker i bassenget) på toppen av boligblokker. Sammenstøtet med bygningen fikk tønnene til å revne og klorpartiklene til å «renne nedover» bygningen. I de nederste etasjene ble luften umulig å puste i og mange sivile døde, andre ble skadet for livet.

Russland benektet at de har noe med angrepene å gjøre, men den uavhengige gruppen Bellingcat har dokumentert hendelsene meget troverdig. Jeg foreslår du går inn på Bellincats side og gjør deg opp din egen mening,

Strid i byer og tettbygde strøk er med andre ord en brutal affære. Her i Norge har særlig Norsk folkehjelp engasjert seg i kampen om urban krigføring. Folkehjelpen hevder at 9 av 10 som skades i denne typen krig, er sivile. Krigføring i by er ikke forbudt ihht Folkeretten, men den er blant annet regulert med noe som kalles proporsjonalitetsprinsippet. Hva er det, spør du kanskje? Ok – et eksempel:

Se for deg en militæravdeling som må benytte seg av en spesifikk vei fra sted x til base y. Langs denne veien ligger det en skole, og på taket til skolen har fienden laget en maskingeværstilling som kan ta avdelingen under ild når kjøretøyene passerer på veien. Hva kan avdelingssjefen gjøre?

For det første: Det er soldatene i den fiendtlige enheten (maskingeværstillingen på skoletaket) som bærer hovedansvaret for at de har plassert seg på toppen av en sivil bygning – de har med andre ord brutt Folkeretten. Men, det er opp til sjefen for avdelingen som skal passere skolen å vurdere hvordan de skal nedkjempe fienden. Om sjefen for avdelingen ber om luftstøtte og bomber skolen sønder og sammen, med store sivile tap – står ikke det i forhold (proporsjonalitet) til trusselen. Trusselen må elimineres med minst mulig fare for de sivile (og, selvfølgelig, avdelingens soldater).

Eksemplet over er veldig sort/hvit. Bykrig er sjelden det. En av årsakene til at den ukrainske hæren nå trekke seg inn i byene for å bekjempe russerne, er at det gir dem bedre odds.

Byer består av smale gater, betongbygninger, grøfter, kanaler, kloakksystem, garasjer, forretningsbygg, undergrunnsbaner, tuneller og mye annet som kan brukes til egen fordel.

I høye bygninger kan skarpskyttere utstasjoneres. Miner eller improviserte bomber (IEDs) kan legges i/ved veibanene, sidegater kan benyttes til bakhold. I byer kjører ofte stridsvogner og andre pansrede kjøretøy med ‘luken igjen’ i frykt for overfall (ref skarpskytteren i den høye bygningen).

Det medfører at vognmannskapet kan miste oversikten, noe som igjen gjør dem mer utsatt for angrep.

En stridsvogn/pansret kjøretøy er mer sårbar i en by enn ute i åpent lende (i alle fall om du har kontroll på luftrommet, som russerne delvis har). Forestill deg molotv coctails som regner ned på deg fra vinduene i et høyhus. Eller soldater som dukker opp fra skjul og avfyrer antitank-våpen fra kort hold.

Stridsvogner er en ting. Nå er vi alle vitner til at Ukrainas byer utsettes for både artilleri og rakettangrep. Bellingcat mener også å kunne bevise at det er brukt klaseammunisjon (som de fleste, siviliserte land har forbudt) mot sivil bebyggelse.

Om du så en av filmsnuttene fra kampene i Kharkiv, la du du kanskje merke til en kolonne med ødelagte kjøretøy på rad og rekke i en gate? Nå vet jo ikke jeg eksakt hva som har skjedd der, men en klassisk urban strategi er å angripe og ødelegge det første og siste kjøretøyet i en kolonne og slik stenge resten inne mellom disse to. På den måte kommer ikke kjøretøyene i midten seg vekk, og kan enklere settes ut av spill. Byer er altså velegnet for den type angrep.

Men det er ikke bare vognmannskaper som frykter byene. Fotsoldatene har også en jævlig jobb. Forestill deg at du skal rydde en bygning for fiendtlige soldater; en sivil boligblokk der strømmen har gått, det er midt på natten og fienden skjuler seg blant de sivile. Hvem er hvem i mørket? Er scenen som beskrives også et brudd på Folkeretten? Potensialet ligger i alle fall der, for om soldatene er redde, er de sivile som ikke gjøre annet enn å gjemme seg i sine egne hjem, vettskremt. Skremte menneske, med eller uten uniform, reagerer ofte irrasjonelt (men hovedansvaret ligger på de uniformerte).

Ok – det var dagens militære nerdetime. Jeg ber om unnskyldning til alle forsvarsekspertene der ute for forenklinger og at jeg ikke gikk mer i detalj, og håper samtidig at du som ikke visste så mye om emnet ble litt klokere. For innbyggerne og forsvarerne i Kyiv, Kharkiv og de andre byene i Ukraina er dette blodig alvor. For veteransoldatene i den russiske hæren tipper jeg urban krigføring er noe de ønsker de kunne unngått.

Dagens bilde (kun på FB): Ukrainere lager molotov cocktails. Det «hvite stoffet» de har i flasken sammen med bensin/annen brennbar væske, er såpe, vaskemiddel eller isopor. Dette får den flammende væsken til å feste seg til det den treffer – på samme måte som napalm.

Dag 4 (Tema: Militær etterforsyning og stridsvogner)

«The fight is here. I need ammunition, not a ride.»
Ukrainas president Zelenskys svar til USA da han ble tilbudt evakuering ut av Kyiv. (26. februar).

Sivilt/politisk situasjonsbilde:

Oppdatert 15:25: Møte mellom ukrainske og russiske myndigheter. Dette gir i alle fall en kime til håp:

New York Times: President Volodymyr Zelensky of Ukraine agreed on Sunday to talks with Russia “without preconditions,” even as President Vladimir V. Putin further escalated tensions by placing his nuclear forces on alert.

“We agreed that the Ukrainian delegation would meet with the Russian delegation without preconditions on the Ukrainian-Belarusian border, near the Pripyat River,” Mr. Zelensky announced on his official Telegram channel, describing a phone call Sunday with President Aleksandr G. Lukashenko of Belarus.

Oppdatert 14:55 – Dette er hva Putin sa i tv-talen om kjernevåpen: “Western countries aren’t only taking unfriendly actions against our country in the economic sphere, but top officials from leading Nato members made aggressive statements regarding our country. Therefore I order the minister of Defense and the chief of the general staff [of the Russian armed forces] to transfer the deterrence forces of the Russian army to a special mode of combat duty.” (Fra theGuardian).

På mindre enn fem dager har altså Russland gått fra å invadere et naboland til indirekte å true NATO med kjernevåpen. Denne situasjonen krever nå diplomati ala Cuba-krisen for å løses.

Oppdatert 11:28 – Danmark, Sverige og Island har nå stengt luftrommet for russisk trafikk (VG+ mange andre).

No man is an Island, med unntak av Norge. Vi er inntil videre en luftkorridor for russerne.

Lørdags kveld bestemte Tyskland seg for å fravike sitt prinsipp om våpeneksport, og Riksdagen vedtok å sende 1000-antitank våpen (uspesifisert) og 500 Stinger-missiler (for å skyte ned fly) til Ukraina. I etterkant besluttet Norge seg også for å bidra. Norge kommer ikke til å sende våpen og ammunisjon, men annet forsvarsmateriell som ukrainerne kan ha behov for. Forandringen av det norske standpunktet (som det tyske) er et godt eksempel på at prinsipper ikke er så hugd i stein som vi ofte (til å begynne med) blir fortalt. Noe vil kanskje se på dette som et tegn på politiske svakhet. Alternativt kan det tolkes som politisk handlekraft og vilje til å tenke utenfor boksen (et tredje alternativ er selvfølgelig at fraviket skyldes eksternt, politisk press).

Det skjedde også noe med SWIFT, banksystemet som var tema for posten på fredag. EU (sammen med amerikanerne) har bestemt å stenge noen russiske banker ute av systemet. Dette er nok et kompromiss for å få land som Tyskland og Italia med seg, men det er en begynnelse, og vil skape store problemer for de bankene som rammes.

I samme åndedrag intensiverte EU og Storbritannia sanksjoner mot russiske oligarker (BBC). Det blir laget en liste over personer som kan vente seg å få sine utlandsressurser frosset/beslaglagt. Nye personer vil legges til listen etter hvert, formodentlig for å øke presset på disse individene og spre uro om hvem som rammes neste gang. Det er lov til å spekulere om ikke Chelsea-eieren Roman Abramovich ønsket å unngå en slik skjebne da han i går overlot forvaltningen av fotballklubben til noen andre.

Begrepet ‘oligark’ fikk en ny betydning etter Sovjetunionens oppløsning på 1990-tallet. I kaoset benytte en rekke driftige individer (vi kan også kalle dem både kriminelle og korrupte) anledningen til å skaffe seg store eierskap i tidligere statseide virksomheter gjennom privatiseringen som fulgte. Mange av disse individene (for det aller meste menn) hadde tette bånd med Jeltsin-familien. Da Putin ble president, forsto de fleste oligarkene at de måtte holde seg inne med også den nye tsaren i Kreml. Siden slutten av 90-tallet og frem til i dag har mange av oligarkene overført substansielle verdier til for eksempel Storbritannia – der de har investert i eiendom og britiske/europeiske firma. Det er disse verdiene EU og Storbritannia nå går etter.

Hacking og Cyber: I går fikk vi vite at Anonymus- hackergruppen, hadde lyktes med å trenge inn serverne til ulike russiske myndigheter og blant annet lagt ut kontaktlistene til mange av de ansatte. Man kan mene hva man vil om Anonymus, men med angrepet på Russland viser gruppen i alle fall at de ikke bare går etter vestlige myndigheter/firma.

Det kan selvfølgelig heller ikke utelukkes at noen «andre» gjør bruk av ‘Anonymus’-navnet som skalkeskjul for egen aktivitet. Dette er krig, tross alt.

Og mens vi snakker om cyberspace: Russiske myndigheter har blokkert Facebook og andre sosiale media for sine innbyggere. Dette gjøres nok i et håp om at Kremls narrativ (fortellingen om hva som skjer i krigen) forblir den dominerende.

Flyktninger: FN anslår at over 150.000 ukrainere har flyktet fra Ukraina, primært til Polen, men også Romania, Ungarn og Slovakia. FN (UNHCR) anslår at mellom 1-5. millioner mennesker kan drives på flukt. I tillegg kommer de mange internt fordrevne. Dette vil skape store utfordringer både av praktisk- og politisk karakter. Flyktningene må ha mat, vann og et sted og bo. Sårbare grupper som kvinner og barn må beskyttes. Den politiske dimensjonen handler om hvilke flyktninger skal sendes hvor, altså en byrdefordeling i Europa. Sannsynligvis må nabolandene til Ukraina og Vest-Europa ta på seg det største ansvaret da landene i sør fremdeles håndterer flyktningstrømmen over Middelhavet/Tyrkia.

Militært situasjonsbilde:

Det meldes om at en oljeterminal utenfor Kharkiv er truffet i et rakettangrep. Kamper i området gjør det umulig å nå frem og reparere ledningen. De som husker Gulf-Krigen, vet hvor vanskelig det er å slukke slike branner. Og jo lengre de brenner, desto vanskeligere blir det å nærme seg kilde til brannen på grunn av temperatur og strukturelle ødeleggelser.

Kyiv søndag morgen ser rolig ut. Men flere medier melder at Putin har bedt russiske styrker sette inn et fullt angrep mot hovedstanden. Samtidig melder ukrainske myndigheter om at russiske styrker har gått inn i Kharkiv.

Det som nå følger er rykter, men jeg tar dem med for å vise hvor forvirrende krigståken kan være.

– En av de sentrale personene på nettstedet Bellingcat melder at kolonner av russiske pansrede kjøretøyer nærmer seg Kyiv. Han anslår det er snakk om nærmere 500 kjøretøy.

– Daily Mail (på twitter) hevder at ukrainske styrker har knust en tsjetsjensk stridsvognavdeling utenfor Kiev (56 kjøretøy). Blant de drepte skal være Magomed Tushaev, som er en nær støttespiller til Ramsan Kadyrov, den tsjetsjenske presidenten.

Det som i alle fall er sikkert, er at ukrainske styrker har vært dyktige til å finne og slå til mot russiske avdelinger. Det spekuleres i om ukrainerne får kart- og måldata av amerikanerne. I går viste TV2 Nyhetskanalen flyvemønsteret til den amerikanske dronen Global Hawk over Svartehavet. Fra den posisjonen kan dronen se langt inn i Ukraina (som er relativt flatt), herunder identifisere russiske avdelinger og (teoretisk sett) dele denne dataen med ukrainerne. Ifølge BBC nekter USA at de gir fra seg slik informasjon.

Russernes akilleshæl er etterforsyningen. Jo lengre styrkene deres trenger inn i Ukraina, desto mer krevende blir det å etterforsyne troppene. Store kjøretøykollonner med drivstoff, ammunisjon, reservedeler mat og vann er et ettertraktet mål for ukrainske styrker. Stridsvognene, som er knyttneven i det russiske angrepet, er grådig på drivstoff. En stridsvogn kan også få motorproblemer, kjøre av et belte eller på annen måte ha uhell som gjør at den stanser. En immobil stridsvogn er en sitting duck (bare glem filmen ‘Fury’ med Brad Pit).

En av de mest moderne, russiske stridsvognene er T-14 Armata. Den skal ha en rekkevidde på opptil 500 kilometer før den må etterfylles. Sannsynligvis er tallet lavere da for eksempel manøvrering i terrenget er mer drivstoffkrevende (flere av stridsvognene drives av en gassturbin). Hovedtyngden i det russiske stridsvognarsenalet er T-72 og T-80 (84) og T-90. Disse har lavere rekkevidde og større sjansen for tekniske feil pga alder. Nummeret bak ‘T» indikerer årstall for modellen (ikke nødvendigvis operativ bruk).

En modernisert variant av T-80, nemlig T-84, produseres i Ukraina og brukes av ukrainske styrker. Dette er en av de raskeste stridsvognene i verden. Malyshev Factory, fabrikken som produserer stridsvognene ligger i Kharkiv – byen som nå meldes under angrep av russiske styrker.

Til slutt: De store mediehusene (for eksempel CNN, BBC, theGuardian – og i Norge – TV2 og NRK) begynner nå å få et godt helhetsbilde av situasjonen – noe som gjør en oppdatering som denne mindre relevant. Kan hende blir det litt «smalere’ tematikk herfra fremover. Vi får se.

Dag 3 (Tema – Hva vil Putin?)

«Styrke finnes i rettferdighet og sannhet. Og sannheten er på vår side.»
Vladimir Putin på forsiden av avisen Rossijskaja Gazeta 25. februar

Alright folkens. Dagens oppdatering er lang.

Det foregår kamper i alle deler av Ukraina, men alt dreier seg nå om slaget om Kyiv. I løpet av natten har det vært rapportert om skyting i og rundt Maidan-plassen i sentrum av Kyiv. Maidan-plassen ble verdenskjent som sentrum for demonstrasjonene og folkeopprøret i 2014. Ifølge TV2 og theGuardian har de ukrainske forsvaret sprengt en av broen inn til byen for å hindre russiske styrker i å rykke frem. Ved en annen bro vises bilder av russiske stridsvogner som er stoppet og ødelagt (CNN).

Et klassisk scenario for et byangrep, er at russerne vil forsøke å erobre sentrale regjeringsbygg, nasjonalbanken, kringkastere og viktig infrastruktur (energi/telekom) – altså besette nøkkelpunkter som i sum kan gi dem kontroll over byen. Førsteprioritet er nok å ta til fange (eller verre) Ukrainas demokratisk valgte ledere).

Det er nå lange køer på grenseovergangene. Flere medier rapporterer at menn i kampfør alder (18-60), blir stoppet og sendt tilbake til Ukraina for å slåss. Kun kvinner og barn får krysse. Det vi ser nå, er sannsynligvis begynnelsen på en større flyktningkrise. I Ukraina bor det over 41 millioner mennesker.

Allerede før krigen meldte FN (UNHCR) at opp mot 1.8 millioner ukrainere hadde behov for støtte som følge av krigen i Donetsk og Luhansk. Dette var stort sett internt fordrevne. Nå advarer både FN og EU (DG ECHO) at Europa kan stå ovenfor en flyktningkrise på størrelse med, eller større enn, den vi opplevde i 2015. Vi vet også av erfaring at både Russland og Hviterussland kan finne på å bruke en slik krise som et våpen for å spre forvirring og kaos. Dette fikk Litauen merke høsten 2021 da Hviterussland sendte store mengder flyktninger over grensen til nabolandet. Hendelsen var nærmest en blåkopi av det som skjedde på Storskog i 2015.

På den storpolitiske arenaen er det tre saker som fortjener ekstra oppmerksomhet. I går vedtok NATO for første gang å mobilisere NATO Response Force (NRF). Styrken er på totalt 40.000 soldater, men det usikkert på om alle blir mobilisert umiddelbart. NRF vil bli brukt til ytterligere å forsterke de østlige NATO-landene, og slik sende et klart signal til Russland om hvor alvorlig NATO ser på situasjonen.

CNN melder at demonstrasjonen mot krigen fortsatte i Russland også på fredag (sannsynligvis mindre folk enn i går). Det anslås at noe over 50% av befolkningen støtter Putins krig, men at tallet kan være på vei ned.

Oppdatering 11:25 -En nyhet som nå bekrefter denne antagelsen kan leses i Aftenposten: https://www.aftenposten.no/…/torsdag-sa-den-russiske…

I FNs sikkerhetsråd la USA frem et forslag (resolusjon) om at Russland øyeblikkelig må stoppe krigshandlingene i Ukraina. Som forventet ble resolusjonen stemt ned av Russland, som sammen med USA, Frankrike, Storbritannia og Kina har vetorett i Rådet. Det interessante var at Kina og India (sammen med Saudi Arabia) avsto fra å avgi stemme. Russland er nå de facto isolert i FN.

Og mens vi snakker om FN. USA har nå gitt president Putin innreiseforbud til USA, som betyr at Putin selv ikke kan møte til møte i feks. FNs Generalforsamling.

Da er det på tide å snakke om elefanten, eller presidenten i rommet: Vladimir Putin himself. Hvordan tenker han? Hva ønsker han av denne krigen? Hva motiverer en av verdens mektigste menn?

Slapp av: Jeg skal ikke gjøre et forsøk på fjernpsykoanalysere Putin. En slik øvelse er sjelden vellykket, som vi har sett med Trump og 22. juli drapsmannen.

Det er likevel en del faktorer som jeg personlig synes er greit å legge til grunn når man skal forsøke å tolke Putins handlinger.

De av dere som har fulgt oppdateringene mine, vat at det er min oppfatning at Vesten i stor grad har tolket Putins handlinger gjennom en linse av vestlig rasjonalitet. Vi ser det vi ønsker å se (confirmation bias). Dette har ikke fungert, og sannsynligvis ført til dårlige policy-avgjørelser (for eksempel at vi lot Russland slippe for billig unna etter invasjonen i Georgia i 2008).

Et godt eksempel på naivitet (og delvis også ideologisk enig med Kreml) er presidenten i Tsjekkia – Milos Zeman. Han har til nå vært en trofast støttespiller til Putin. Senest 16. februar sa Zeman:

«Western assertions about Russia’s plans to launch ‘an invasion of Ukraine’ on February 16 led to another fiasco for US intelligence agencies,» (Kilde: TASS)

Bare få dager senere hadde den samme Zeman fått en klassisk, politisk aha-opplevelse:

«It is time to reach for much tougher sanctions than those originally planned, by which I mean above all a sanction in the area of the so-called SWIFT. It is needed to isolate a madman, not just defend against him by words.»

Her følger er tre punkter som jeg tror det er viktig å ta med seg når du skal prøve å forstå Putin. Merk, dette er kun min mening. Du ser det kanskje på en annen måte?

1) Historisk kontekst. Vi har Putins egne ord, gjennom intervjuer, taler og nyhetsartikler, som viser oss at oppløsningen av Sovjetunionen gikk sterkt inn på ham. Da muren falt var Putin utstasjonert i Dresden som oberstløytnant i KGB. Han kaller oppløsningen av Sovjetunionen som et av de største, geopolitiske katastrofene i det forrige århundrene. Følelsen av at Russland ble urettmessige behandlet etter murens fall, har festet seg i Putin. Kan dette gi seg utslag i et ønske om å re-etablere russisk storhet med våpenmakt om nødvendig. Jeg tror det.

2) Selvpålagt isolasjon – I store deler av sin tid som det øverste sovjets leder, styrte Stalin over land og folk uten å møte andre mennesker enn sin nærmeste krets (Filmen ‘The Death of Stalin ‘ gir et humoristisk skråblikk på akkurat dette). Bildene vi har sett under covid-19, har vært av en Putin som har styrt landet på avstand. Og nå som han igjen møter folk, holder han en tilnærmet absurd avstand til dem. Gode eksempler er møtet i sikkerhetsrådet, der Putin satt på et podium som en gammeldags konge med resten av rådet et godt stykke unna. Eller da uavhengighetserklæringen med Luhansk og Donetsk ble undertegnet, med representantene for de to utbryterområdene parkert i et hjørne langt unna Putin. Men det beste eksemplet er vel møtet med Frankrikes president Macron.

Poenget mitt er at Putin omgir seg med en stadig mindre krets. I slike små ekko-kammer skjer det ikke mye kritisk tenkning, og ut fra de gangene vi har hatt muligheten til å observere Putin i en møte-kontekst, virker han ikke særlig mottagelig for kritikk. Dette kan tolkes som tegn på en stadig mer enøyd og egenrådig leder som lager (og lever) i sin egen virkelighet.

3) Makthavere blir offer for sin egen propaganda: Få bøker beskriver vel dette fenomenet bedre enn Orwells roman 1984. Propaganda og løgner over lang tid gjør skade på alle parter, ikke bare den gruppen de er rettet mot. Det kommer mange, fullstendig vanvittige påstander fra Kreml. De fleste av disse, som at Ukraina styres av narko-avhengige neo-nazister, tror nok verken Putin eller regimet hans på. Men; konspirasjonsteorien om at NATO har en hemmelig plan om å innsirkle og til slutt sørge for at Russland går oppløsning, har nok dessverre festet grep i særlig den eldre generasjonen (Putins generasjon). Om Putin selv tror på dette, vet bare han. Men at ha ser på NATO som Russlands hovedfiende, er det ingen tvil om.

Oppdatering klokken 15:15 – BBC World melder at Tyrkia nå nekter russiske krigsskip adgang til Svartehavet. Om det stemmer, er det en signifikant seier for Ukraina. Senest i går sa Tyrkia at de ikke hadde mulighet til å «stenge» Bosporus og Dardanellene. Anbefaling: En klype salt inntil videre…

Oppdatering klokken 1620: NRK melder at ukrainerne kan ha oversolgt nyheten om at Tyrkia stenger adgangen til Svartehavet. Fra tyrkisk hold blir det hevdet at dette er noe man ikke kan gjøre. Det siste er nok en sannhet med modifikasjoner. Modifikasjonen er at Tyrkia, som NATO-land, anser et slikt tiltak det som for provoserende overfor Russland.

Dag 2 (Tema: Swift-banksystemet)

«Its the economy, stupid.»
James Carville – Bill Clintons valgkampstrateg, 1992

I løpet av natten er det meldt om russisk rakettangrep mot Kyiv, samt at byen allerede er infiltrert av russiske sabotører (NYT). Russiske militære myndigheter har også presentert en «skryteliste» over hva de har oppnådd så langt. Likevel virker det å være en slags konsensus blant kommentatorene om at russerne har fått mer motstand enn de regnet med. Og nå kan krigen flytte seg fra slettelandskapet og over til et bymiljø (se gårsdagens post). Fra norsk holder melder både Justisdepartementet og Det norske forsvaret at det ikke er noen endring i det norske trusselbildet.

I går sto USA, EU og Storbritannia sammen om ‘de meste omfattende, økonomiske sanksjonen mot et land noensinne.’ President Biden og statsminister Johnsen var særlig tydelig på at russiske midler (assets) ville bli frosset. Kort fortalt: Russiske oligarker ville ikke lengre ha tilgang til «sparepengene» sine. Men det var et tiltak som ikke ble gjennomført – nemlig å låse Russland ute fra banktransaksjonssystemet SWIFT.

Alright – dette kan virke litt tørt og teoretisk. Jeg mener likevel det er viktig å forstå hva Swift er for noe, og hvorfor Vesten er så nølende med å stenge Russland ute fra systemet.

The Society for Worldwide Interbank Financial Telecommunications (Swift), er et kommunikasjons- og transaksjonssystem tilknyttet ca 11.000 finansielle institusjoner (banker, forsikringsselskaper, store firma, børser) i over 200 land. Forestill deg et banksystem for bankene.

Daglig skjer det betalinger på rundt 6 billioner dollar gjennom systemet (det er egentlig mye morsommere å bruke det engelske ordet ‘trillioner’ – mer Donald Duck). Om land X ønsker å betale firma Y for kjøp av olje eller gass, skjer denne betalingen gjennom Swift. Før Swift, brukte bankene fax og telex (er du født etter 1990 er det en og sjanse for at du ikke forstår hva jeg snakker om – tenk brevpost vs. epost). Swift HQ ligger i Belgia, og er sameid av et konglomerat av finansielle institusjoner.

Det er rundt 600 russiske finansielle institusjoner som er tilknyttet Swift. Om Russland blir utestengt, mister landet så godt som muligheten til å drive med handel. Jeg skriver «så godt som» fordi russerne har et eget system (BESP), men det er kun for rubeltransaksjoner. Men, det finnes også et annet system. Et kinesisk system som kalles CIPS (The Cross-Border Interbank Payment System). Det er en uro i blant annet USA for at Russland vil svitsje til CIPS om de utestenges fra Switch. Kina kaster med andre ord sin skygge over Vestens sanksjonsdebatt.

Henger du fremdeles med? Det er nemlig mer. I Europa er det særlig Kypros, Italia og Tyskland som skal ha stilt seg kritisk til å stenge russerne ute av Swift. Disse tre landene har det til felles at de alle har sterke, økonomisk bånd til Russland. Kypros har blitt kalt Russlands vaskemaskin (for skitne penger) og Russlands minibank. Italia er det landet som, etter Tyskland, er mest avhengig av russisk gass. Mellom 28-30% av det italienske energibehovet dekkes av gass fra øst. Videre er russiske oligarker nesten like glad i italienske renessansegårder som de er i britiske bygårder (bydelen i London med fleste oligarker kalles ‘Londongrad).

Tyskland er det landet i Europa som har den største varehandelen med Russland. Næringslivet i Tyskland vil rammes hardt om Swift stenges ned. Men det finnes også mer personlige bånd. Gerhard Schrøder, Tysklands kansler fra 1998-2005, er en nær venn av Putin. Den 4. februar i år (tilfeldig?) ble Schrøder valgt inn i styret til russiske statlige olje- og gasselskapet Gazprom. Gazprom eier Nord Stream 2 gassrørledningen. Den skulle etter planen allerede ha startet sin leveranse av 20x mer gass til Europa enn hva Norge leverer, men er nå stengt som følge av sanksjonene.

Når Ukraina nå hevder at Vesten ikke har iverksatt sanksjoner som virkelig svir, er det sannsynligvis Swift de sikter til.

Puh! Ikke mer økonomi fra meg på en stund.

Jeg lover.

Dag 1
«There is no purgatory for war criminals, Mr. Ambassador. They go straight to hell.» Ukrainas FN-ambassadør med klar melding til sin russiske kollega i FN-møtet 24. 02 2022.

I dag ble Europas neste største land (geografisk) angrepet av Russland. Putin hevder at Ukraina er en sikkerhetstrussel. At det er styrt av en junta. At ukrainerne (deres ledere) er nazister. Det russiske propaganda-apparatet har til og med hevdet at Ukraina har atomvåpen (disse ble levert tilbake til Russland i 1994 og/eller ødelagt). I 1993 skrev professor John Mearsheimer at «a Ukraine without any nuclear deterrent is likely to be subjected to aggression by Russia.» På dette tidspunktet var det få som delte Mearsheiems standpunkt.

Norske politikere vil nok uttrykke skuffelse, sinne, bekymring og overraskelse. De tre første følelsene tror jeg de fleste av oss kan kjenne seg igjen i. Så får det bli opp til hver enkelt om vi lar dem slippe unna med ‘overraskelse’. Helt siden Putins tale i München i 2007 har tegnene på et mer aggressivt Russland blitt stadig mer tydelig. Året etter talen (2008) invaderte Russland Georgia. I 2014 annekterte russerne Krim og støttet utbryterrepublikkene Luhansk og Donetsk. Fra 2015 og utover har Vesten blitt utsatt for en rekke cyberangrep, sabotasjehandlinger og for eksempel valgmanipulasjon (USA 2016 og Brexit). Tidligere forsvarsminister i USA, Robert Gates, skriver følgende i sin biografi:

“When I reported to the president my take on the Munich conference, I shared my belief that from 1993 onward, the West, and particularly the United States, had badly underestimated the magnitude of the Russian humiliation in losing the Cold War…”

Vår statsminister bedyrer at vi her i nord ikke trenger å være bekymret for Russland. Det har han nok rett i. På kort sikt. Russlands uprovoserte angrep på Ukraina har gjort en ting klart for oss: Vi kan ikke lengre stole på lederskapet i Kreml. Så lenge Putin sitter med makten, må vi ta som utgangspunkt at det vi bli enig med Russland om i beste fall er skrevet med kritt – ikke meislet i stein.

Da Norges forsvarssjef i 2020 leverte sitt fagmilitære råd til våre politikere, skisserte han fire alternativ (A-D) for fremtidens forsvar. Ifølge forsvarssjefen, var kun alternativ «A» forsvarlig sett fra hans ståsted. Våre politikere landet på en løsning mellom alternativ C og D (noen mener det til og med ligger under alternativ ‘D’). Dette gjorde de vel vitende om et stadig mer aggressiv Russland, og med tydelig signaler fra USA om at Europa i større grad må ta ansvar for sin egen sikkerhet.

Nå er ikke militærmakt alt. Samtidig er det ingen tvil om at den konvensjonelle krigens tidsalder langt fra er over (i Syria har borgerkrigen rast siden 2011). I årene som kommer må Norge ta noen vanskelige valg. Jeg skriver «Norge» fordi det er hver enkelt av oss, gjennom stortingsvalg, som skal bestemme hvordan fremtidens Norge blir. I tillegg til å navigere oss gjennom en ny kald krig, må vi gjøre vårt beste for å håndtere og begrense klimaforandringen, planlegge for fremtidig pandemier og sørge for at vi har god nok forsyningsberedskap til å klare oss alene en stund.

Så må vi ikke glemme at vi gjør dette for å bevare vårt liberale demokrati.

En liten edit klokken 11.20: Morten Jentoft kom med en god analyse på NRK akkurat nå om hvordan ukrainske styrker kan bekjempe russisk panserstyrker. I åpent, oversiktlig landskap (som det er mye av i Ukraina) vinner russiske styrker 10 av 10 ganger. Men tvinges russerne til å slåss i bylandskap, kan ukrainske styrker enklere komme seg innpå dem (overrumple/bakhold). Kostnaden er større sannsynlighet for sivile tap.

Oppdatering klokken 1330: Både Moldova og NATO-landet Litauen har erklært unntakstilstand. Moldova har også stengt luftrommet sitt. Som noen sikkert husker, opplevde Litauen en flyktningkrise i fjor ala den vi selv hadde over Storskog i 2015. Flyktningen ble sendt over grensen fra Hviterussland. Å skape en ny flyktningesituasjon nå, er et mulig virkemiddel for Kreml for å skape mer kaos og forvirring blant NATO/EU-land. Her kan Hviterussland, som er lite annet enn en vasallstat for Russland, ta en ledende rolle.

Det er nå innkalt til nytt møte i Det atlantiske råd, som er NATOs øverste beslutningsorgan. Møtet er forankret i alliansens traktat, artikkel 4, der det står: «Partene vil rådslå med hverandre når som helst en av dem mener at noen parts territoriale ukrenkelighet, politiske uavhengighet eller sikkerhet er truet.»

Oppdatering klokken 1353 (ja, jeg skal roe ned nå): Pressekonferansen mellom NATO og EU er vel det sterkeste uttrykket for samhold jeg har sett mellom disse to organisasjonene. EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, er en formidabel dame. Det første hun gjorde da hun tok over som president, var å innrede en leilighet i forbindelse til kontoret sitt. Ursula sover med andre ord på jobb, stort sett hver dag.Her snakker vi om protestantisk arbeidsetikk.

https://www.theguardian.com/…/eu-new-commission…

Oppdatering klokken 2057:

Smak på disse ordene fra president Biden: “He has much larger ambitions than Ukraine. He wants to, in fact, re-establish the former Soviet Union. That’s what this is about.»

Får Biden rett, er et verstefallsscenario at Putin forsøker å «samle» de resterende gamle sovjetstatene med våpenmakt. Men lykkes han med ukrainakampanjen, kan suksessen ha en oppdragende effekt på disse statene som gjør at de lettere kommer tilbake til folden. Uansett, Putin har et stort dilemma. Om han ønsker å innsette sitt eget regime i Kyiv, må han samtidig etterlate seg en stor nok russisk styrke i Ukraina for å sørge for at den blir sittende. Denne styrken kommer til å bli svært utsatt for angrep og sabotasje. Den neste døgnene vil gi oss en slags fasit.